Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

19. søndag etter pinse 2021

Matt 22,34-46

Fr Asle Ambrosius

Kjærlighetens mysterium

I dag møter vi Jesus som debattant. Det er både fascinerende og imponerende å se hvordan han turnerer den kunsten også. Han har nettopp «stoppet munnen på» på saddukeerne – ja, det står faktisk det. Diskusjonen gjaldt spørsmålet om oppstandelsen fra de døde, noe den gruppen av jøder som ble kalt saddukeere benektet. «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt,» hadde Jesus sagt. «Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære,» står det videre. Så godt hadde han altså argumentert for sin sak.

Nå står han overfor en annen gruppe jøder. (Legg forresten merke til det, at det er forskjellige grupper av jøder. Så når det står at «jødene» gjorde sånn og slik, og at det sies at det var «jødene» som drepte Jesus, så dreier det seg ikke om alle jøder. Jesus var jo selv jøde, og alle apostlene likeså. Dette er viktig å tenke over, slik at vi ikke står i fare for å forenkle, eller endog forfalske jesushistorien.) I dag gjelder det altså fariseerne, en gruppe som sto Jesus veldig nær, og derfor er det som oftest de som kommer i diskusjon med ham om troen på Gud og om veien til Guds rike, slik som i dagens evangelium. De satte Jesus på prøve står det, de spurte altså ikke uten videre med gode hensikter. Men spørsmålet er reist klart og tydelig, med det store alvor som ligger bak: Hvordan et menneske skal bli frelst.

Og det er her jeg først vil be dere legge merke til hvor suveren Jesus er som debattant, både når han selv får et spørsmål, som i utgangspunktet er vrient å svare, og når han selv bestemmer tema og stiller spørsmål. «Ingen kunne svare ham et ord,» står det, «og fra den dagen av våget heller ikke noen å spørre ham mer.» Nei, det kan jeg forstå! Ingen liker å komme til kort i sentrale spørsmål som gjelder liv og død. Så i tillegg til alt annet, er Jesus et forbilde for oss også her. Ikke for å vinne over mennesker, men for å vinne mennesker. Kirken trenger gode debattanter som kan lære av Jesus hvordan kristen tro og etikk kan og skal forsvares i møte med motstandere, ikke bare kverulanter som alltid er ut etter å sette oss fast, men også alvorlig søkende mennesker som vil ha gode svar på vanskelige spørsmål, simpelthen fordi ingen vil satse livet sitt på noe som viser seg ikke å holde mål. Apologeter, kaller Kirken dem, slike som er rede til å forsvare kristen tro på en intellektuelt kvalifisert måte, både ved å stille de gode spørsmålene som utfordrer søkende og tenkende mennesker, og til å gi svar på det folk spør om. Så derfor, kjære venner, er utfordringen gitt. Ikke trekk dere tilbake for en god diskusjon eller samtale om troen. Ikke vær redd for å stille dere frem som vitne for sannheten, for hva dere tror og hvem dere tror på. Men da må vi også være forberedt, kjenne Skriftene, lese god litteratur og be om Åndens veiledning. Det er ingen kristen dyd å være dum eller beskjeden på troens vegne, eller uopplyst og lite interessert i teologi. Tvert imot er Jesus et godt eksempel til etterfølgelse som gode apologeter i møte med mennesker og menneskers tanker og spørsmål. Paulus sier det slik: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» Slik oppmuntrer han oss til å være gode apologeter for Jesus.

Men så til det mer innholdsmessige i dagens evangelium. Hva er det Jesus vil at vi skal lære i dag – både når det gjelder etikk og dogmatikk, både hvordan vi skal leve, og hva vi skal tro. La oss ta det første først: Hvordan vi skal leve.

«Mester, hvilket bud er det største i loven?» spør fariseerne. Og Jesus rydder vei gjennom alle regler, bud og forbud, gudgitte og menneskelige, tidsbundne og evige og går rett inn til kjernen i all kristen etikk – til kjærligheten, budet om å elske Gud og vår neste. «På disse to budene hviler hele loven og profetene», sier han. Altså, det er kjærligheten som gjelder og som setter standarden i alt som har med Gud å gjøre. Vi kunne like godt ha spurt om hva som er meningen med livet. Og Jesus ville ha svart: Meningen med livet er å elske – å elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand – og å elske vår neste som oss selv. Kjærligheten er én, og binder sammen til ett. Vi er skapt til fellesskap med Gud og med hverandre. Vårt livs store problem er at synden som vi alle bærer med oss siden Adams fall gjør at vi er blitt oss selv nok. At vi alltid relaterer til meg og mitt. Når Jesus lærer oss å leve, heter det alltid du og ikke jeg. Når Gud blir vårt livs du, finner vi tilbake til vårt sanne jeg – det elskende menneske. Når tyngdepunktet er flyttet over fra et jeg til et du, ser vi omgivelsene på en ny måte. Jeg får en ny samhørighet med alt og alle. Derfor er det slik, sier Jesus, at om du oppfyller det første budet, om Gud blir ditt alt – om du flytter inn i ham, ikke bare tror på ham, tror at han finnes (det er han ikke så opptatt av), men elsker ham av alt ditt vesen, søker ham og lever nær ham – ja, da har du ikke lenger noe behov for at noen taler til deg om alt det andre. For den som elsker Gud, elsker menneskene som han har skapt, ikke bare sympatiserer med dem eller med noen av dem, men elsker dem, venn som fiende. Mange gjør et stort nummer av at vi først må elske oss selv for å kunne elske andre, og det kan nok psykologien lære oss noe om. Men Jesus griper dypere. Hans budskap er at kjærligheten alltid er større, for Gud er selv kjærlighet og kaller oss til å elske ham tilbake. Kjærlighetens apostel skriver slik: «Den som elsker Gud, som har født oss, elsker også den som er født av ham. Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn (skriver han) er at vi elsker Gud og hans bud.» Et annet sted legger han til: «Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart for oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham.» Med andre ord, spørsmålet om hvordan vi skal leve, henger på det nøyeste sammen med spørsmålet om hvem Jesus er, for kristen etikk er ikke moralisme, men det forpliktende livet sammen med Jesus, i hans følge, under hans veiledning.

Så leder det oss rett inn i den andre delen av stridssamtalen, der det gjelder spørsmålet om troen. Her er det Jesus som spør og fariseerne som blir satt på prøve. «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» Det er nesten som om Jesus erter dem litt og viser hvor ulogiske de er i sin eksegese av Skriftene, og viser samtidig hvor tydelig disse skriftene åpner opp for Messias-mysteriet – som er ham selv, midt iblant dem. Han som selv er oppfyllelsen av begge budene om å elske, både Gud og mennesket. Han som både loven og profetene vitner om. Han som i sitt liv alltid elsket Faderen og søkte hans vilje like til det siste åndedraget – og som alltid levde nær menneskene og elsket oss like inn i døden. Kristus midt iblant oss, håpet om herlighet. Han som gjennom Skriftene åpenbarer Guds kjærlighet i verden og til verden. Han som selv er svaret på ethvert spørsmål om livets mening. Han som er opphøyet ved Faderens høyre hånd og som kaller oss til å leve «ved ham og i ham og med ham» og slik bære våre liv frem for Faderen for å leve våre liv blant menneskene – i enhet med Kjærligheten og i kjærlighetens enhet.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no