Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

5. søndag etter epifania 2022

Matt 14,22-33

Fr Asle Ambrosius

I dag vil jeg velge en annen prekenmetode enn jeg vanligvis gjør i det jeg vil forsøke å kommentere teksten fra vers til vers, altså preke såkalt homiletisk istedenfor tematisk.

Men aller først vil jeg si litt om teksten i seg selv. Matteus gjenforteller en episode i Jesu liv der disiplene står i fokus. De hadde nettopp vært vitne til hvordan Jesus på mirakuløst vis fremskaffet mat til fem tusen menn, foruten kvinner og barn, som det står. Nå var de slitne etter en lang dag, og Jesus legger så å si opp til en ny scene med nye troserfaringer. Det hele skjer i kjente geografiske omgivelser rundt Genesaretsjøen, der noen av oss har vært. Vi gjenkjenner både steder og klimatiske forhold som gjør at fortellingen er godt plassert i virkelighetens verden. Men her er mer enn vanlig historiefortelling. Vi har å gjøre med en eksempelfortelling, en anskuelsesundervisning så å si i disippelskolen. Den skal først og fremst vise oss hva det vil si å være Jesu disippel, hva det vil si å tro på ham og dele skjebne med ham. På den måten handler evangeliet ikke bare om dem, men om oss, vi som i dag er plassert i kirkeskipet fordi vi gjerne vil gjøre det han ber oss om.

«Etter dette fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted.» Vi unngår ikke å merke oss at det hele settes i scene av ham selv. Han har en plan, han har noe å lære oss, og nå tar endog naturkreftene i bruk i sin undervisning. Denne gangen lar han disiplene være alene i båten, tilsynelatende overgitt til seg selv. Selv søkte han opp i fjellet til et øde sted der han kunne være for seg selv. Ofte fortelles det at han gjør nettopp det, drar seg unna for å finne et hvilested og et bønnested. Eremos heter det på gresk, et øde sted. Munker i et kloster nede ved Genesaretsjøen har vist meg hulen der han etter all sannsynlighet pleide å trekke seg tilbake i ensomheten. Allerede her lærer han oss noe. Jesus viser oss hvor viktig det er å hvile og samle krefter etter lange og strie økter gjennom å søke nærheten til vår himmelske far i bønn. Noen ganger trenger vi å trekke oss tilbake fra alle oppgavene og alt styret som omgir oss og rett og slett rekreere i Guds nærhet. Retrett kaller vi det gjerne i dag, noen stille dager for seg selv for å samle seg og samle krefter til utfordringene som venter oss i livet, og som kanskje er for store til at vi greier det med egne krefter. Kanskje er fastetiden en mulighet til å praktisere Jesu eksempel?

«Da kvelden kom, var han der alene,» står det. «Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg frem mot bølgene, for det var motvind.» Alle som har vært i båt på Genesaretsjøen, som fisker eller som turist, vet at den sjøen er mer enn lumsk. En kan legge ut fra land i stille, men plutselig kan stormen og kastevindene gjøre at selv erfarne fiskere mister kontrollen og gjøre overfarten risikabel og farefull. Jeg leser det som et bilde på kristenlivet der vi ved dåpen har sagt ja til å følge ham. Der vi på hans bud har gått om bord i kirkeskipet og sammen har fått i oppdrag å komme oss velberget over til den andre siden, på mange måter overlatt til oss selv, i hvert fall tilsynelatende. Hvor er Han når det stormer omkring oss, når bølgene slår mot skuta, og det står om selve livet? I en parallellfortelling ligger han om bord og sover, som om han ikke bryr seg når disiplene sloss mot vinden alene. «Hvorfor sover du, Gud» spør salmisten i fult alvor, et spørsmål som heller ikke er ukjent for oss når vi opplever at Gud ikke bryr seg. I vår fortelling er han ikke engang om bord, men har trukket seg tilbake for å be. Kjemper han kanskje for oss i bønnen? Om vi ikke kan se ham etter at han forlot oss, er han han ikke allikevel for Guds ansikt og ber for oss så vi ikke skal fortvile og gå til grunne?

«Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen.» Ikke spør meg hvordan det kunne være mulig, det vet jeg ikke, men jeg har tenkt for meg selv at han som «har grunnlagt jorden på havet, grunnfestet den på strømmende vann», som salmisten synger om, og som slik har skapt naturlovene, kan ikke han også oppheve tyngdeloven for å vise sine disipler at han er til å stole på når det stormer som verst?

Jeg vet heller ikke hvorfor han lar disiplene vente så lenge at stormen ikke bare kjentes på kroppen og skaket båten, men så å si flyttet inn i dem så hjertene ble fulle av angst. Men jeg aner at han hadde en lekse å lære dem, slik at de senere kunne møte all verdens motstand uten å bli redde eller motløse.

«Den fjerde nattevakt.» Vi kjenner uttrykket fra Johan Falkbergets debutroman fra 1923 om presten Benjamin Sigesmund og hans kone Katrine. Det høres nesten romantisk ut, men virkeligheten er ganske annerledes. Etter romernes okkupasjon begynte jødene å dele natten inn i fire perioder, hver på tre timer. Den fjerde nattevakten dreier seg med andre ord om den delen av natten, sen natt – tidlig morgen, da det ikke er så lett å skjelne, heller ikke så lett å skjelne fantasi fra virkelighet. Da de så Jesus komme gående på vannet, står det at de først trodde det var et skrømt! På skipsspråket kaller de denne vakten for hundevakta, den mest strevsomme og som krevde størst årvåkenhet. Vi finner denne inndelingen av døgnet igjen i Mark 13,35 der Jesus maner til å holde seg våken, for som han sier: «dere vet ikke når husbonden kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen.»

Det dreier seg altså om et kritisk øyeblikk, når nøden truer. «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg jeg utfri deg,» heter det i Salme 50. Vi hører stemmen fra en som er i ferd med å gå under: «Dødens bånd snørte seg om meg, malstrømmene skremte meg … I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud, Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre … Han bøyde himmelen og steg ned, under føttene hans var mørke skyer … Han rakte ut hånden fra det høye og grep meg, dro meg opp fra veldige vann» (Salme 18).

«Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!» Egentlig sier Jesus: «Det er jeg». Han presenterer seg med det navnet Gud gav Moses: «Jeg er den jeg er.» Det er dette som demrer for Peter der han hører Jesus kalle på ham, der han sitter i båten og skjelver. «Herre er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» Er det virkelig deg, er du virkelig den du er, Herren over himmel og jord, så si bare ett ord! «Kom! sa Jesus.»

Ingen kan tro uten at Jesus kaller. Ingen kan tro på eget initiativ, bare når kallet lyder. Og tro er også bare mulig der en er lydig mot Jesu kall. Hadde Peter blitt sittende i båten denne dagen ville han aldri ha lært å tro, for veien til tro går gjennom lydighet mot Jesu kall. I sin fabelaktige bok «Nachfolge» - «Etterfølgelse» sier Dietrich Bonhoeffer: «Ved å ta det første skrittet stilles etterfølgeren i en situasjon der han kan tro. Følger han ikke etter, blir han værende igjen og lærer aldri å tro. Den som er blitt kalt, må ut av en situasjon der han ikke kan tro og inn i en situasjon der det for første gang er mulig å tro. Det må skapes en situasjon der man kan lære å tro på Jesus, Gud og menneske, der alt må satset på ett kort, nemlig på Jesu ord. Peter må stige ut av båten, ut i det frådende vannet for å oppdage sin egen avmakt og Herrens allmakt. Hadde han ikke steget ut, ville han aldri ha lært å tro. Veien til tro går gjennom lydighet mot Jesu kall. Det kreves at man tar et skritt, ellers blir Jesu kall tomme ord.»

Denne dagen lærte Peter hva tro dypest sett er. Da han kom på dypt vann og forsto at han var i ferd med å synke, ropte han på Jesus i sin nød: «Herre, frels meg!» «Med en gang rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham. Så lite tro du har, sa han.» Han sier ikke «svak» tro, i motsetning til «sterk» tro, som om troen er en følelse som kan måles på sin egen temperatur. Nei, han sier så «liten» tro du har, i motsetning til en «stor» tro, nemlig en tro på Jesus, hvem han er og hva han gjør. En tro som i sin vantro klamrer seg til Kristus og hans verk. Så er det ikke vi som har grepet ham, men han som har grepet oss og holder oss fast i sitt grep – også når vårt løsner. Det er den troens hemmelighet Peter lærte da han prøvde seg på å gå på vannet. Igjen salmistens ord: «Jeg blir alltid hos deg, Herre, du har grepet min høyre hånd» (Salme 73,23).

«Så steg de opp i båten, og vinden stilnet.» Selv naturkreftene var ham altså lydig. Og de som satt i båten, falt på kne for ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn.»

Det er vår erfaring – det er vår tro – det er vår bekjennelse!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no