Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Skjærtorsdagsbetraktning 2020

Joh 13,1-17

Fr Asle Ambrosius

Styrken i fellesskapet

Før den vonde natten og den lange dagen søker Jesus styrken i fellesskapet. «Han elsket dem helt til det siste», står det. Kjærlighetens fellesskap med Jesus som vert og hans venner rundt bordet. Selv Jesus – Guds Sønn – han som senere skulle stå uten svik, helt alene, forfulgt, forrådt, forlatt og fordømt – selv han trengte den styrken som fellesskapet gir. Vi kaller det «de helliges samfunn». Sammen med Kristus som hans venner rundt bordet, elsket av ham til det siste – til det ytterste. En kjærlighet som bærer og som tåler. Også det å stå alene, når det er nødvendig.

Slik som nå? Når vi ikke kan samles rundt bordet som vanlig på en Skjærtorsdag? Når vi er satt utenfor som syk eller er alene eller i isolasjon? Når vi må holde oss fra hverandre – på distanse – av hensyn til de andre? Da er det en styrke å kunne høre til i et fellesskap som tåler de påkjenninger som måtte komme. I trengselstider har det alltid vært Kirkens holdning at lengselen etter sakramentet – enten det er dåp eller eukaristi – er å regne som gyldig. Så når vi, som salmisten, i disse tider «lengter etter Herrens forgårder», er det et uttrykk for at vi har et sted der vi hører hjemme, et felleskap vi tilhører – selv når vi en tid må avstå fra fellesskapets glede. Det gir styrke til dagen.

«Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» Neppe, er vel det beste svaret, eller i hvert fall det ærligste. Og allikevel kjenner vi styrken og virkningen av det han sier og gjør. Det gir gjenklang i dypet av vår sjel. Den ytterste kjærligheten – den som var villig til å ofre alt for vår skyld, han som sto løpet helt ut – helt alene – for at ingen av oss skal måtte være alene, heller ikke dø alene. «For om jeg lever eller dør hører jeg Herren til!»

Om noen skulle tenke at dette er religiøst prat, uten feste i virkelighetens verden, må de gjerne det, men de tar grundig feil. Denne kjærligheten er både konkret og virkningsfull. «De helliges samfunn» er et synlig fellesskap rundt et konkret bord, med ekte brød og vin, med mennesker av kjøtt og blod, alle med velkjente og lett gjenkjennelige svakheter. Vi hører sammen på godt og ondt fordi vi spiser av det samme brødet. Derfor er vi også overgitt til hverandres omsorg og kalt til den samme tjenesten gjennom konkrete kjærlighetsgjerninger. «Jeg har gitt dere et forbilde:», sier Jesus, «Slik jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre.» Skjærtorsdag er kvelden for både fotvasking og kommunion. Eukaristi og diakoni er to sider av samme sak. Like konkret og like utfordrende begge deler. Om vi ikke helt forstår rekkevidden verken av det ene eller det andre, gjør vi det han byr oss å gjøre – dekke nattverdbordet, motta Kristus i brødet, og bryte det og dele det med andre. «Troens mysterium» proklamerer presten ved alteret, og menigheten svarer: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse priser vi, inntil du kommer igjen i herlighet!»

Det er Skjærtorsdag, og Jesus innbyr sine venner til å benkes rundt bordet. Han søker styrke i fellesskapet før han går ut i natten for å gi sitt liv for dem og for oss alle. «Dette er mitt legeme som gis for dere», sier han. Og vi svarer hver gang vi feirer eukaristien: «Enda vi er mange, er vi ett legeme, fordi vi har del i det samme brød.»

Så er vi dypest sett aldri alene, selv om vi for en tid må holde oss fra hverandre.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no