Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken siste søndag i epifania

Mark 9,2-13

Fr Asle Ambrosius

Hvem er Jesus? Hvem er vi? Og hva er forholdet oss imellom? Det er spørsmålene som skal følge oss gjennom dagens preken.

Hvem er Jesus?

Ett svar på dette spørsmålet er at han er en av oss. Hebreerbrevet uttrykker det både humoristisk og alvorlig på engang: ”Det er jo ikke engler han tar seg av”, (nei, det skal være visst!), men ”siden barna er av kjøtt og blod, måtte han også fullt ut bli som dem”. Altså, Jesus er en av oss. Av samme materiale, samme natur, slik inkarnasjonen lærer oss: ”kommet i kjød”. Og det, sier Hebreerbrevets forfatter, var nødvendig for vår frelses skyld. Som det står litt senere i brevet: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd.” Det er inkarnasjonens dype hemmelighet: ”Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.”

Det er godt for oss å vite – særlig når vi er langt nede og fortviler over eget liv og ikke ser hvordan vi kan komme oss ut av miseren. Jesus er en av oss. Han kjenner meg og vet hvordan jeg har det. Ja, mer enn det, han er der midt i de hele, han bærer det på kroppen. Hans kropp og min kropp hører sammen. Min lidelse er delt av ham.

Men selv om det er stor trøst i dette svaret, sier det ikke alt. Svaret kan endog villede meg til å tro at da er alt ok, fordi han er jo som en av oss. Han solidariserer seg med meg i alt mitt. Ingen synder er ham ukjent i den forstand at han trives best blant syndere – og blant dem er jeg den største (for å sitere Paulus). Sant, men ikke hele sannheten!

For hvem er Jesus? Dagens evangelium gir et annet svar, som balanserer det første. Ikke oppveier, men balanserer. I dag stiger han ikke ned, men opp. Jesus tar med seg sine tre mest betrodde disipler, hører vi, bort fra folkemassen, opp på et høyt fjell. Det som nå fortelles minner oss om det fjellet der Moses hadde sitt personlige møte med Gud. Skyen som skygget, stemmen som lød. Og her samles enda mer autoritet og tyngde: Både Moses og Elia, representanter for både Loven og profetene, viste seg for dem. Hele det gammeltestamentlige vitnesbyrd lød altså sammen med vitnesbyrdet ovenfra: ”Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!” Og om ikke det var nok, de fikk ikke bare høre med ørene, men de fikk også se med øynene. Jesus ble forvandlet for øynene deres, står det. ”Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.” Ikke rart Peter trodde at Riket nå var kommet i full glans og i sin forvirring foreslo å bygge hytter for de utvalgte – slik tradisjonen var på Løvhyttefesten som ble feiret nettopp i forventing om Rikets komme. I ettertankens lys kunne Peter skrive: ”Vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet fra Gud…”

Hvem er Jesus? ”Han er en utstråling av Guds herlighet og et bildet av hans vesen”, skriver Hebreerbrevets forfatter. Den som står ansikt til ansikt med Jesus, står ansikt til ansikt med Gud selv. Det var dette disiplene fikk erfare denne dagen. Derfor kastet de seg ned, med ansiktet til jorden, og tilbad.

Sann Gud og sant menneske! Ikke blandet sammen. Men heller ikke skilt totalt fra hverandre. En person – Menneskesønnen – men to naturer. Det er hemmeligheten med Jesus.

Men hvem er så vi?

Ett svar på dette er at vi er syndige mennesker, under syndens og dødens lov. Og det kan vi ikke snakke oss bort fra. All menneskelig erfaring bekrefter denne sannheten om mennesket. Vi er ikke uten videre frie mennesker som selv velger vår skjebne. Vi er fanget i vårt eget jeg, ikke bare bondefanget, men trellbundet. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, skriver apostelen Paulus ut fra sin egen erfaring. Og han legger til, ganske pessimistisk på vegne av seg selv og andre, spør du meg: ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt.” Fanget altså i vår egen onde sirkel.

Det er sant. Og allikevel er det ikke hele sannheten. For hvem er vi? Vi er mennesker skapt i Guds bilde for å være Gud lik. Ingen synd kan utslette denne sannheten. ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.” Slik synger salmisten om menneskets verdighet midt i en syndig verden. De gamle fedre skjelnet mellom å være skapt i Guds bilde (det er og blir en sannhet om deg og meg, uansett hvor mye bildet er dekket over av smuss og dritt, for å si det som det er!) og det å være Gud lik (det er langt fra helt sant for noen av oss, uansett hvor mye vi forsøker å polere fasaden!) Skapt i Guds bilde til å være Gud lik. Det første en sannhet fordi Gud har skapt oss til seg; det andre et kall til, midt i denne verden, å bli mer og mer lik ham, til å bli gjennomlyst av ham.

Tilbake til dagens evangeliefortelling der Jesus blir forvandlet like for øynene på sine disipler. Hva er det som skjer? Det som skjer er at Jesu jordiske legeme blir forvandlet – forklaret – gjennomlyst. Så er det ikke bare slik at Jesus har påtatt seg vår natur og blitt som enn av oss. Like sant er det at vår natur er blitt gjennomlyst – forklaret – ja forvandlet – ved hans. Dette er hemmeligheten med ham og oss, slik Atanasius den store formulerte det for mange århundrer siden: Gud ble menneske for at mennesket skulle bli Gud! Jesus kom ikke bare til oss for å dele vår natur, for å bli værende i vår misere, Han kom til oss for at vi skulle dele hans natur og hentes inn i samfunnet med Gud. (Som Johannes skriver: ”Alle de som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble mennesket og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” ) Når Jesu kropp forvandles der oppe på fjellet, når ansiktet hans blir som solen og klærne hans hvite som lyset, er det en mektig proklamasjon av det herliggjorte og guddommeliggjorte mennesket der bildet og likheten er blitt ett.

Det er dette som kalles teosis, guddommeliggjørelse, et annet ord for det vi vanligvis kaller frelse. Og da er vi kommet til det tredje spørsmålet som ble stilt på begynnelsen av denne prekenen:

Hva er forholdet mellom Jesus og oss?

Det ene svaret er at han er vår frelser. Ved sin lidelse og død skulle han gjøre opp for alle våre synder – i vårt sted. Fordi han er sant menneske kan han bære våre synder. Fordi han er sann Gud, kan han også sone våre synder i vårt sted og forsone oss med Gud.

Det er både sant og visst! Men heller ikke det er hele sannheten. Jesus har et videre mål for oss enn bare å redde oss fra dommen. Han vil ha samfunn med oss. Han vil gjøre oss til gudesønner og gudedøtre. Jeg tror jeg må lese fra Skriften, fordi dette er mye større enn jeg makter å formulere i egne ord. Og da velger jeg noen vers fra Paulus sitt andre brev til Korinterne, det tredje kapittel. Der skriver han om Moses og den herligheten som strålte fra hans ansikt etter å ha møtt Gud på fjellet. ”Ja, det som den gang strålte så klart”, skriver han, ”har nå mistet sin glans. For nå stråler en herlighet som er så uendelig mye klarere… Vi gjør ikke som Moses, som la et slør over ansiktet for at ikke Israels folk se at glansen bleknet og tok slutt.” Og så avslutter han kapittelet slik med tanke på alle som vender om og tror Guds eget vitnesbyrd om Menneskesønnen: ”Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.”

Hvem er Jesus? Hvem er vi? Og hva er forholdet oss imellom?

Ett svar er dette: Jesus var der for oss på korset og sonet våre synder en gang for alle da han gav sitt liv i vårt sted. Derfor gikk veien ned fra forklarelsens fjell, ned i dalbunnen og like frem til korset. Det er sant. Men det er ikke hele sannheten. Jesus har også vunnet over døden, han er den levende iblant oss og har nøklene til døden og dødsriket, som Johannes skriver i Åpenbaringsboken. Ansiktet hans er som solen, når den skinner i all sin kraft. I ham er Gudsbildet restaurert. I hans lys ser vi lys. Når vi feirer messen i dag ser vi ham nettopp slik som Johannes skildrer ham, som den gjennomlyste og herliggjorte Frelseren som bærer vårt ansikt og som skritt på skritt fører oss nærmere det bildet vi enn gang ble skapt til og døpt til. Som han skriver i sitt første brev: ”Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.”

Med dette synet for øye, vender vi oss med nyvunnet mot og styrket tro mot det som ligger foran.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no