Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. juledag 2021

Matt 23,34-39

Fr Asle Ambrosius

Sannhetens kår i verden

Fra første stund av lå det an til konflikt. «Lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det,» skriver Johannes. Fra første stund altså utfordret Jesusbarnet makten. Både den politiske og den religiøse. Herodes tålte på sin side ikke at noen gjorde ham rangen stridig, så han sørget for det verste barnemordet i historien, i hvert fall før retten til fosterdrapet ble innført. Paktsfolket, på sin side, representert med den religiøse eliten ved templet i Jerusalem, reagerte med vantro, og etter hvert også åpent fiendskap, mot ham som hevdet å ha makt til å rive templet ned og reise det opp på tre dager. Johannes skriver lakonisk: «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.»

Freden som ble forkynt av engler over Betlehemsmarkene og som skulle vederfares alt folket, ble straks forstyrret av menneskelige konflikter. Ifølge Fredsfyrsten selv, ikke tilfeldig eller som resultat av feilslått strategi. Nei, det var en såkalt varslet konflikt, støttet av utallige eksempler og erfaringer fra folkets egen historie med Gud. «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke». Og til sine disipler som undret seg over den motstanden de møtte når de representerte Jesus i verden, erklærte han like ut: «Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille …»

I dag feirer vi minnet om den første av Jesu disipler som fikk kjenne denne motstanden på kroppen, bokstavelig talt, diakonen og protomartyren Stefanus. Han var en av de syv som ble utvalgt og vigslet til å assistere apostlene, både praktisk og for å hjelpe til med forkynnelsen. Han var en mann fylt av «Ånd og visdom», står det. Og det kan vi merke når vi leser den talen han holder som et svar på Yppersteprestens spørsmål om han hadde forgrepet seg mot Moses og satt ut falske rykter om Jesus: «Er dette sant?» Legg merke til spørsmålet: Er dette sant? Det dreier seg altså om sannheten, og dypest sett om sannhetens kår i verden. Det er dette vitnesbyrdet om Jesus dreier seg om – ja all kristen forkynnelse til alle tider – er det falske rykter? Dreier det seg om menneskeskapte tradisjoner, eller er det selve Sannheten som bæres frem – sannheten om Guds vei inn i verden gjennom frelseshistorien – sannheten om Jesus og sannheten om mennesket. Vi merker oss at Stefanus ikke holder noen forsvarstale for seg selv, men avlegger et vitnesbyrd om Jesus. Talen er ingen stenografisk gjengivelse, men er allikevel autentisk, og derfor interessant (så les gjerne hele talen hjemme).

Legg merke til at konflikten han tegner opp, er en indrejødisk konflikt, altså ikke antijødisk – ikke en «dem» mot «oss» - ikke en kristen fortelling om de vantro jødene som endte opp med å korsfeste Jesus. Vi vet noe om hvilke forferdelige konsekvenser en slik lesning av talen fikk ned gjennom historien. Nei, Stefanus var selv jøde, antagelig av gresk opprinnelse, som forkynte for jøder om deres egen troløse historie. «Våre fedre» kaller han Abraham, Isak og Jakob; og den Gud som møtte Moses i tornebusken avslører hvem han er: «Jeg er dine fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.» Han var det som førte sitt folk ut av fangenskapet, som førte dem gjennom ørkenen i 40 år, som bød at templet skulle bygges som en bolig for seg og som et sted der han skulle tilbes. Men gjennom hele denne historien går det en rød tråd av forfall, ulydighet og forfølgelse. Guds budbærere ble forfulgt, steinet og drept. Og avguder ble avbildet og tilbedt. «Alltid står dere Den Hellige Ånd imot,» sier Stefanus når han oppsummerer sin preken. «Som deres fedre, så også dere.» For midt i utøvelsen av deres tro, hadde de mistet Gud av syne, hvem han er, hva han gjør og hvor han bor. Han er den hellige som hjemsøker sitt folk for deres synder, han utøver sitt verdensstyre og sender sine budbærere i hvert slektsledd for å vitne om sannheten, og som ikke bor i noe hus bygget av menneskehender. Men, som Paulus vitner om Kristus: «I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede.» Forstår vi så hvor dramatisk det måtte lyde i tilhørernes ører når Stefanus oppsummerer hele sin preken med å erklære: «Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som fikk loven overgitt ved bud fra engler, men ikke har holdt den.»

Så kunne det ikke annet enn å bli konflikt fra første stund evangeliet ble forkynt. Og som en forvarsel om hvordan denne konflikten mellom lyset og mørke, sannheten og løgnen, visdommen og dårskapen skulle forfølge Kirkens vitnesbyrd om Kristus like til vår egen tid, ble Stefanus drevet ut av byen – ut av det gode selskap – og steinet. Hvis Sannheten virkelig setter et menneske fri og gjør oss i stand til å leve et godt liv under Guds åpne himmel, er den også verdt å dø for under den samme himmel. Midt i sin dødskamp vitner Stefanus nettopp om dette som holder i liv og død: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.» Merk dere hva han ser! Han ser Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd. Han sitter ikke, slik vi sier det i vår trosbekjennelse, han har reist seg fra sin tronstol ved Faderens høyre. Han bøyer seg ned for å ta imot sin bror. Menneskesønnen og mennesket er ett. Det fienden gjorde mot en av hans minste brødre og søstre, gjorde de mot ham selv. Han lider med alle som forfølges også i vår tid på grunn av vitnesbyrdet om Sannheten. Derfor har han reist seg, for å ønske Stefanus og alle som etter ham har fått kjenne fiendskapet på kroppen velkommen hjem.

Derfor krones Stefanus med martyrkronen, og vi hilser ham, som vår bror og venn, han som også er vårt forbilde og vår forbeder, der han ber for alle Guds fiender også i dag: «Herre, tilregn dem ikke deres synd.»

I dagens evangelium blir vi minnet om evangeliets kår i verden. Motgang, ja endog fiendskap, vil følge dem som tror. For troen er ikke bare en forsantholden, ikke bare en religiøs handling. Troen er etterfølgelse av og lydighet mot Kristus, i livet så vel som i døden. Den må regne med baktalelse, utdrivelse av det gode selskap, ja endog fysisk avstraffelse. Jesus sier selv at fienden kan rive ned og gjøre hærverk like inn i helligdommen, ja endog drepe den som står foran alteret og gjør tjeneste i Guds hus.

Men vi blir også minnet om Guds langmodighet mot slekt etter slekt, han som kaller oss ‘fra jorden opp til seg’ – han som er som en hønemor som vil samle kyllingene under sine vinger. Men under det hele ligger det store alvor at vi får det som vi vil. Han vil, «men dere ville ikke».

Slik er juleevangeliets dobbelte budskap. Lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det. Mørket er altså ikke bare noe passivt som lar seg drive tilbake der lyset skinner. Nei, mørket er en makt som går til angrep og som vil kverke det hvor det enn måtte lyse opp. Derfor heter det i den nye bibeloversettelsen: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» Begge deler er sant, både at mørket er en ond makt som står Gud imot uansett hvor det får feste, men også at det ikke til denne dag har klart å overvinne lyset fra Betlehem. Og det er i denne dobbeltheten vi står som kirke og menighet i dag, sammen med Stefanus og alle sannhetsvitner gjennom alle tider. Vårt kall er, sammen med dem, i kjærlighet til alle mennesker, venner som fiender, å bære vitnesbyrd om Guds nåde i Kristus. Og å be for alle mennesker, ikke minst for dem som motstår hans nåde, med Jesu egne ord fra korset: «Herre forlat dem, for de vet ikke hva de gjør!»

Og måtte vi til sist, om vi skulle dø en fredelig død på sotteseng i troen på Kristus eller om vi, som Stefanus, må bøte med livet for vår tro, måtte vi alle avslutte vårt liv under den samme åpne himmel med ordene fra dagens store martyr: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no