Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

4. søndag etter epifania 2022

Joh 4,27-42

Fr Asle Ambrosius

Virkelig fri

«Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort!»

Jeg glemmer ikke biskop Lønnings spontane kommentar til dette spesielle vitnesbyrdet fra denne samaritanske kvinnen. Han åpner sin preken med å si «Var det noe å rope hurra for!» Ja, hva var det noe å proklamere åpent og fritt – og det endog uten skam?

Samtalen – skal vi kalle det sjelesorgsamtalen – ved brønnen hadde begynt som en mer eller mindre tilfeldig hverdagssamtale. Kanskje var den ikke så alminnelig likevel. For hun hadde blitt forundret over at Jesus i det hele tatt hadde henvendt seg til henne der hun kom alene til brønnen for å hente vann. At hun kom alene, det var én ting. Vanligvis pleide kvinnene å komme sammen om morgenen – ikke minst for det sosiale. Der kunne de møtes å samtale om dagligdagse ting. Men denne kvinnen kom altså alene midt på dagen. Var det for å unngå dømmende blikk og sårende baktalelser? Og så var det dette at Jesus tok initiativet til en prat med en kvinne, og det endog en ikke-jødisk kvinne, noe som både var upassende og ganske uhørt. Samtidig var det en anerkjennelse av henne som menneske, at hun hadde noe å gi ham som han sårt trengte. Vi kan høre forbauselsen for begge deler i det hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

Det begynte altså som en hverdagsprat om tørste og vann, som både overrasket og bekreftet. Og når først praten var i gang – jeg hadde nær sagt mellom likeverdige personer – utviklet samtalen seg fra ytterkantene og inn mot sentrum, fra det hverdagslige og helt inn til selve kjernen både i hans og hennes liv. Sannheten om ham og sannheten om henne. Sannheten om Gud og sannheten om mennesket.

Så kunne han etter hvert avsløre henne uten fordømmelse hverken i stemme eller blikk – fordi de gjennom samtalen hadde etablert en gjensidig fortrolighet. Hun hadde prøvd seg: «Jeg har ingen mann.» «Med rette sier du at du ikke har noen mann,» svarer Jesus, «for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant.» Og så begynner ting å skje. «Du skulle ikke være en profet?» Messiasspørsmålet trenger seg på, og etter hvert avslører hun sin tro og sin dypeste lengsel: «Jeg vet at Messias kommer, og når han kommer, skal han si oss alt.» Og så kan Jesus avsløre sannheten om seg selv, uten omsvøp, han som vanligvis holder den tilbake: «Det er jeg, jeg som taler til deg.» (Legg forresten merke til at Jesus ikke sier «det er meg», men han sier: «Det er jeg.», ego eimi, det navnet Gud selv hadde åpenbart Moses.)

Så skjer det noe som avbryter samtalen, disiplene kommer tilbake fra shoppingen, og kvinnen ser sitt snitt til å stikke av. At hun er forundret og sikkert også forvirret – men kanskje først og fremst lettet – fremgår av denne detaljen (Johannesevangeliet er full av slike!): «Hun lot vannkrukken stå,» står det. Og det er da hun altså vender tilbake til landsbyen – til alle hun tidligere hadde prøvd å unngå fordi hun var en prøvet kvinne. Hun roper ut til de første hun treffer på: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Ja, var det noe å rope hurra for?

Som overskrift over dagens preken har jeg satt «Virkelig fri». «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri,» sier Jesus litt senere i evangeliet.

Og det er nettopp dette denne kvinnen hadde fått oppleve i møte med Jesus. Noe hadde skjedd i dette møtet som gjorde henne fri. Virkelig fri! Vi møter en kvinne, en forvandlet kvinne som ikke lenger lar seg hindre eller stoppe eller begrense. Hun har møtt én som ikke bare gjennomskuet henne, avslørte henne tvers igjennom, men han så henne som det medmenneske hun var og frigjorde i henne, ikke bare selvrespekten, men hele potensiale og gjorde henne til landsbyens første misjonær.

Det er denne kvinnen vi møter i dagens evangelium – ikke bare for å høre om henne, eller bare høre det hun sier – men for at hun skal føre oss til Jesus, så vi selv får erfare det samme, så vi kan si det samme som hennes sambygdinger sa da de litt senere selv fikk møte Jesus og høre hans frigjørende evangelium som gjelder alle mennesker: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han er verdens frelser.»

Virkelig fri!

For det første, fri fra fortidens mørke skygger som hadde ført henne inn i en spiral av selvfordømmelse. Er det ikke det som ofte skjer når fortiden innhenter oss? Når det legger seg lag på lag med skyld og skyldfølelse og hemmer oss til å møte fremtiden åpent og fritt? Du trenger ikke en gang tro på Gud for å kjenne at fortiden tynger og hemmer en sunn og sann livsutfoldelse. Vi kan jo prøve å tilgi oss selv og si at det ikke er så farlig, prøve å sope det under teppet, eller leke gjemsel eller glemsel med oss selv. Men fortiden har en vond tendens til å innhente oss og endog kaste mørke skygger fremfor oss. «Sier vi at vi ikke har synd,» skriver Johannes i sitt første brev, «da bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.» Det står en ved brønnen og vil gi oss det levende vannet. En som har et hav av nåde og øse opp og som samtidig kan kaste alle våre synder i glemselens hav. Han avslører oss ikke for å fordømme oss, men for å sette oss fri. Den som har fått et slikt møte med Jesus i Skriftemålets sakrament, vet hva jeg snakker om og hva denne kvinnen vitner om. «Kom og se en som har sagt meg alt hva jeg har gjort!» Han har forløst meg ved sitt blod og har slettet ut alle mine overtredelser. Kom og se! Gjør den samme erfaring som meg! Det koster ingenting å prøve!

Virkelig fri!

For det andre, fri fra andre menneskers dom. Den som gjorde denne kvinnen til et utspekulert menneske, det vil si til et menneske som tvinges til å alltid omgås andre mennesker med et visst forbehold, i et forsøk på å unngå ubehagelige situasjoner eller slippe å involvere seg, unngå forpliktende fellesskap ved å isolere seg og leve for seg selv i et selvpålagt fengsel. Jeg tror dette er mer vanlig enn vi vanligvis tenker over. Hva vil andre mennesker si? Hvordan kan jeg tekkes andre, eller unngå at jeg kommer opp i konfliktsituasjoner eller bli årsak til ubehageligheter?

Når jeg leser om denne kvinnen som etter møtet med Jesus åpent våger å stille seg frem, ikke for å hevde seg eller endog hevne seg, men rett og slett viser ansikt og våger å stå frem uten maske, så tenker jeg at det åpnet seg et nytt kapittel for henne. Der hun i stedet for å isolere seg, slapp mennesker innpå seg og våget å være seg selv, ikke for å fremheve seg selv på andres bekostning, men for å lede oppmerksomheten vekk fra seg selv og til ham som frigjør mennesker ved å binde oss sammen til et nytt og forpliktende fellesskap. Menneskefrykt binder selv den bestes iboende evner og krefter. Virkelig fri er den som kan møte andre mennesker åpent, uten fordommer fordi en vet seg selv å stå til ansvar for en annens dom, en som troner så høyt, at han kan se så dypt, at han dømmer enhver rettferdig. Slik Paulus vitner om sitt eget liv: «For meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere eller av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer … Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal få frem i lyset dett som er skjult i mørket, og avsløre hjertets tanker. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.»

Virkelig fri!

For det tredje og siste, fri til å tjene, fri til å vitne for andre om det jeg har sett og hørt og selv erfart.  Denne anonyme kvinnen ved Jakobs brønn ble kanskje verdens første kvinnelige misjonær, og slik ble hun starten på en misjonsbevegelse som skulle nå like til verdens ende. Jesus gjorde henne faktisk til et forbilde for sine egne disipler. Til disiplene den gang og til alle tider sier Jesus: «Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst! … Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.» Med andre ord, her er noe stort på gang, noe som ikke begynte med oss, men noe vi får gå inn i. Noe Gud selv har startet ved sendelsen av Jesus til verden fordi han elsker alle mennesker og vil at alle mennesker skal bli frelst; noe som Jesus selv la grunnlaget til ved sin lidelse, død og oppstandelse; og noe som han kaller mennesker til å gi inn på forskjellige måter for å fullføre hans verk.

Virkelig fri! Fri til å vitne. Til å fortelle andre om Jesus. Fortelle hva vi har sett og hørt, og kanskje også forstått! Her er ingen unntatt, selv om tjenesten kan arte seg forskjellig. Men noe er grunnleggende likt for alle. Og her er Jesus selv vår læremester der han innleder samtalen med et medmenneske ved brønnen. Han ser henne og anerkjenner henne, han bekrefter hennes verdi ved å be henne om hjelp, han skaper gjensidig tillit og tar hennes liv på alvor, også ved å utfordre henne. Han fører også enn teologisk samtale med henne og hjelper henne til å avklare spørsmålet om hvem Messias er. Men så overlater han henne, ikke til seg selv, men til Åndens veiledning og ledelse, og hun går til sine nærmeste, ikke med en ferdig tro, men nærmest med et spørsmål, ‘han skulle vel ikke være?’; ikke med å vise til seg selv og sin egen troserfaring og si ‘se på meg’ se hvor forandret jeg er’, men ved å vise dem hun får i tale til Ham som er troens opphavsmann og fullfører. Kom og se! Sjekk ut på egen hånd! «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han er verdens frelser.»

Kjære venner, slik må også vårt vitnesbyrd være dersom det skal oppleves troverdig og sant og verdt å satse på for andre mennesker. Men selv her er vi ikke overlatt til oss selv. Slik denne fremmede kvinnen fra et land langt borte, etter møtet med Jesus, ble løftet inn i en verdensvid sammenheng og ble innlemmet i et troens fellesskap over alle landegrenser, får også vi være en del av et folk i verden som i seg selv er et vitnesbyrd om Guds kjærlighet og som samles med Jesus på regelmessig vis for å tilbe Gud i Ånd og sannhet. Så la oss avslutte dagens preken med igjen å sitere fra Den hellige skrift, denne gangen fra selve apostelfyrsten Peter, som en oppmuntringshilsen til oss selv og til alle som i møte med Jesus har erfart at Sannheten virkelig kan sette et menneske fri; fri fra fortiden, fri fra seg selv, fri til å tjene og fri til å la seg binde og bære av et nytt fellesskap av mennesker som tror og bekjenner:

«Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys. Før var dere ikke et folk, men nå er dere blitt Guds folk. Før hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere funnet barmhjertighet.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no