Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag i juletiden 2022

Matt 2,13-23

Håkon Johannes Andersen

Dagens evangelium taler om den hellige familie som må flykte for Jesu skyld og om guttebarna i Betlehem som blir drept for Jesu skyld. Juletiden er like lite søt i dag som på Stefanusdagen, sist vi var samlet.

Men først et par ord om lesetekstene.
1. juledag leste vi også fra Hebreerbrevet og hørte om hvor mye høyere Sønnen står enn englene. I dag fortsetter hebreer-brevets forfatter med å sammenligne med Moses. Han var tro i Guds hus, det vil si på det tidspunkt i frelseshusholdningen da Gud steg ned på Sinai, og talte med Moses, og gav ham lovens ord, og lot seg se, og spiste og drakk med Moses og Israels eldste. Det er målestokken fra den gamle pakt. Og likevel gjør hebreerbrevets forfatter det klart at Jesus overgår Moses på samme måte som en skaper overgår sitt skaperverk. Nå har ikke Gud bare steget ned og talt til oss som på Sinai eller i tornebusken, men Sønnen er blitt menneske og har bodd blant oss. Og hebreerbrevets anonyme forfatter har sett hans herlighet og vitner om det på samme måte som Johannes og Paulus og de øvrige apostlene og hele Guds kirke. Brorson klarer å si det med en eneste verselinje: Guds ark er kommet i vår leir.

Profeten Haggai så dette på forhånd at Guds nye frelsesverk langt skal overgå det gamle. Han profeterte at Gud skal ryste himmel og jord og folkeslagene. Men fra evangelienes beretning blir det klart at da Guds sønn trådte inn i sitt eget skaperverk, skjedde det ikke som en ytre maktdemonstrasjon. Da Israels folk ble utfridd fra Egypt, druknet farao og hans hær, og Guds veldige gjerning var åpenbar. Men da Jesus var født i Betlehem og de vise menn hadde vært på besøk med sine gaver, fikk Herodes den store lov til å drive Guds sønn på flukt, og han fikk ta livet av uskyldige guttebarn i Betlehem tilsynelatende uten noen merkbar reaksjon fra himmelen. Hans makt i denne verden fortsatte, og han fikk ennå ha et par leveår. Ved en slik sammenligning går det an å bli både provosert og skuffet. Er dette begynnelsen på det siste hus som skal bli herligere enn det første?

Ja, det må i hvert fall Matteus ha ment siden han tok med denne fortellingen da han gav sin form til evangelie-overleveringen. Nå er det jo slik at en del bibelforskere begynner å bekymre seg når en fortelling bare er med i ett av evangelieskriftene. Jeg mener det er bedre å grunne over hvorfor Matteus prioriterte å ta med denne fortellingen. Alle evangelistene må ha hatt mer stoff å velge blant enn det de hadde plass til (ikke bare Johannes).

Det kan være at Matteus var den som hadde tilstrekkelig finstilt gammeltestamentlig gehør til å se forbi den grelle kontrasten mellom farao og Herodes og legge merke til at også her blir profetier oppfylt. I dagens evangelietekst er det tre oppfyllelses-sitater, og det er mye, selv til Matteus å være.

Men det kan også være at denne fortellingen sier noe avgjørende om hvordan Guds sønn kommer til oss og hva slags frelserkonge Jesus vil være. To kapitler senere i Matteusevangeliet får vi høre om Jesus som blir fristet av djevelen. Og Jesus avviser tilbudet om all verdens riker og herlighet for å være tro mot sitt eget oppdrag. Dagens evangelium viser oss hva dette kan bety allerede mens Jesus er et spebarn; Hans foreldre må flykte med ham fra sitt eget land.

Og her er det Josef får hovedrollen. Jeg kom over en lederartikkel som Stavanger Aftenblad publiserte på julaften under overskriften stefaren, forbildet: Det finnes mange flotte figurer i den store julefortellingen om gudebarnet som lot seg føde midt blant menneskene. I år hyller vi en av dem, han som står i bakgrunnen, han som ofte blir glemt. Josef, slik vi kan forstå ham, er nemlig en moderne mann, en mann som slett ikke kjemper for hovedrollen, men tar ansvar der det trengs – også for det han strengt tatt ikke har ansvar for. Vi kan smile av dette med moderne mann, men Aftenbladet skal ha honnør for sitt hovedpoeng. Josef er vårt klare forbilde i dagens tekst. Han er lydhør for hva Gud vil si ham, og han er klar til å ta avgjørende valg for å følge det oppdraget han har fått. Dette er et forbilde for moderne menn på samme måte som det er et forbilde for alle Jesu disipler til alle tider. Det kunne til og med være et nyttårsforsett, å gi oppmerksomhet til gode forbilder, både kirkens kanoniserte helgener som Josef, og de mer hverdagslige og nære.

Men kong Herodes vet ikke at jødenes egentlige konge har flyktet, så han vil sikre sin egen makt ved barnemord. Dette er en fryktelig voldsbruk mot de helt uskyldige. Og etter menneskelig tankegang er det en meningsløs død. Det er annerledes med en martyr som Stefanus, for han får avlagt sin bekjennelse og gitt sitt vitnesbyrd ved sin død. Og likevel er kirken ikke i tvil om at de anonyme guttebarna i Betlehem også er martyrer. De blir drept for Jesu skyld, altså fordi han er den han er. Det er deres vitnesbyrd og vi minnes dem for det. De har sin egen dag i kalenderen, 28. desember, og tidebønnene den dagen løfter frem følgende bibeltekster:

Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Faders åsyn. (Matt 18,10)

Under Guds trone roper alle de hellige: Hevn vårt blod, vår Gud. (Jf. Åp 6,9-10)

(Disse er de som ikke har gjort sig urene med kvinner; for) de er som jomfruer, og de følger Lammet hvor det går. (Åp 14,4)

Dette er ikke romantisering, men et forsøk på å gi de uskyldig drepte en stemme.

Det er vel knapt nødvendig å peke på hvor blodig aktuell dagens evangelietekst er for mange kristne i verden i dag. Organisasjonen Åpne dører rapporterer om over 4 700 personer som ble drept for sin kristne tros skyld i fjor, og de anslår at 340 millioner kristne blir forfulgt rundt omkring i verden.

Så kan vi spørre: Tok Haggai feil i sine profeter om mektige rystelser og rikdom og et herligere hus enn det første? Nei, for det første gjenstår det nok av rystelser i endetiden. Det hører vi om både i evangeliene og i Johannes åpenbaring. Og for det andre må ordet om rikdommen fra folkeslagene som skal fylle dette hus, vise til alle hedningefolk som er blitt del av Guds folk.

Og for det tredje gir Hebreerbrevets forfatter sitt svar på dette med referanse til både Sinai og Haggai. Dette skjer på slutten av kapittel 12 der det er tale om trengsler og prøvelser. Jeg siterer hans formaning i utdrag:

Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren. … Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, … For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær, og til basunlyd og røst av ord … og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.  Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,  til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,  og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels. … Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.  Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.  Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!

 

 

 

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no