Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag i advent 2021

Mark 13,24-37

Fr Asle Ambrosius

Tidens tegn

«Hva gjør vi når jorda går under?» Nei, det er ikke et retorisk dommedagsspørsmål på bakgrunn av dagens evangelium om at himmel og jord skal forgå. Det er rett og slett tittelen på en nrk-podcast jeg hørte forleden der astrofysikeren Maria Hammerstrøm slår fast at ingen ting varer evig og at også jorda kommer til å gå under en gang. Og hun spør: Hva gjør vi da? Fremtidsperspektivet som hun trekker opp for jorda vår er heller dyster, selv om det er aldri så spennende å høre hva hun kan fortelle på et rent vitenskapelig grunnlag.  Jorda kan gå under i en katastrofe som treffer den utenfra i form av en stor asteroide eller vi kan selv sørge for vår egen undergang ved å overse tegnene på vår tids store klimakrise. Eller rett og slett når sola om noen hundre millioner år sluker jorda, eller om den blir ubeboelig lenge før det. Kan menneskeheten overleve? Hva gjør vi da? «Vi må ha en plan og vi må begynne nå. Dette mener jeg er helt nødvendig å finne ut av,» sier hun.

Ja, hva skal vi si til dette? Hva kan vi si, og hva bør vi si ut ifra det bibelske perspektivet som dagens evangelium tegner for oss?

For det første er det å si, at det dreier seg om den samme jorda, og om menneskene som bor her. Vi har ingen annen jord enn denne. Og vi deler den samme skjebne. Det vitenskapen kan fortelle oss, angår oss som kristne like mye som alle andre mennesker.

For det andre må vi ta det som sies, for eksempel om klimakrisen, på alvor, selv om det siste ordet i vitenskapens navn ikke er sagt. Det fremsettes stadig nye teorier og tegnes opp nye scenarier når det gjelder jordas fremtid, og som kristne gjør vi klokt i å lytte med kritisk blikk til det som sies, men heller ikke overse alvoret, men tvert imot som gode forvaltere gjøre vårt, sammen med alle mennesker av god vilje, for at jorda skal bli et tryggere og bedre sted å bo på – jeg hadde nær sagt, så lenge den varer.

For dagens evangelium sier oss i klartekst at den ikke skal vare evig. I så måte bekrefter den vitenskapens dystre spådommer. Og vi blir bedt om å være våkne og tyde tidens tegn. Men perspektivet er et helt annet. Det som slår meg er at de tegn som vitenskapen viser til, er undergangstegn som mest skaper frykt for fremtiden. De tegn Jesus ber oss om å se etter og tyde, er derimot tegn på at noe nytt er i ferd med å skje, og derfor skaper håp for fremtiden midt i det dystre. «Lær en lignelse av fikentreet,» sier Jesus, når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær.» Tegnene i tiden er ikke undergangstegn, men tegn på håp. «Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje» sier Jesus, «vite at han er nær og står for døren.» Og apostelen Paulus taler om fødselsveer, som ikke er tegn på død, men på liv. «For det som er skapt, ble lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av ham som gjorde det slik. Likevel var det håp». Og han fortsetter: «Vi vet at alt som er skapt, stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag.»

Med andre ord, det er håp for jorda, fordi den er skapt av Gud og for at fremtiden ligger i Guds hånd. Men håpet hviler ikke i våre planer og evner til å redde den, men i Guds vilje til å frelse den og menneskene som bor her. I vårt opprør mot Gud, har vi dratt skaperverket med oss under dommen. Men håpet er at også skaperverket skal få del i den frelsen Gud har gjort ferdig for alle som tror. «Likevel (altså til tross for alle undergangstegnene i tiden) var det håp,» skriver Paulus, «for det skapte skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten og få del i den frihet Guds barn skal eie i herlighet.»

Likevel var det håp! Det er evangeliet til oss på Andre søndag i advent. Og vi blir oppfordret til å tyde tidens tegn og være våke og be.

Hvilke tegn dreier det seg om? Ja, det er nettopp tegn, og ikke bevis. Dere husker hva Jesus svarte da folket rundt ham krevde bevis på hvem han var og at han talte sant. «En ond og utro slekt krever tegn, men dere skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.» Og så viser han til sin død på korset og oppstandelsen på den tredje dagen. Med andre ord, korset er selve tegnet i tiden. Tegnet på att Gud har elsket verden og har grepet inn og forsonet og gjenløst verden ved Jesu lidelse og død og oppstandelse. Noe annet tegn skal ikke gis en ond og utro slekt, sier Jesus.

Men for den som tror på Jesus, er det annerledes. Den som tror at han taler sant, har også fått øyne til å se etter andre tegn, til å tolke tidens tegn og vente med håp på ham som kommer igjen for å skape en ny himmel og ny jord. Det er Kirkens kall i verden, å leve i forventning om at Jesus skal komme igjen og gjøre alle ting nye.

Bildet på fikentreet er talende. Når det får sevje i grenene og skyter blad, sier Jesus, da vet dere at sommeren er nær. De fleste trær i Israel er eviggrønne, men fikentreet mister bladene om høsten og skyter nye skudd igjen sent på våren. Derfor er fikentreet et naturens tegn på at Gud har en fremtid for alt liv. Han har en plan for å gjenopprette sitt skaperverk. Derfor brukes ofte fikentreet også som et bilde på Israel som et tegn for verden, et tegn på hvordan Gud gjennom sitt eiendomsfolk skal gi håp til alle jordens folk og nasjoner gjennom Jesus Messias som vi venter på, han som er «et lys til åpenbaring for hedningene og en herlighet for hans folk Israel».

Så lever Kirken i advent – for hele verdens skyld. Hennes kall er å holde håpet oppe om at Gud har en fremtid for sitt folk og gjennom sitt folk også for hele verden. Vår oppgave er å våke og be. Men legg merke til hvor nært Jesus forbinder det å våke med det å være gode forvaltere. Å være forvalter betyr å ta vare på alt det Gud gir oss. I dette perspektivet hører naturligvis også det å ta vare på jorda for oss selv og for generasjonene som kommer etter oss. Den som i tro venter på at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, kan ikke vise ringeakt for den jorden vi nå har uten å fornekte Gud som skaperen av himmel og jord. Det er derfor ingen kristen dyd å ikke bekymre seg over klimaendringene. Vel er det slik at vi som kirke ikke er spesialister på hvilke tiltak som er nødvendige, kirken er ikke en politisk aktør, men som kristne er vi kalt til å engasjere oss med det vettet og den viten vi har. I Johannes åpenbaring er den nye himmel og den nye jord også knyttet sammen med rettferdighet. Det kaller oss til også å tenke og handle solidarisk også i vår forvaltning av jordas resurser. For når Jesus kommer tilbake for å dømme levende og døde, skal vi stå til ansvar for vår forvaltning av hans gode gaver til oss.

Så er spørsmålet: Hvor god tid har vi? Astrofysikeren sier at vi har all verdens tid til å forberede oss, i hvert fall hvis vi ikke ødelegger verden selv på rekordtid. Sola vil fortsatt gi oss varme i hundrevis av millioner av år før den kollapser. Så ifølge henne er det god tid til å legge planer for hvordan vi kan redde menneskeheten, selv om de planene hun selv foreslår ligner mer på science fiction enn på realiteter.

Kirkens perspektiv er et annet. Til dem som hørte Jesu ord den gangen, sa Jesus det slik: «Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer.» Jeg tror meningen er at forventningen om Jesu gjenkomst skal være nær for hånden i ethvert slektsledd. For ingen kjenner dagen eller timen, ja selv ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen kjenner den, bare Faderen. Så ligger fremtiden i Guds hånd, og vi kan stole på at han har en plan som han vil fullføre i sin tid.

Så kan vi trygt vente med håp. For håpet skal ikke bli til skamme, så lenge vårt håp er til Kristus. Hver gang vi samles til messe blir vi minnet om Kirkens måte å tenke tiden på, når vi feirer troens mysterium, og menigheten bryter inn og synger: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse priser vi, inntil du kommer i herlighet!» Og sammen ber vi: «Amen, ja kom Herre Jesus!»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no