Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken Treenighetssøndag

Matt 28,16-20

Fr Asle Ambrosius

Jeg fikk en assosiasjon straks jeg leste dagens evangelium denne gangen som førte meg til en tidlig erfaring av det misjonsoppdrag som kirken lever under til alle tider. Det er salige Paulus, hedningenes misjonær, som kjente det på kroppen – både hvor stort oppdraget var og hvor små kreftene var når det kom til stykke – både fysisk og åndelig. Han formulerer et paradoks i møte med oppdrag, oppdragsgiver og seg selv: ”For når jeg er svak, da er jeg sterk!” ”Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet”, skriver han, ”for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.” Hans misjonserfaringer ble formulert slik etter at han hadde kjempet med oppdragsgiveren i bønn – og fått som svar: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.”

For meg ble dette en god inngang i dagens evangelium. ”For kraften fullendes i svakhet!” Men noen tvilte, står det. En detalj som ganske sikkert ikke er tatt med for ingenting; hvorfor ellers avsløre menneskelig svakhet i et sådant strålende øyeblikk! Og som en kontrast, denne avsløringen av guddommelig makt: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord”!

Det fritar oss straks fra å tenke misjonsoppdrag i kategorier som inkluderer kirkelig innflytelse og makt, erobring og underleggelse, fremgang og seier. Vi – det vil si Kirken – har når det kommer til stykke ingenting å forsvare og heller ingenting å promotere, og i den forstand heller ikke noe å tape. Det oppdrag som er gitt, hviler i den makt som er gitt Kristus etter at han har fullført frelsesverket – heller ikke det en triumfalistisk og undertrykkende makt, som han på noe vis har grepet urettmessig og som han trer ned over hodene på andre; en makt ovenfra som presser ned. Nei, denne makten er gitt ham, sier han, gitt ham ovenfra. Men, kunne vi legge til, den er vunnet nedenfra, i kjærlighetens fullkomne offer på Golgata. En makt nedenfra, en makt som bærer og som tåler, som løfter opp, og som derfor fullføres nettopp i svakhet, slik Paulus skriver. På det grunnlag lyder oppdraget til alle tider, inntil Jesus kommer igjen: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler!

Og det er det første vi skal stoppe litt opp ved når vi nå skal se nærmere på hva misjonsoppdraget består i. Det dreier seg om å vinne disipler for Jesus. Det handler med andre ord om mennesker, om enkeltmennesker, ikke om institusjoner eller bygninger eller kirkelige maktstrukturer. Riktig nok sier Jesus at det gjelder folkeslagene – han løfter blikket vårt opp fra vår egen navle og utover mot hele verden. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Og for at det skal bli mulig, må evangeliet forkynnes for alle folkeslagene, på alle språk og inn i alle kulturer. Men det er alltid mennesker som blir kristnet – ikke nasjoner. Hver enkelt som får korset tegnet på pannen og som blir døpt til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn blir en Jesu disippel sammen med alle de andre av hans disipler, og sammen blir vi et nytt folk. Det greske ordet for kirke heter ekklesia – det betyr ”de som er kalt ut/de som er kalt sammen”. Så består Jesu Kristi kirke av mennesker som er døpt og som bekjenner Jesu navn i verden. Kirkebygninger kan okkuperes, forfalle og rase sammen. Folkekirker kan tømmes for troens folk og bli løgnkirker. Kirkeordninger og systemer kan inntas av fienden – bli demoniske, forførende og undertrykkende. Men Guds kirke – den som er bygget av levende steiner, av mennesker som er døpt og som tror og som kommer sammen for å tilbe i ånd og sannhet, har Jesu løfte over seg, at han vil være med alle dager inntil verdens ende. Så er det vårt fremste kall: å gjøre mennesker til disipler, trofast fra dag til dag og år til år så lenge Gud gir krefter; én og én, barn eller voksen, døpe og undervise og veilede. Slik er misjonsbefalingen å forstå – at vi ser det store i det små og gleder oss over hvert menneske som blir frelst, slik englene gleder seg i himmelen.

Men misjonsbefalingen lærer oss også en annen ting, og det er at helheten er mer enn bare summen av de enkelte delene. Mer presist: Kirken er mer enn bare summen av hver enkelt disippel. Den er noe annet enn en forening av mennesker som slår seg sammen fordi de har felles interesser. Ved dåpen til Den treenige Guds navn blir den enkelte podet inn på stammen, blir en del av et større fellesskap – et lem på Kristi legeme. Og denne kroppen har en fasong, for å si det slik, eller vi kan si at det finnes en gudgitt struktur og en indre sammenheng, en trosoverlevering som gjør kirken til kirke og som er grunnlaget for alt som misjon heter. Vi ser det for det første i hvem som fikk misjonsbefalingen av Jesus. Det er fort gjort å tenke at den uten videre er gitt til alle kristne. Det er også sant, men da i en videreført betydning. Hva leser vi? ”Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt at han ville møte dem.” Det var altså de tolv apostlene – minus Judas – som fikk oppdraget. Dette er ikke bare en uvesentlig detalj, men en fundamental opplysning. Kirken på alle steder og til alle tider har apostlene som bærebjelker. Det er på deres fullmakt og med deres læreoverlevering at Jesus bygger Kirken i verden. Johannes skriver i sitt evangelium om samme sak – om misjonen, sendelsen ut til verden når han forteller om Den oppstandnes møte med apostlene påskedags kvelden: ”Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: ”Fred være med dere!... Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.” Så åndet han på dem og sa: ”Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, da er de fastholdt.” Et annet sted bekrefter Jesus apostlenes fullmakter ved å si: ”Den som hører dere, hører meg.”

Så har Kirken enn struktur. Jesus har satt sine apostler og deres etterfølgere inn som hyrder og lærere i kirken. Ingen kan døpe seg selv. Fullmakten til å døpe er gitt til Kirken gjennom apostlene, og denne dåpen skal aldri stå alene, men alltid forrettes i rammen av kristen trosoverlevering – den læren som ”en gang for alle er overgitt de troende”, som Judas skriver. Her er Jesus mer enn tydelig. Dåpen skal ikke praktiseres i hytt og vær og uten sammenheng med kristen tro og bekjennelse. Jesus sier: ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere!” Det står egentlig slik: Gjør disipler, døpende og lærende dem…

Så er Kirken i denne betydning forutsetning for kristen misjon. Kirken blir ikke til ved misjon. En Kirke som er til driver misjon – nettopp ved å være kirke på denne måten: trofast å forkynne Guds ord slik det er overlevert oss av apostlene, og kalle mennesker til tro og forrette dåpens hellige sakrament som inngangen til et liv i den kristne menighet på stedet. Her får også vi lov til å tenke at vi er med og hører hjemme og deler et apostolisk kall. Vi vet ikke hvor lenge vi får holde på – hvor lenge kreftene varer eller hva fremtiden vil bringe. Kanskje vil vi igjen få oppleve tider med vekkelse og ny giv – kanskje må vi bare håpe å få bevare troen og holde ut i en tid med ytterligere frafall og motstand. Men én ting vet vi, der vi bøyer kne foran Jesus og tilber sammen med tvilende og sårbare apostler og disipler til alle tider – at hans kraft fullendes i svakhet og at han selv har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no