Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

3. søndag i faste

Luk 11,14-28

Fr Asle Ambrosius

Åndelig kamp

Den første fastesøndagen handlet det om å kjempe mot djevelen. Den andre fastesøndagen handlet det om å kjempe med Gud. I dag, på den tredje fastesøndagen handler det, for å bli i den samme terminologien, om å kjempe for Guds rike. Det dreier seg om å stille seg inn under den makten som frigjør og som reiser opp og som skaper nye livsvilkår for menneskene. ”Men er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder”, sier Jesus, ”da er jo Guds rike kommet til dere.” Dette er dagens evangelium: Gudsriket er kommet med frigjørende krefter!  Å være en kristen er nok å ta kampen opp mot djevelen og alt hans renkespill. Det innebærer også å kjempe troens kamp med Gud selv, slik Jakob gjorde det. Men fremfor alt betyr det å være satt over i lysets rike og å stille seg selv til disposisjon for de frigjørende kreftene som Jesus har satt inn i denne verden ved sitt liv og sin gjerning. Slik Paulus formaner i dagens epistel: ”En gang var dere selv mørke, men nå – i Herren er dere lys. Lev da som lysets barn! Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. Prøv hva som er til glede for Herren!”

Det foregår en kamp mellom det gode og det onde. På et dypere plan og i det usynlige rom står kampen mellom Den gode og den onde. Mennesket er intet tabula rasa – et ubeskrevet blad – vi er ikke nøytrale og frie, upåvirket eller usårlige, men utsatt for åndelige krefter som beveger oss hit eller dit. Kampen står mellom den som binder og undertrykker og dreper, og Han som befrir, oppreiser og gir nytt liv. Vi kan også si det slik: Menneskets storhet ligger i det at vi har et rom som må fylles, et hjerte som lengter etter noe som er større enn det skapte. Et hjerte som higer etter Gud – etter å bli fylt av hans Ånd. Samtidig står vi overfor en skjebnesvanger mulighet til fall. For et tomt rom, et ubebodd hus, kan okkuperes av en annen ånd med et annet formål enn å gjøre mennesket fritt og stort. Tomme menneskehjerter er djevelens store sjanse.

Mennesket er altså ikke i seg selv ondt, og dermed håpløst. Ondskapen har nok et brohode i ethvert menneskehjerte – og den kan nok til tider simulere at den helt og fullt har tatt et menneske i sitt eie. Men det er og blir et narrespill. Har du tenkt på dette på denne måten: Om djevelen ikke fantes, ville det være vanskelig å la være å måtte trekke den slutningen at da må altså mennesket selv være ondt, ja, være en djevel. Så er det faktisk et godt budskap, mer enn en intellektuell provokasjon, at det onde har en kilde utenfor mennesket selv. Det finnes en ond vilje – en destruktiv og destruerende makt – i tilværelsens skjulte bakrom som har som sin bevisste målsetting å okkupere og beherske og føre oss vekk fra vår dypeste tilhørighet.

Det er derfor dypest sett håpefullt at det finnes en djevel. For det betyr at mennesket ikke er en djevel selv, men at det tvert imot er håp for et hvert menneske.

Jeg tror at Guds rike er en virkelig verden – den egentlige og opprinnelige. Jeg tror at Jesus representerer den virkelige makten, den innerste og sterkeste. Kjærlighetens gjenskapermakt, kjærligheten som er sterkere enn døden og som kan gjenerobre marken og territoriet for Gud. ”Er det ved Guds finger jeg driver ut de onde ånder”, sier Jesus, ”da er jo Guds rike kommet til dere.” Så er det lys i tunnelen og håp i luften!

Fortsatt velsignet faste!

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no