Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Trinitatis 2020

Mt 28,16-20

Fr Asle Ambrosius

Hvilken mektig Gud vi har

«Hvilken mektig Gud vi har», synges det i visse kristne miljøer. Kanskje har noen av dere også sunget med barna: «Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig, finns ingenting han ikke kan!» Og det kan vel ikke være galt å synge slik når vi i dag hører Jesus si: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» I sannhet, hvilken mektig Gud vi har!

Men stopp nå litt – la oss tenke oss om hva vi mener når vi sier det eller synger slik. Hvilken Gud er det vi forestiller oss når vi synger om Guds makt og velde. Hvilken makt er det vi har i tankene når vi sier at Gud er allmektig? En ting er å tilsi Gud makt – å holde ham for allmektig – en annen sak er problemet som oppstår når det slår tilbake på oss selv i form av spørsmål som: «Hvis Gud er allmektig, hvorfor gjør han ikke noe med all lidelsen i verden?» «Hvorfor griper han ikke inn mot sykdom, fattigdom eller for den saks skyld pest og dyrtid?» Når livet butter imot, hvordan skal vi da forstå Guds allmakt uten å bli stående i en trosmessig spagat?

I dag på søndag trinitatis, når vi så å si skal summere opp hva vi kan vite om Gud etter å ha feiret de tre store høytidene jul, påske og pinse, har vi en god anledning til å tenke igjennom hvilket gudsbilde vi holder oss med. Vi som bekjenner at Gud er én, har så lett for å havne i en gudstro som til forveksling ligner muslimenes, at Gud er allmektig i betydningen suveren, opphøyet, kraftfull, ja bortimot autoritær i sin maktutfoldelse og som krever lydighet og underkastelse. Vel er han også god og nådefull, men allikevel gjør han så å si som han vil i sin opphøyde tilværelse, og menneskene kan bare håpe på det beste. En Gud altså, laget av ett stykke, en mastodont av en guddom som styrer med oss som han selv vil. Ikke lett å elske – snarere å frykte.

Det er ikke slik vi har lært Gud å kjenne gjennom de store festene vi nå har bak oss. Julen – inkarnasjonsfesten – forteller oss at Gud sendte sin Sønn til verden i form av et hjelpeløst guttebarn, overgitt til menneskers omsorg. I den kjente Kristushymnen fra Filipperbrevet leser vi om han som var i Guds skikkelse, men ikke så det som et rov å være Gud lik, men gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. En Gud, altså, som gir avkall på sin makt for å komme oss i møte, for å bli som en av oss, for å bli prøvet i alt, som oss. Og i påsken – feiringen av Jesu død og oppstandelse – har vi feiret at han lot seg falle i syndige menneskers hender, ja, ble gjort til synd for oss og ble lydig inntil døden, ja korsets død, for igjen å sitere fra Filipperbrevet. «Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet». Og i pinsen som vi nettopp har feiret har vi vært vitne til hvordan Gud sender sin Ånd til jorden og gjør alle ting nye ved å skape seg et folk av vitner som skal erobre verden, ikke med kraft og makt, men ved Ordet om korset og dåpen til syndens forlatelse. Åndens veldige, men milde vær fra pinsedag med kall til forsoning og forsamling. Slik har vi lært Gud å kjenne, som Faderen som «hevner seg kjærlig» og som «sender oss Ånden, forjettelsens pant», slik Johan Nordahl Brun synger i sin pinsesalme. Én Gud, en mektig Gud, men en Gud som er kjærlighet i sitt innerste vesen fra evighet av. Faderen som elsker Sønnen, Sønnen som elsker Faderen og som frivillig gir avkall på sin verdighet for å fullføre hans vilje, og Ånden som fullbyrder det hele ved å erobre menneskehjertene innenfra, ved dåp og tro, ikke ved makt eller tvang, men i kjærlighet. Ånden som vitner med vår ånd, at vi er Guds barn.

Selv om det er et imperativ fra ham som har all makt i himmel og på jord, er det er ingen dåpsbefaling Jesus gir i dagens evangelium, men et nådig kall til å lære Gud å kjenne som Fader, Sønn og Helligånd. Ved troen og dåpen kalles vi inn i bønnes samfunn med Den treenige Gud. Vi får be til Faderen, ved Sønnen, i Ånden. Slik han fant sin vei til oss, finner vi i bønnen vår vei tilbake til ham. Treenigheten er altså ikke først og fremst en lære som vi skal finne ut av og forstå, men et kall til å lære Gud å kjenne,  en praksis, en vei å gå, en vei inn i tilbedelsen som Guds elskede barn; en vei inn i kjærlighetens samfunn med Gud, som selv er et kjærlighetens fellesskap.

Det greske ordet som Jesus bruker når han sier «Meg er gitt all makt», er ordet ‘exusia’, som best kan oversettes med ‘autoritet’, ‘rett’ eller ‘fullmakt’. Slik brukes det også nettopp i forbindelse med Guds barns verdighet i Johannesevangeliets første kapitel, der det står: «Alle som tok imot ham, gav han ‘rett’ til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» Og hva denne retten eller fullmakten eller autoriteten består i, utyper Johannes videre slik: «Og de er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.»

Kjære menighet! Det er denne makten vi bekjenner og betror oss til i dag når vi synger «Hvilken mektig Gud vi har».  Ikke den makten som tvinger og kuer, som hevner og dømmer, som skalter og valter med oss. For når Jesus sier: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord», forstår vi at det dreier seg om en gave, noe som er gitt i kjærlighet og av kjærlighet til menneskene, en fullmakt til ham som ved sin lidelse og død, sin oppstandelse og himmelfart har vunnet retten til alt som menneskebarn heter. «Derfor har Gud opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Ingen annen har denne retten enn ham som kjøpe oss ved sitt blod. Derfor kan vi betro oss til ham og stole på ham at han vil være med oss inntil verdens ende. Den makten Jesus har fått og disponerer med guddommelig rett, er ikke undertrykkerens makt som trykker ned – men en makt nedenfra, fra det dype, som bærer og som tåler, som favner alt og alle, og som varer alle dager inntil verdens ende.

Og i dag får vi høre at Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har satt noe i gang i denne verden gjennom sin kirke, gjennom sine hellige apostler og alle deres etterfølgere, gjennom vitnesbyrd, sakramenter og nådegaver, en sendelse og et oppdrag som har alle mennesker under himmelen som mål og som sikter mot en jord som en gang skal bli ny.

La oss be med Svein Ellingsens salme;

Ikke ved makt – ikke med vold eller makt vil du råde. Nei, ved din nåde, ja, ved din kjærlige hånd og din nåde!

Ikke med sverd – ikke ved ild eller og sverd du oss bøye! Nei, ved ditt øye, ja, ved et faderlig blikk fra ditt øye.

Ikke med frykt – ikke ved redsel og frykt vil du lede, nei, ved din glede, ja, ved det sinn som du fyller med glede!

Ikke ved dom – ikke forstøt oss til dom og til trengsel! Nei, gi oss lengsel! Styr våre hjerter ved håp og ved lengsel!

Til ære for Faderen og Sønnen og Helligånden, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

 

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no