Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

24. søndag etter pinse 2021

Matt 23,37 - 24,2

Fr Asle Ambrosius

Mosaikk på alteret i Dominus Flevit kirke i JerusalemMen dere ville ikke

Så menneskelig! Og så sårt! Etter alle forsøk på å nå frem til den andre. Etter å ha strukket seg til det aller ytterste. Etter å ha fornedret seg inntil døden i hengivende og selvoppofrende kjærlighet. Og så dette: Men dere ville ikke!

Så dypt menneskelig. Ulykkelig og forsmådd kjærlighet, kan vi kalle det i første omgang, for om mulig å forstå hvor dypt det lodder der Jesus ser Jerusalem i all sin prakt – og forutser byens tragiske skjebne. «Hvor ofte ville jeg ikke» – «men dere ville ikke!»

Så menneskelig! Og samtidig så guddommelig! Ja nettopp det! Menneskelig og guddommelig på samme tid. For rett nok kan vi kjenne på den menneskelige sårheten og skuffelsen som Jesus må ha kjent på der han, som profetene før ham, blir avvist så å si ved inngangen til det aller helligste, til kongebyen med de mange løfter. Men det lodder dypere enn som så. Det er Den aller helligste selv, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, han som selv gav løftene og som gjennom århundrer har fulgt folket med sin trofaste og ømme kjærlighet, ja han som helt fra skapelsen av har elsket menneskene med en kjærlighet uten like, han som lot tempelet bygge og selv tok bolig i det og fylte det med sin shekina – sin herlighet; det er han som nå nærmer seg byen utenfra og vil inn – inn til sitt eget. «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene sine under sine vinger. Men dere ville ikke!»

Så er det Gud selv som gråter over sitt eget folk. Det er Gud selv som vil inn i sin egen by, men som blir avvist.

I dag blir vi minnet om en side ved Gud som vi kanskje ikke så ofte tenker på. Vi kaller ham Far, og det med rette, fordi Jesus har lært oss å be «Fader vår». Men som Far er han som en mor. Han er ikke mor – vi sier ikke kjære mor – for det er ikke det Jesus har lært oss å kalle ham. Vi kaller ham Far. Men som vår Far er han som en mor. Han elsker oss med en mors kjærlighet. Bare den som selv er mor, kan til fulle forstå hva det betyr. En hønemor, sier vi. En som samler barna sine under sine vinger, for å beskytte dem mot alle farer og som verger dem mot alle fiender med sitt eget liv som innsats. Menneskelig og guddommelig. Guddommelig og menneskelig. Med andre ord: Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske! Guds kjærlighet i egen person - ikke kald, beregnende, dominerende og truende, men varm, sår, omsorgfull, nær, tillitsfull og hengivende – og, som vi hører, innbydende. «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine!»

Men dere ville ikke!

For en tragedie! For en tragedie å få det som vi selv vil! Det følger et stort ansvar med å være skapt med fri vilje. Når vi ikke vet vårt eget beste. Når vi ikke kjenner vår besøkelsestid. Når vi ikke forstår hvem som står for døren og banker, fordi han vil oss det beste.

Når Jesus står for døren, står også dommen for døren. Han er ikke kommet for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Men når han kommer til oss – når han står for døren og banker – da er det på en måte også skjebnetid. Slik det var for Jerusalem den gang, slik også for oss i dag. Ikke bare for hver enkelt av oss, men for oss som Guds folk, som kirke. «For nå er tiden kommet», skriver apostelen Peter i sitt brev til oss i dag, «da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds eget folk.»

Vi vet hvordan det gikk den gang. Ikke mange år etter lå den stolte byen i ruiner, og troens folk måtte flykte. Det gikk som Jesus sa, og som profeten Mika hadde sagt godt over syv hundre år tidligere: «Derfor skal Sion – for deres skyld – pløyes som en åker. Jerusalem skal bli en steinhaug og tempelberget en skogkledd ås.»

Dommen skal begynne med Guds eget folk, hørte vi. Og vi må spørre, hvorfor det? Hvorfor denne nidkjærheten fra Guds side som på en særlig måte vekker hans vrede mot det folket han selv elsker og har utvalgt? Hva er hemmeligheten?

Hemmeligheten må ligge i selve utvelgelsen, i det at Gud i sin nåde hadde gjort dette folket til sin spesielle eiendom for å bære lyset ut til hele verden. «Bare dere ville jeg kjennes ved blant alle jordens slekter,» lar profeten Amos Gud si, «derfor vil jeg straffe dere for alle deres synder.» Profeten Jesaia bruker et annet språk, mer poetisk, men sier det samme: «En vingård hadde min venn, i en fruktbar bakke. Han grov den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den … Nå ventet han å høste gode druer, men besk var frukten den bar.» Gud venter mer av sitt eget folk enn av folk flest, for å si det slik. Det følger ansvar med det å være kalt og utvalgt til å være lys og salt i verden. Vi snakker om å leve opp til sitt kall eller at adel forplikter. Et sted sier Jesus til sine disipler: «Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter.» Det er altså et privilegium å være kalt inn i og innviet i himmelrikets hemmeligheter – å ha lært sannheten å kjenne – å ha smakt Guds nåde. Derfor venter Gud noe av oss til gjengjeld. Ikke at vi skal være feilfrie eller moralsk uklanderlige, men at vi skal være ekte og sanne – og søke det som er rett, stå opp for alle som lider urett og selv leve opp til den standard vi selv forkynner.

Det er Kirkens kall. Ansvar og troverdighet det dreier seg om. For når Kirken svikter sitt guddommelige oppdrag, er det ikke bare slik at menneskene omkring oss blir skuffet (det har de ofte god grunn til, tenk bare på all urett som er gjort i kristendommens navn, og av representanter for Kirken som en med god grunn skulle ventet noe annet av), men det vekker altså også sorg og bedrøvelse i Guds eget hjerte. Derfor Jesu såre og alvorlige ord til oss i dag:

«Hvor ofte ville jeg – men dere ville ikke …» «Så hør: Huset deres blir forlatt! For jeg sier dere: Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!»

Kjære medkristne! Så er det håp midt i dommen. Når vi omvender oss og gjør bot og vender oss på nytt til han som på nytt og på nytt kommer til sin kirke i nattverdens sakrament og vi i takk og tro løfter våre hjerter mot ham og synger: Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no