Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3. søndag i påsketiden

Joh 10,1-10

Fr Asle Ambrosius

Den gode hyrde

I dag, på det vi kaller Hyrdesøndagen, er det viktig å starte på riktig sted. Her kommer apostelfyrsten Peter oss til hjelp, han som i møte med Den oppstandne Jesus Kristus ved bredden av Genesaretsjøen på særlig vis fikk i oppdrag å være hyrde for fårene. I dagens lesning fra Første Petersbrev skriver han til de troende: ”Dere var lik sauer som hadde gått seg vill, men nå har dere vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.” Det gjelder oss alle sammen, Peter inklusive. Ja, vi fór alle vill, står det i et annet av brevene (Tit 3,3). En gang hadde Jesus selv sett ut over folkemengdene med inderlig medfølelse i blikket, for de var ”forkomne og hjelpeløse, som får uten hyrde” (Matt 9,36).

Så er det der vi må begynne, alle som en, også de som på en særlig måte er kalt til å være hyrde for Guds folk. Vi står sammen i skammen, vi er alle villfarne og hjelpeløse – og vi er alle like avhengige av å bli oppsøkt av han som kom for å søke det som var fortapt og samle oss i sin kve, føde oss med sitt ord og lede oss på veien. Uten Jesus, uten han som døde for oss og sto opp igjen og som møter oss på nytt og på nytt i sin Kirke, ville vi alle ha vær fortapt. Så er det her vi må begynne, alle som en, ved at vi hver for oss – og sammen – vender om til ham som er «hyrde og tilsynsmann for våre sjeler». Og det gjelder ikke minst den som selv skal være hyrde. Det må være dette Johannes mener når han i dagens evangelium skriver om å ikke klatre over gjerdet, men å gå inn til hjorden ”gjennom døren”. Uten omvendelsen, uten selv å ha tatt imot Jesus som frelser og Herre, er alle verdens hyrder og lærere å regne som tyver og kjeltringer, uansett hvor mye utdannelse og teologi vi kan vise til – og uansett kirkelige titler og posisjoner.

Men før vi går videre inn i dagens evangelium sammen og ser nærmere på Jesu ord om hyrdetjenesten, er det enda en viktig ting å merke seg. Også her gjelder det fellesskapet – det vi alle er sammen om. I samme kapittel, der Peter taler om ”han som er hyrde og tilsynsmann” for sjelene, skriver han også – og det gjelder igjen alle troende: ”For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor.” Med andre ord, Jesus som Den gode hyrde er et forbilde for alle kristne – for hele menigheten – ikke bare for de som gjør hyrdetjeneste – for diakoner, prester og biskoper. Vi har så lett for å sette et falskt skille mellom lek og lærd, mellom menighet og prest. Jeg sier nettopp et ”falskt skille” – for at noen er kalt ut av fellesskapet for å vigsles til en spesiell tjeneste etter apostolisk skikk, er det ingen tvil om – i hvert fall ikke hos oss. Men vi må ikke tenke at denne tjenesten er av en slik art at den skiller presten ut som noe for seg selv. En prest – eller for den saks skyld, en biskop - er aldri «noe for seg selv». Han er alltid noe for andre. Han kan bare oppfylle sin tjeneste som en del av fellesskapet, i tjenesten for menigheten. Derfor er det heller ikke slik at det som sies om hyrdetjenesten spesielt, skulle være noe som menigheten ikke har del i. I menigheten er vi til for hverandre i et tjenende fellesskap. Alle har vi Jesus som forbilde – han er et eksempel for hver og en av oss – og når vi nå skal se litt nærmere på hva som kreves av gode hyrder i Kirken, så skal dere altså ikke melde dere ut og tenke at det ikke gjelder dere, men tvert imot tenke at vi alle som en har del i en tjeneste som har Jesus selv som forbilde. «Tjen hverandre,» skriver Peter, «enhver med den nådegave han har fått» (1 Pet 4,10).

Og da må vi bruke resten av prekenen til å se nærmere på hva Jesus sier om hyrdetjenesten.

Det ene har vi allerede berørt, det var dette med ”døren”, selve inngangen til tjenesten. ”Men den som kommer inn gjennom døren, er hyrde for sauene”, sier han. Det er tydelig at Jesus her har en brodd mot fariseerne og de skriftlærde, som ikke kjenner Skriftene og som derfor heller ikke kan lede folket rett. De både farer vill og fører vill, sier Jesus. Et kjennetegn på den gode hyrden er altså at han kjenner Skriftene – at han taler slik at sauene hører Den gode hyrdes røst. Johannes Chrysostomos skriver at ”Døren” er Guds ord, og da i dobbelt betydning, både som De hellige skrifter – Guds ord – og som Jesus selv, det inkarnerte Ordet som ble kjød og tok bolig mellom oss. Det er et vakkert bilde som her tegnes opp – der hovedsaken er det gjensidige tillitsforholdet mellom hyrde og hjord, prest og menighet. De kjenner hverandre – i forkynnelsen gjenkjenner menigheten Den gode hyrdes røst – skriftene blir åpnet slik at de gjenkjenner Jesus selv – og hyrden kjenner på sin side sine får ved navn – han vet hvem de er, han kjenner deres situasjon, han deler deres liv og skjebne, han lever sammen med dem og vet hva de trenger.

Og det er det andre som karakteriserer gode hyrder. De kjenner menigheten sin. Hver og en av dem som er overgitt ham, ligger ham på hjertet, om mulig kjenner han dem med navn. De er ulike, med forskjellige behov. De sliter med hver sine ting. Det er alltid både noen å glede seg sammen med og noen å gråte sammen med. Det er alltid byrder som må bæres – så vi oppfyller Kristi lov (se Gal 6,2). Hvordan kan vi vinne nye mennesker for Kristus? Det er et spørsmål i forlengelsen av tjenesten i menigheten. Svaret er åpenbart: Å vinne mennesker kan vi bare gjøre ved å lære dem å kjenne, dele hverdagslivet med dem, forstå hva de lengter etter, høre etter hva de spør om. Å være en kristen vil alltid være å leve nær mennesker med Gud i hjertet – og nær Gud med mennesker i hjertet. Slik viser vi oss som gode hyrder og gode omsorgspersoner også i hverdagen.

Det fører igjen over til neste punkt for den som har Den gode hyrde som forbilde for liv og tjeneste. Ved å kjenne både Skriftene og menigheten, er den gode hyrde i stand til å dele ut mat ”i rette tid”, som det står skrevet om den tro og kloke tjeneren. «Lykkelig er den tjeneren som herren finner i arbeid med dette, når han kommer tilbake,» sier Jesus (se Matt 24,45-46). Akkurat dette er en kunst som kun kan læres i praksis. Det handler om å være en god sjelesørger, en som lytter begge veier – først til Skriften, for å ha noe å si når det gjelder – men så også til den han skal hjelpe, slik at han deler ut rett medisin på riktig tidspunkt og for riktig diagnose. Og i denne formidlingstjenesten – som forkynner og sjelesørger – er målet alltid det samme, at mennesker skal få mat for sjelene. Ja, Jesus viser igjen til seg selv som forbilde på dette når han sier: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.»

Så er det dette med det motsatte – med de som er kommet for «å stjele, drepe og ødelegge». Det hører også med i bildet at det finnes falske hyrder og falsk lærdom i kirken som Jesus advarer mot. Det foregår en kamp om sjelene. Når Ånden virker – Sannhetens Ånd – er det alltid noen som er ute etter å fiske i rørt vann. Ikke nødvendigvis slik at det er hyrder med onde hensikter, men fordi de ikke kjenner Den gode hyrdes røst, men forført av begeistringen over egne tanker og visjoner, går de i den ondes tjeneste, han som alltid er på ferde for å rive ned og splitte og herske. «På fruktene skal dere kjenne dem,» sier Jesus (Matt 7,16) og overlater på en måte ansvaret for å avsløre humbugen til konsumentene, til menigheten selv. Det ligger altså et betydelig ansvar for Kirkens forkynnelse og lære hos menigheten selv. «Mine kjære,» skriver Johannes, «tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden» (1 Joh 4,1). Det ligger et ansvar på hele menigheten for å gjenkjenne Den gode hyrdes røst i gode og trofaste hyrders forkynnelse og sjelesorg.

Og så til slutt kanskje den viktigste egenskapen av alle, om vi kan kalle det det: Den gode hyrde vet at han har fått ansvar for en annens eiendom. I teksten vår for dagen står det noe om «portvokteren» som åpner døren for den gode hyrden. Hvem annen kan det være enn Faderen selv? Den gode hyrde er forvalter av det som hører Gud til. Selv Jesus, Guds egen Sønn, visste seg å stå under Den høyestes imperativ. «For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil,» sier han, «men det han vil, han som har sendt meg» (Joh 6,38). Enhver hyrde for Guds hjord står under samme imperativ. Vi driver ikke egen business. Vi er satt til å forvalte det som er gitt oss. Derfor heter det: «Gjør dere ikke til herre over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken» (1 Pet 5,3).

Da er vi tilbake til utgangspunktet – det vi er sammen om. I Kirken er det ikke to klasser – de geistlige og legfolket – men vi er ett eiendomsfolk, ett folk, et kongelig presteskap under ham som er hyrde og tilsynsmann for våre sjeler. Men han har gitt oss et forbilde. Og i den grad hyrden har et spesielt ansvar for dette folket, er det nettopp som et forbilde for de troende, fordi han selv følger i Jesu fotspor og går foran for å vise vei.

Kjære venner! Måtte vi alle gå inn gjennom Døren og bli frelst, og så ”fritt gå inn og ut”, som det står skrevet,  for å «finne føde» for våre sjeler.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no