Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Søndag før Kristi kongesøndag 2021

Matt 25,1 - 3

Fr Asle Ambrosius

Å vente med håp

Har verden en fremtid? Hvordan forbereder vi oss eventuelt på fremtiden? Eller for å stille spørsmålet enda mer presist: Er det noen fremtid å forberede seg til? Spørsmålene tar oss inn i kanskje den mest brennaktuelle saken i vår tid, det som gjerne kalles klimakrisen og som dreier seg om vår klodes fremtid. Noen er klimapessimister, og mener at det ikke er så mye vi kan gjøre for å redde verden slik vi kjenner den, den går allikevel uvegerlig mot sin undergang. Andre er klimaoptimister og appellerer til verdens samvittighet og politikeres grep for å redde verden fra den visse død. Andre igjen er såkalte klimaskeptikere som mer eller mindre lukker øynene for virkeligheten og sier ‘business as usual’. I disse dagene har manges øyne vært rettet mot forhandlingene i Glasgow, der verdens statsmenn har vært samlet for om mulig å komme frem til forpliktende tiltak som er radikale nok til å skape et visst håp for menneskeheten. I går kveld kom resultatet av forhandlingene, som visst nok, ifølge mediene, skaper et forsiktig håp.

Hvordan skal vi som kirke stille oss til dette? Det som i alle fall er sikkert er at vi ikke kan stille oss likegyldig, siden vi tror at det er denne verden vi har, og at den er skapt av Gud og gitt til vår forvaltning. I den forstand er det riktig at fremtiden ligger i våre hender. Det betyr at vi må bruke det vettet vi har fått til å gjøre riktige valg sammen med alle mennesker av god vilje. Men vi er ikke spesialister på klimaspørsmål fordi om vi er kristne, og kan derfor ikke foreskrive én løsning som mer kristelig enn en annen, men må nøye oss med å gjøre gode valg på basis av tilgjengelig kunnskap og erfaring. Derimot gir troen vår på Skaperen av himmel og jord grunn til å ikke fortvile, men ha håp for fremtiden. For mister vi håpet, mister vi ikke bare fremtiden, men også dagen i dag. Da står vi i fare for å bli apatiske og handlingslammet og uskikket til å gjøre noe som helst til beste for kommende generasjoner.

Hvordan forbereder vi oss så best på fremtiden? Hvilken fremtid snakker vi om? Den som ligger i våre hender, i forlengelsen av våre planer – eller den fremtid som ligger i Guds? Regner vi som kirke i det hele tatt med at Gud har en fremtid for oss? Og at all tale om fremtid bare gir mening dersom Gud har en mening med våre liv og med den verden han har skapt og som han en gang skal holde oss ansvarlige for?

Det er dette perspektivet dagens evangelium legger på spørsmålet om vi har en fremtid å forberede oss på. Hvilken fremtid dreier det seg om? Eller for å spørre slik: Hva håper vi på? Eller enda mer presis: Hvem venter vi på? Eller har vi som kirke sluttet å vente på at Jesus kommer igjen, han som kommer for å gjøre alle ting nye? Har vi byttet ut håpet om en ny himmel og en ny jord med et lukket verdensbilde som overlater både oss selv og verden til oss selv og vår egen destruksjon?

«Brudgommen kommer!» Det er ropet som lyder ved midnatt, når det ser mørkest ut og de fleste har gitt opp og falt i søvn. «Gå ham i møte!» Det er Kirkens kall i verden – og holde troen og håpet oppe om at vi har en fremtid for Jesu skyld fordi Gud har grepet inn i vår verden med Himmelrikets krefter. Han har latt lyset skinne inn i mørket og kalt oss til selv å være lys og bære lys ut til en verden som er i ferd med å ødelegge seg selv. Slutter kirken å håpe, er håpet ute for den verden vi elsker. For hvem kan ellers holde flammen tent og håpet levende enn den som har noe å vente på, enn den som venter på at Kristus kommer igjen for å gjenløse og nyskape verden.

«Våk derfor», sier Jesus til oss i dag, «for dere vet ikke dagen og timen.!»

Alvoret er på den ene siden at tiden er i ferd med å renne ut, og at ingen kjenner dagen eller timen, på den annen side at det synes å drøye og at troen og håpet står i fare for å slukne. Derfor må vi oppmuntre hverandre, så lenge det er dag, som apostelen oppfordrer oss til. Vi må dele håpet med hverandre så lenge det er mulig. Vi må komme sammen for å fylle olje på lampene våre så lenge det er reserver å finne. Når det kommer til stykke er kanskje Kirkens viktigste bidrag til klimautfordringene nettopp det samles for å holde gudstjeneste, jevnlig gå brudgommen i møte slik liturgien kaller oss til, gå ham i møte som på nytt og på nytt kommer til sin kirke for å nøre og nære troen og håpet ved Ordet og sakramentene; for å kalle mennesker ut på vakt; for å fylle våre tomme kar med hellig olje som gjør oss i stand til å holde ut og holde lyset brennende selv om det drøyer; for å lære oss ventingen og forventingens nådegave så vi ikke sovner på vakt; så vi fremfor alt bevarer kjærligheten – både til den verden Gud har skapt og til menneskene rundt oss.

Det er Kirkens oppgave å forkynne evangeliet – det glade budskap – til alle mennesker under alle forhold, ikke minst når det er krisetid – når håpet er i ferd med å dø hos de fleste. Det er ikke et hvilket som helst håp, men et levende håp, bygget på ham som selv har gitt oss fremtiden ved sin oppstandelse fra de døde, videreført til hver generasjon i dåpens sakrament. Det er et håp og en forventning som trosser alle tegn på undergang, også når jorden synes å ha blitt for gammel til å kunne reddes. «Det skapte ble underlagt forgjengeligheten», skriver apostelen Paulus, «ikke frivillig, men fordi han ville det slik.» Men så legger han til – og det er selve evangeliet både for jorden og for menneskene som bor der: «Allikevel var det håp.» Allikevel er det håp. Og håpet skuffer ikke.

Så er det ingen motsetning mellom å ta klimakrisen på alvor og å vente med tro og håp på Kristus. Tvert imot hjelper troen oss til å ha det rette perspektivet på verdens fremtid, slik at vi ikke fortaper oss i illusjoner eller går under i depresjon, men er kloke og forstandige forvaltere av Guds nåde mens vi venter vår Herre Jesu Kristi komme i herlighet. Kristen tro gjør oss realistiske i forhold til denne verdens realiteter. Den lærer oss både å kjempe for det som er kjært og å gi slipp på det som Gud i sin visdom tar fra oss for å gi oss noe bedre. Den gir oss evne til å bære og å tåle dagens byrde og hete, og til å strekke oss i forventning ut etter det som kommer. Og om tiden skulle være kort – ja om alle tings ende skulle være nær, setter vi oss ikke ned i passivitet og lar verden gå sin skjeve gang. Apostelen selv hadde et kort tidsperspektiv, men allikevel oppfordret han til innsats: «Slutten på alle ting er nær! Vær derfor sindige og edru, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.»

Så kjære troende, måtte vi ikke finnes som sovende når han kommer, men våkende og forberedt mot den fremtid som kommer sammen med ham!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no