Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

5. søndag i påsketiden

Joh 16,5-15

Fr Asle Ambrosius

Cantate Dómini (fra Salme 98,1)

I dag nærmer vi oss Treenighetens mysterium, Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – én Gud og allikevel tre forskjellige personer – av samme vesen og allikevel hver enkelt noe for seg selv – fra evighet av inntil evighet og allikevel med en historie som følger en tidslinje der vi involveres og hører med.

Jeg hadde nær sagt, forstå det, den som kan! Ikke noe rart at disiplene var i villrede og ute av stand til å stille de rette spørsmålene på grunn av at hjertene deres, som det står, var fylt av sorg. Jesus må selv åpne hemmeligheten på gløtt for dem slik at de skal komme i gang med å skjønne hva som er på gang. «Nå går jeg til ham som har sendt meg,» sier Jesus, «men ingen av dere spør: ‘Hvor går du hen?’». Og for å trøste dem, sier han noe som i første omgang bare gjør forvirringen enda større: «Det er det beste for dere at jeg går bort,», sier han.

Det handler om en bevegelse – en sendelse – inn i tiden fra evigheten og tilbake. Hvor ofte hører vi ikke Jesus si at han er utsendt fra Faderen med et bestemt oppdrag, slik som i sin preken i synagogen i Nasaret, der han beskriver det slik: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for … å rop ut et nådens år fra Herren.» Eller når han sier: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.» Og det samme vitner Johannes om i dagens epistel, når han skriver: «Vi har sett og vitner om at Faderen har sendt Sønnen som verdens frelser.»

Jesus, slik vi kjenner ham fra evangeliene, er altså sendt til verden med et oppdrag han har fått fra sin himmelske Far. Han er kommet, som han sier, ikke for å gjøre det han selv vil, «men det han vil, han som har sendt meg». Så alt som skjedde med Jesus i de dramatiske påskedagene, som nå lå bak dem, og som vi nå på nytt har feiret, skjedde fordi Gud ville det. Jesus er utsendt for å oppfylle all rettferdighet. Slik skulle Gud gå i rette med verden og forsone den med seg selv i Kristus. Slik ville han avsløre hva som bor i menneskehjertene og vise at synden i sitt innerste vesen er vantro.

Men selv om alt dette ligger bak som historiske kjensgjerninger – det skjedde virkelig – er ikke meningen med det som skjedde umiddelbart tilgjengelig for oss. Betydningen av Jesu død og oppstandelse må derfor ikke bare forkynnes, men avsløres i menneskets hjerte, som noe som er gyldig og som gjelder for alle mennesker til alle tider. Og som derfor gjelder for deg og meg i dag.

Jesus sier: «Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, da kan jeg sende ham til dere.» Gud har ikke sluttet å virke i verden selv om ‘alt er fullbrakt’. Sendelsen fortsetter – bevegelsen som begynte i Guds tanke beveger fortsatt menneskenes hjerter og skaper lengsel og tro og tilbedelse. Gud er fortsatt i arbeid. På Sønnens bønn sender han Talsmannen til oss, Sannhetens Ånd, for å veilede oss til hele sannheten. Hvilken sannhet? Sannheten om Jesus, den som alltid vil plage oss og uroe oss, før vi overgir oss og gir ham rett. Det er Åndens gjerning i verden, å overbevise oss om hva som er «synd, rett og dom», med andre ord om sannheten om Jesus. Ånden taler Jesu sak i verden. Hans oppgave er å overbevise oss og vise oss sannheten om det som skjedde med Jesus i de dramatiske påskedagene. Ånden har derfor ikke noe eget oppdrag, taler ikke sin egen sak eller står frem med eget ansikt. Når Ånden får virke – når han, som Jesus sier, «ta(r) av mitt og forkynne(r) det for dere» – er det Jesu eget ansikt som kommer til syne. Mer og mer. Klarere og klarere. Inntil vi må gi ham rett. Til vi får se ham som han er, som den korsfestede og oppstandne og herliggjorte, som Guds Sønn fra evighet av, og som den han er for oss, vår Frelser og Herre.

Treenigheten er og blir et mysterium. Men det betyr ikke at vi er helt overgitt til tankens tomhet. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» Og hva er det han har vist? Jo, først og fremst at Gud er kjærlighet, at han ikke er alene i opphøyet ensomhet; han er det evige fellesskapet mellom Faderen og Sønnen og Ånden. Han er heller ikke ubevegelig og statisk i sin opphøyethet og makt, men i sin kjærlighet til den verden han har skapt setter i gang en bevegelse – han sender sin Sønn til verden og henter ham hjem igjen etter fullført gjerning – og på Sønnens bønn sender han Ånden som en stadig påminnelse som berører menneskenes hjerte. Han er heller ikke bare luftig ånd som ‘svever over vannene’, så å si uberørt av menneskehånd, men han er Ordet som ble kjød, og som Johannes selv vitner om det senere, «det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på».

I dag på vei mot pinse nærmer vi oss Treenighetens mysterium.

«Det er til beste for dere at jeg går bort,» sier Jesus. Han går ikke fra dem for å forlate dem, men for å være hos dem alltid og alle dager. Også hos oss i dag. Gud har ikke trukket seg tilbake, han er i full virksomhet i sin trefoldige storhet i sin Kirke på jorden her hos oss. Som Faderen som elsker Sønnen og gir ham til oss i kjærlighetens sakrament. Som Sønnen, som i kjærlighet til Faderen gir seg selv som offergave, for så å vende tilbake til Faderen etter fullført gjerning sammen med dem han vant. Som Ånden, som på Sønnens bønn utgår fra Faderen og som gjør historien om Jesus levende for oss og drar oss inn i frelsens mysterium. Så vi, i hellig undring, kan synge med liturgiens ord etter fullført trinitarisk nattverdbønn:

«Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i enhet med Den hellige ånd, all ære og herlighet, fra evighet til evighet.» Amen.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no