Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

4. søndag etter pinse 2021

Luk 15,11-32

Fr Asle Ambrosius

Hovedpersonen i vårt liv

Fr Asle Ambrosius

Hvem er hovedpersonen i denne episke og dramatiske fortellingen som jeg har fått å preke over på min 50-årsdag som prest? De fleste vil kanskje mene at svaret er opplagt – det må jo være han som lignelsen vanligvis er oppkalt etter – den bortkomne eller fortapte sønn. Og det kan la seg høre. Sønnen i huset som i utgangspunktet hadde alt han kunne ønske seg, men som ikke var fornøyd med å være i farens tjeneste og under hans daglige tilsyn og omsorg, og som derfor tok ut sin rettmessige arv før tiden og krevde sin etterlengtede frihet – for så å leve ut sine drømmer i sus og dus etter sitt eget hode. Det er kanskje heller ikke så vanskelig å identifisere seg med ham for noen hver av oss – i hvert fall før det endte i ulykken. Drømmen om den totale friheten til å kunne leve sitt liv slik vi ønsker fullt ut, uten alle ytre begrensninger og bindinger, det være seg fra litt for dominerende foreldre, fra restriksjoner fra kontrollerende religiøse miljøer, eller fra mer indre føringer i form av en samvittighet som styres av bud og forbud, plantet i oss av en kontrollerende og til tider humørsyk gud. Eksemplene er legio. Og mange har opplevde sitt livs store glede og overraskelse ved å følge den fortapte sønnen hjem til farshuset.

Det finnes en slik drøm i oss alle – nedlagt i oss av livets Skaper. Det er ikke for ingen ting at kirkens store apostel – Paulus, hvis festdag vi feirer i slutten av denne måneden – skriver i sitt store Magna Carta – frihetsbrev: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.» Mennesket er født til frihet – derfor finnes det en frihetsdrøm i ethvert menneske. Tragedien er bare den at den ofte søkes på feil sted – borte fra farshuset, skilt fra livets opphav og rette element. Straks vi tar livsarven i egne hender – den som rettelig tilkommer oss og vender ryggen til ham som er alle gode gavers giver, er vi allerede ute å kjøre, uansett hvor langt nedover veien vi er kommet eller hvor langt hjemmefra vi befinner oss. Vi trenger slett ikke å ende der denne sønnen i lignelsen endte, i den totale fornedring – det er heller lite sannsynlig – der livet ikke var mer verdt enn å dele felles skjebne med grisene. De færreste havner heldigvis der. De fleste kan leve både komfortable å gode liv, med relativ frihet til å leve slik vi ønsker, men livsnerven til Den gode er brutt. Vi gjenkjenner mønsteret – vi trenger ikke å ta mange skritt hjemmefra før vi aner at noe er galt – at det vi eier har en lei, iboende tendens til å ville eie oss, ta oss i besittelse; vi erfarer at menneskene omkring oss ikke nødvendigvis er trofaste og vil oss vel; at alt vennskap ikke nødvendigvis bunner i uselvisk kjærlighet; at lykke ikke kan kjøpes for penger; at ikke alt som glimrer er gull. Det finnes dessverre så altfor mange mennesker – vi har dem kanskje også i vår egen familie eller vennekrets – som midt i sin overflod og tilsynelatende vellykkethet, velstand og overflod, er både grunne i sin livsforståelse og ganske tomme innvendig. De har alt, men det er også alt de har, som en så treffende har sagt det. Slik kan vi reflektere i den yngste sønnens fotspor, både på vei bort og på vei hem – og gjenkjenne oss selv og verdens kjedsomhet og tomhet i hans livserfaring der han fortvilet forsøker å leve ut sin frihetsdrøm, men som altså til syvende og sist kom til seg selv og vendte nesen hjemover med bønnen om tilgivelse på leppene.

Men er det så han som er hovedpersonen i lignelsen? Det er god grunn til å spørre. Det finnes jo også en annen sønn, han som alltid hadde vært hjemme selv må jeg vel si at jeg hører med i den kategorien, som en mer eller mindre trofast hjemmeværende sønn i Herrens tjeneste. Tenker vi historisk – jeg mener situasjonen den gang – er det vel ikke tvil om at det var den hjemværende sønnen som var hovedadressaten for Jesus, den han hadde i tanke da han fortalte denne lignelsen. Han holder seg riktig nok i bakgrunnen i store deler av fortellingen – men dukker opp da det går opp for ham hva som er i ferd med å skje like for øynene hans. Hvilken blodig urettferdighet er han ikke vitne til! Ikke nok med at denne broren som hadde handlet som om faren allerede var død, da han gjorde krav på arven og hadde forspilt alt og misbrukt farens tillit og kjærlighet, hadde kommet hjem som en fattig tigger. Faren stelte i stand fest for ham som om ingen ting hadde skjedd. Bare det beste hadde vært godt nok. Ikke bare klærne han fikk og maten som ble satt frem på bordet – men ring på fingeren som et tegn på barnekåret, tegnet som viste at han var rettmessig sønn i huset og arving. Som om ingenting var hendt! Og her hadde han selv gått dag ut og dag inn som lydig sønn i huset – uten at han kunne huske at det noen gang var gjort like stor stas på ham. Kan vi forstå bitterheten og anklagen? De religiøse ledernes sterke reaksjon når Jesus samlet tollere og syndere rundt bordet og delte fellesskapet med ham – kjenner vi den igjen i vår egen reaksjon når Guds kjærlighet sprenger grenser for hva som er rett og rimelig og lar bortkomne og fortapte sjeler smake Guds ufortjente og overveldende nåde like for øynene på oss, mer eller mindre veletablerte og prektige kirkefolk. Som om nåden skulle bli mindre når den tas imot av flere – eller frakjennes den ene fordi den i overveldende grad gis til den andre!

Så tvinges vi kanskje til å spørre for tredje gang: Hvem er nå egentlig hovedpersonen i dagens lignelse – den som alt dreier seg om og som er selve nerven i det store dramaet der mennesker forsøker å leve ut livsdrømmen sin og søke lykken i livet? Den som begge brødrene i lignelsen hadde et forhold til og måtte forholde seg til, hver på sin måte – både han som søkte ut og han som ble værende hjemme?

Det var en far med i bildet. Han som var der helt fra begynnelsen av og som var der like til slutt. Han er hovedpersonen, ikke bare i dagens lignelse, men han er hovedpersonen i våre liv. Han som mistet alt for å få alt tilbake i sin tid. Han som både delte ut arven da den yngste sønnen krevde sitt; som sto igjen med sorg da han måtte se i øynene at han var sveket, men som allikevel lot ham gå; som aldri kunne slutte å vente og lengte, selv da sønnen på ett vis var utenfor rekkevidde; som så ham og ventet på ham mens han fortsatt var langt borte; som ikke kunne vente, men som løp ham i møte og omfavnet ham før sønnen hadde fått sagt et eneste ord til unnskyldning; som tok ham med hjem og gav ham barnekåret tilbake – uten refs eller beskyldninger – rene klær og ring på fingeren. En far som heller ikke hadde glemt den eldste sønnen som hadde båret dagens byrde og hete, men som kalte ham hjem til fest for å feire brorens hjemkomst. Den Gud som er rik nok for alle som kaller på ham – langt borte fra eller nær ved, jøde som hedning, kvinne som mann, syndere som fromme. Den Gud som gleder seg over å få sin skapning tilbake, først eller sist, fattig eller rik.

Uten ham som er Far for alt som kalles barn under himmelen – som er Alfa og Omega, begynnelsen og enden er det ikke håp for noe menneske som lengter tilbake til sitt opphav. Men fordi han er den han er, er det håp for alle som søker ham. Han sender sin Sønn ut for å lete etter de bortkomne og lar sin Ånd skape liv der alt synes dødt. Hans mål er å samle alle sine rundt bordet for å feire den store gjenkomstens glede, kjærlighetens triumf. Slik vi skal synge ved utgangen i dag i den vidunderlige sommersalmen «Så grønn en drakt»:

La falme verdens prakt og glans, la all dens lyst forsvinne.

Min venn er min, og jeg er hans, vår kjærlighet skal vinne!

Så syng det ut: Snart skaper Gud

En sommer uten make og gir oss alt tilbake!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no