Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Kristi Himmelfart

Mark 16,14-20

Fr Asle Ambrosius

Inngangshilsen

Kristus er oppstanden, halleluja!

Ja, han er sannelig oppstanden, halleluja!

Og i dag har han steget opp til himmelen og sitter ved Guds høyre hånd, halleluja, halleluja!

Vi feirer i dag Kristi Himmelfart – den lille dagen i kirkeåret, klemt mellom påske og pinse, med de store konsekvensene for vår tro. Apostelen skriver: «Ingen er steget opp til himmelen uten han som steg ned fra himmelen, Menneskesønnen som er i himmelen.» Slik Guds Sønn fra evighet av steg ned og forenet seg med menneskenaturen i det vi kaller inkarnasjonen, slik er han i dag steget opp med sin menneskelige natur og troner i himmelen med sin himmelske Far. Kristi himmelfart er altså også vår opphøyelse. For som Leo den Store sier i en preken på denne dagen: «Der hodet har gått foran, dit håper også legemet, som er Kirken, å følge etter.» Så, kjære medkristne, la oss derfor i hellig glede over denne lille, store dagen bøye oss og bekjenne våre synder, så vi verdig kan feire dette hellige mysterium!

Preken

Først en opplysning for å bevare redeligheten: Den teksten vi nettopp hørte, finnes ikke i de to eldste håndskriftene av Markusevangeliet. Derimot er avsnittet tatt med i nesten alle andre kjente utgaver. Når det likevel er prekentekst i vår kirke, er det fordi Kirken i sin kanondannelse anerkjente dette som en del av det samlende apostoliske vitnesbyrdet, i godt samsvar med de andre evangeliene. Ja, mer enn det, i dette avsnittet uttrykker Kirken sin selvforståelse og sitt mandat til alle tider. Så la oss se nærmere på dette!

Aller først merker vi oss det dårlige utgangspunktet, rent menneskelig talt. At Jesu mandat til sin kirke begynner med en refs for disiplenes vantro og mangel på overbevisning om Jesu oppstandelse, vitner på den andre siden om en troverdig overlevering. Her er ingen skjønnmaling av situasjonen den gang. Og når Kirken den dag i dag eksisterer, er det på ingen måte fordi de menneskene som våger å kalle seg kristne har stått frem eller står frem som gode eksempler på tro og kristen vandel. Noen vil kanskje si, snarere tvert imot. Nå skal ikke dette poenget overdrives, det er nok av eksempler på det motsatte, men det er et poeng – fordi Kirken er i seg selv et mysterium. Hun har på merkelig vis overlevd gjennom historien – og står som et levende bevis på Jesu egne ord om att «dødsrikets porter» aldri skal overvinne henne. Så la oss i dag glede oss over det – ikke bare over at Kirken er bevart til denne dagen, men at også vi er bevart i troen og kan samles under åpen himmel til Kristi himmelfartsmesse.

Og da kan vi gå videre til det som er grunnlaget for Kirkens mandat til alle tider – og som gjør at mennesker stadig på nytt, til tross for egen tilkortkommenhet, kommer til tro og stiller seg i Jesu tjeneste. «Men de gikk ut og forkynte overalt,» hørte vi, «og Herren selv virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte». Herren selv virket med. Kirken er altså Herrens eget verk, hun ble til og hun består fordi Jesus selv ville det. Ikke bare som en historisk størrelse, men som en livskraftig og fornyende bevegelse også i dag. Kristus ikke bare sa, gjorde og stadfestet den gang; han sier, gjør og stadfester i dag. Kristi himmelfart betyr ikke at Jesus har forlatt oss, men at han er nær oss alle dager. Når noe skjer i menneskehjertene, når noen kommer til tro, når noen vitner, når noen gir sitt liv i tjeneste for Gud og nesten, er det fordi Jesus vil det, ja ikke bare vil det, men det er han som gjennom sine tjenere utvirker det og stadfester det. Det er den andre grunnen vi har til å glede oss over denne dagen: Jesu nærvær i sitt ord og sine sakramenter. Kirken som Kristi legeme i verden – virksom gjennom sine lemmer, som er de troende.

Og så var det oppdraget.

For det første å forkynne evangeliet for alle mennesker. «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet,» skriver Paulus senere, vel vitende om at det er Kirkens være eller ikke være. Ordet om Jesus, om hans lidelse og død på korset for vår skyld, proklamasjonen av hans oppstandelse og seier over døden – uten dette har Kirken ingen eksistensberettigelse. Og sammen med dette Ordet må det lyde et kall til omvendelse og nytt liv. For det hele skjedde for vår skyld. Svikter vi dette siste, mister evangeliet sin kraft. Det er ikke mindre enn frelse for den enkelte som gjelder. Derfor forkynner jeg også i dag: Vend om og tro evangeliet!

For det andre – og det følger av det første – Kirken er satt til å formidle frelsen til det enkelte menneske gjennom dåpen til syndens forlatelse. Ordet skal ikke bare forkynnes, det må også tas imot på en personlig og individuell måte. Det skjer ved troen og dåpen. Hva som kommer først eller sist er ikke det viktigste, det viktige er at troen og dåpen holdes sammen. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst,» sier Jesus. Så hører det til Kirkens grunnleggende oppdrag i verden å undervise og forberede mennesker til dåp – for at den enkelte skal bli forenet med Jesus i hans død og oppstandelse, og i hans kraft leve det nye livet som hans disippel. For i dåpen ble vi begravet med ham, skriver Paulus, «for at vi skal leve det nye livet, liksom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft».

Det som her står om «Faderens veldige kraft» fører oss til det tredje momentet i Kirkens oppdrag, nemlig omsorgen for hele mennesket ved å øve barmhjertighetsgjerninger og det å stadfeste forkynnelsen gjennom ytre tegn og under. Når det gjelder det siste, kjenner vi oss litt på gyngende grunn, vil jeg tro. Særlig fordi teksten nevner eksempler som er fremmede for oss, som å drive ut ånder, tale i tunger, ta farlige slanger i hendene og drikke dødelig gift uten fare for livet. Nå vil jeg kanskje tro at akkurat disse eksemplene gjenspeiler de tidlige ørkenasketenes kamp mot indre og ytre demoner, som ofte kunne ta seg helt fysiske uttrykk. Det som i hvert fall er sikkert, er at vi ikke skal prøve å etterligne dette og sette Gud på prøve ved å kreve slike spesielle tegn. Selv det gamle testamentet advarer oss mot en slik hybris (5 Mos 6,16). Og vi trenger kanskje heller ikke å ta alt dette med slanger og giftig drikke bokstavelig. Men på den andre siden skal vi få ta inn over oss og væpne oss med at vi som kristne har fått del i en kraft og en makt som hjelper oss til å komme til rette med livet vårt, som andre ikke har. Og vi skal få tenke at vi er omsluttet med et spesielt vern som Guds barn, og at vi både skal regne med og kunne be om at Gud stadfester sitt ord med under og tegn. Måtte vi bare få øynene opp for å se når det skjer og våge å gi oss Gud i vold!

Den andre delen av dette var det å vise omsorg for både kropp og sjel. «Dere skal legge hendene på syke, så de blir friske,» sier Jesus. Også dette hører med til oppdraget. Jesus gir sin kirke på Kristi himmelfartsdag fullmakt til å praktisere bønn for syke. I et større perspektiv handler dette om Kirkens diakonale tjeneste. Det hører altså med til kirkens grunnleggende mandat å bry seg om kroppen så vel som sjelen. Den erkjennelsen rommer mye, alt fra de sosiale forholdene vi lever under til salvingens sakrament og bønnen for de syke.

Kjære medkristne! Dette er vår felles oppgave. Dette er vårt felles ansvar. Og fremfor alt er det vår glede og vårt store privilegium – å være Kirke under en åpen himmel med Kristus selv på tronen!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no