Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

17. søndag etter pinse 2021

Luk 7,11-17

Fr Asle Ambrosius

Livets ord i dødens verden

To folkemengder møtes utenfor byporten i Nain. Den ene – med døden i følget – er på vei ut porten. Den andre – med Jesus i sitt følge – er på vei inn i byen. Utenfor porten skjer det et skjebnetungt møte som for alltid vil sette skille i historien og som vil avgjøre hvert enkelt menneskes både inngang og utgang. I utgangspunktet er det mennesker alle sammen, de tilhører alle sammen den samme menneskehet og deler den samme skjebne. «Det er menneskets lodd en gang å dø.» Hvordan det skjer og når det skjer er på ingen måte uvesentlig for den enkelte. Døden kan komme plutselig og vond – men den kan også komme som en forløsning fra et liv i lidelse og smerte. Og allikevel er døden alltid – uansett når den inntreffer – en sterk påminnelse, ikke bare om livets sårbarhet, men også om de forhold vi lever under som mennesker. I bibelsk perspektiv er ikke døden noe som bare inntrer individuelt på et bestemt tidspunkt, men døden er en destruktiv makt som er virksom gjennom hele livet og i alle former for liv og menneskelig sameksistens. Den påvirker og bryter ned og etterlater seg umiskjennelige spor, ikke bare kroppslig fra første øyeblikk av liv, men den trenger seg inn som en åndelig virkelighet i alle relasjoner – også i kultur- og samfunnsliv. Noen ganger gjør den sin usynlige virkning gjennom å påvirke tanke og sinn og skape forvirring og forvrengning og unatur i det menneskelige samspillet, andre ganger opptrer den synlig og uten bluferdighet og skammer seg ikke for å vise sitt sanne, groteske ansikt. Det er en dyp og ekte menneskelig innsikt som kommer til uttrykk i Paulus sin lange tankerekke i Første Korinterbrevs femtende kapittel der han lakonisk slår fast at «dødens brodd er synden, og det som gir synden kraft, er loven.» Oversatt til kanskje mer forståelige ord: Vi bærer alle med oss og i oss en natur som er under angrep av dødskreftene, og jo nærmere Guds ransakende lys vi kommer, ser vi tydeligere vår egen misere, at vi deler alle menneskers skjebne. Alt liv brytes ned og går mot døden.

Så er alle menneskene vi møter i dagens evangelium like, og like dødelige. Og allikevel skjer det noe i dette møtet som gjør at skjebnen snur, ikke bare for et enkeltmenneske, men for alle som er til stede og får et møte med Jesus og for alle som etter dette får høre ryktet om denne mannen som kaller seg Menneskesønnen. Vi får et forvarsel om hvem han er når han stopper opp, ser denne sørgende enken og fylles av medlidenhet. Det er et sterkt verb som beskriver Jesu reaksjon i møte med denne enken og hennes døde sønn: ikke bare en medfølelse og en deltagelse i sorgen, men det vender seg i ham i dypet av hans eksistens. Han lider med og kjenner det på kroppen. Ja han bærer lidelsen i egen kropp. Men så skjer det for meg noe uventet. I en annen situasjon der også døden hadde gjestet en familie står det at «Jesus gråt». Hvor mange ganger har jeg ikke selv sagt til sørgende mennesker: «Bare gråt!» Det er godt og forløsende å kunne gråte sorgens tårer uten å få høre tomme og billige ord om trøst. Men her sier Jesus til den sørgende enken, med en merkelig grad av autoritet: «Gråt ikke!» Fallhøyden var stor, og alle menneskene omkring, enten de nå tilhørte den ene eller andre folkemengden, var sikkert skarpt fokusert på hva som nå ville skje. De som bar båren, står det, stoppet opp. Så taler Jesus Livets ord i dødens verden. Det er som om Gud selv taler i skapelsens morgen der han, som det står «blåste livspusten i mennesket og det ble en levende sjel.» Jesus sier: «Unge mann, jeg sier deg: Så opp!» «Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og Jesus gav ham til hans mor.» Ikke bare fikk han livet tilbake som en gave, men han ble selv gitt som gave tilbake til sin mor, tilbake til fellesskapet der han hørte hjemme.

Så kan vi spørre hvilken betydning denne hendelsen har for oss. Hva hjelper det oss som fortsatt lever i dødens verden og deler skjebne med alle verdens dødelige mennesker?

Spørsmålet kan ikke besvares – verken den gang eller i dag – uten å reise spørsmålet om hvem Jesus er, og hvilket forhold vi har til ham, om vi hører med til den ene eller andre gruppen mennesker vi hører om i dagens evangelium. Om de som var vitne til Jesu overnaturlige under den gang, står det – og legg merke til at det ikke bare gjaldt de som allerede var sammen med Jesus på vei inn i byen, også de som gikk i sørgetoget ut av byen og som frem til da var uten håp i verden, også de inkluderes (med andre ord, det går an å skifte tilhørighet, vende om å fortsette veien sammen med Jesus!) – Men altså, hva står det om dem? Jo, de ble grepet av ærefrykt. Ikke bare ærefrykt for livet. Det er viktig å ha, for det er jo selve livet det står om! Men fremfor alt ærefrykt for ham som ga livet og som stadig på nytt skaper nytt liv der han får slippe til. Ærefrykt, en dyptgripende erkjennelse av at i møte med Jesus og hans verk står vi alle overfor noe skjellsettende, noe grenseoverskridende, noe som drar oss i retning av Gud selv. Og ikke bare det, en erkjennelse og en erfaring av at Gud selv har gjestet oss. Ikke bare en stor profet altså, det er han også. Men «Gud selv har gjestet oss,» sa de. Midt i den menneskelige miseren, der mennesker kjenner på dødens gru og makt på ulike områder og der mennesker fortsatt med gråt bærer sine kjære til graven. Der er Gud. Ikke bare med trøstende ord. Men han er der i egen person, på veien til korset møter han mennesker i ulike situasjoner, med ulike bører å bære – og han løfter byrden av og legger den på seg selv – inntil han, som selv er Gud, segner under byrden og dør utmattet på et kors. Fortellingen om enkens sønn av Nain er en fortelling om Jesus, om hvem han er og hva han både kan og vil. «Jeg er oppstandelsen og livet,» sier han. «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Spørsmålet er alvorlig ment, jeg hadde nesten sagt, gravalvorlig. For det stilles på nettopp på veien mot døden og graven og fortapelsen. Tror du dette?

Jeg hadde nær sagt: Ikke alltid! Og slett ikke alltid like overbevisende, må jeg innrømme. Det er lettere å få øye på dødskreftene i verden – alt det som bryter ned og som er i ferd med å visne og dø. Troens vilkår er heller dårlige. Frafallet er en realistisk mulighet. Ikke for ingenting fikk Peter høre en gang han var ute å kjøre, at Jesus bad for ham at troen ikke måtte svikte. Også vi står i fare for at troen ulmer og slukner. Men det viktigste var at Jesus hadde vært der og handlet. Han fullførte den gjerning han var kommet for å gjøre, ved sin død og oppstandelse endret han menneskenes skjebne. Og fortsatt kan mennesker høre ryktet om ham og få sitt liv så å si snudd på hodet, eller for å være mer i dagens tekst, at får livet ny retning. Ikke lenger fra liv til død, men fra død til liv. Og han ber for oss. Og for at troen ikke skal hvile i seg selv og hente styrke i egen vilje og kraft, har han også handlet konkret med oss da vi ble døpt. Han stoppet opp også foran meg og tok tak. Dåpen i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn gir derfor troen et fast holdepunkt, også når troen er under press. Til slike som oss skriver apostelen Paulus: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet.» Død for å leve!

Det går to tog igjennom verden. Den ene mot døden, den andre til livet. Så er vi kalt til å følge ham gjennom livet og bære ryktet om han videre til nye mennesker. «Men Gud være takk,» skriver Paulus, «som i Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog og gjennom oss sprer kunnskapen om ham på hvert et sted. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som går fortapt, en duft av død til død, for den som blir frelst, en duft av liv til liv.» Så kjære medkristne, la oss følge med i livets store seierstog gjennom verden, mens vi bærer ryktet (jeg hadde nær sagt, med eller uten røkelse!) med oss ut til alle mennesker som fortsatt tror at livet bare har én retning og én utgang, mot død og grav. Til dem vil vi si: Stans opp, lytt i hellig ærefrykt til Han som taler livets ord i dødens verden, og la oss sammen gjøre den erfaring på nytt og på nytt når vi feirer eukaristiens under: at Gud har gjestet sitt folk!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no