Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

7. søndag i påsketiden 2021

Joh. 15,26-16,4a

Fr Asle Ambrosius

En dag til oppmuntring

Dagen i dag skal være en dag til oppmuntring. Å oppmuntre er en viktig apostolisk dyd – å sette mot i hverandre, tilskynde hverandre, hjelpe hverandre fremover slik at vi bevarer troen og håpet og kjærligheten inntakt. Og det er nettopp en viktig grunn til å komme sammen til gudstjeneste – vi trenger hverandre og den oppmuntringen det er å møtes som kristne søsken. ”La oss ha omtanke for hverandre,” skriver forfatteren av Hebreerbrevet, ”så vi oppgløder hverandre…Og la oss ikke holde oss borte når vår menighet samles, slik noen pleier å gjøre. La oss heller oppmuntre hverandre, så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.”

Legg merke til begrunnelsen! Det er noe med tiden som gjør det nødvendig – ikke bare tiden vi lever i (”dagene er onde,” sier Paulus et sted som bakgrunn for sin oppmuntring) – men tiden er også kort, det nærmer seg en avslutning. ”Slutten på alle ting er nær,” skriver Peter i dagens episteltekst. Og la oss si det som det er: Det lyder både pessimistisk og deprimerende! Det kan jo ta motet fra noen og enhver. Men nei, det er ikke hensikten – ikke på noen måte! Jeg hadde nær sagt, tvert imot! ”Alle tings ende er nær,” sier han, og så tar han sats: ”Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be. Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder…Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde.”

Hvordan kan dette henge sammen?

I den første lesningen i dag hørte vi fra profeten Haggai. Han var ingen lykkeprofet – han talte ikke kongen og myndighetene etter munnen og lovet dem ikke fred og ingen fare. Året er 520 før Kristus, og Haggai står overfor en oppgave som kunne virke bortimot umulig. Et adspredt og skadet folk var begynt å vende tilbake til landet etter den store utdrivelsen. Men det så sørgelig ut. Templet lå i ruiner. Folket hadde intet samlende fokus. Profetens kall var å oppmuntre og skape ny fremtid. Men her nyttet det ikke med svulstige ord og veldige vyer. Han minner om hvordan Gud tidligere har grepet inn når det så mørkest ut. Så knytter han an til minnet om Salomos tempel – hvordan det en gang så ut i all sin prakt. ”Er det ennå noen igjen av dere,” spør han, ”som har sett hvordan dette huset var før? Og hva synes dere om det nå? Ser det ikke smått ut?” Jo, det måtte de nok være enige om. Det virket nok både smått og trøstesløst. Men så lyder ordet fra Herren i profetens munn: Vær frimodig og sterk, du som er yppersteprest! Vær frimodig, alt folk i landet! Gå og arbeid! Legg sten på sten! Begynn med alteret! Og begrunnelsen lyder slik: For jeg er med dere, sier Herren. Altså ikke: tiden taler for dere. Spill på lag med den! Men: Jeg er med dere! Og videre minner han om pakten som står ved lag, det løftet Gud hadde svoret da han førte dem ut av Egypt! Altså ingen menneskelige strategier og planer. Men pakten som fortsatt gjaldt. Og så nærværet: Min Ånd bor iblant dere!  Altså ingen appell til egen klokskap og styrke, men løftet om Åndens nærvær midt iblant dem når de kom sammen. – Og øynene fikk ny glans, hendene ny styrke og hjertet nytt håp. Og templet ble bygget.

Den andre teksten har vi så vidt vært innom allerede, men la meg kort si noe om bakgrunnen for oppmuntringsordene fra Peter. For de ble heller ikke talt inn i en optimistisk og fremgangsrik tid for kirken, der alt lå til rette for evangeliet og hvor det å være en kristen var enkelt og greit – enn si populært. ”Alle tings ende er nær,” skriver han. Peter realitetsorienterer sine tilhørere. Han vil at de skal være klar over hvordan det ligger an. Han vil at de skal kjenne tiden de lever i. ”Mine kjære,” skriver han. ”Vær ikke forundret over den ildprøve dere må igjennom, som om det hendte dere noe merkverdig! Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i herlighet.” Med andre ord, det å være en kristen, er å dele Jesu skjebne i verden. Og det vil på forskjellig vis merkes både på kroppen og på humøret! Vi må ikke bli overrasket om vi møter motstand og mistenksomhet og mistydninger. Men, sier Peter, ”salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld; for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere.”

Hemmeligheten er altså Guds Ånd. Som bor i oss og som hviler over oss. Oppmuntringens Ånd, kunne vi kalle ham, hvorfor ikke? Han har jo så mange navn fra før. Hans oppgave er å oppmuntre Guds folk til å leve ut sitt kall i verden – uansett hvordan omstendighetene er. Ikke ved lettvinte slagord og lite troverdige visjoner, men ved å binde oss til Kristus så vi deler skjebne med ham.

Og da er vi tilbake i evangeliet for dagen. Heller ikke her er omstendighetene de beste. Jesus taler like ut om verdens hat. En tjener er ikke større enn sin herre, sier han. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Han forbereder disiplene på at de endog vil bli kastet ut av synagogen og at enhver som står dem etter livet skal tro at de utfører en tjeneste for Gud. Så ille skulle det altså bli. Og så ille kan det også bli for oss. Men så legger han til – til trøst og oppmuntring: ”Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen, da skal han vitne om meg. Også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av.”

Slik forbereder han oss på det som skal komme, slik at det ikke skal komme overraskende på oss.  Og han lover oss Den Hellige Ånd som kommer for å føre hans og vår felles sak videre i verden. Hans og vår sak – vi som er hans vitner i dag. Så er vi ikke overlatt til oss selv som foreldreløse barn. Vi har allerede fått Ånden som gave, som oppmuntringsgave. Vi merker det når han hvisker motet inn i hjertene våre. Og vi skal igjen snart feire pinse med løftet om at Ånden på nytt vil komme til oss og over oss og i oss og gi oss det vi trenger for å fullføre kallet og tjenesten. Og vi ber midt i vår svakhet: Amen, ja kom, du Hellige Ånd!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no