Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken søndag Sexagesima

Johannes 6,60-69

Fr Tom Hængsle

På den ene side:”Vil også dere gå bort?”  På den annen side:” Herre, hvem skal vi gå til?” Der imellom står vi i dag, mellom Hyrdens nød for fårene som løper bort og går fortapt, og bekjennelsen hos dem som vil klamre seg fast.  Spørsmålet etter de bortløpne skal plage oss.  Bekjennelsen til Herren skal styrke oss.

Vi kjenner så altfor mange av dem som trekker seg tilbake. En trenger ikke å være særlig klarsynt for å merke at kristendommen blir mindre og mindre selvfølgelig i vår tid.  Og dette stiller deg på valg.  Det utfordrer deg til bekjennelse, til å gå tydelig og klart inn for et kristent alternativ i ord og handling.

Verdsliggjøring og avkristning fører faktisk med seg et gode: at vi kristne må markere klarere hva vi står for.  Det er typisk for den kristne bekjennelse at den blir avlagt først og fremst i vanskelige tider, da kirken synes truet av frafall

Det er i en krisesituasjon Peter kommer med sin bekjennelse i dagens tekst.  Vi har noe å lære av dette at han bekjenner, at han ikke viker unna for å ta et standpunkt.  Men vi må også lære av innholdet i hans bekjennelse.  Det er viktig at han tror.  Men det er avgjørende hva han tror.  Likesom med skjelvende hender griper han omkring en redningsplanke.  Da er alt avhengig av at den planken holder.

«Men Simon Peter svarte: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh 6,68-69)

Peter bekjenner troens grunn.  Der er det også vi må stå.  Vi må bekjenne oss til Jesu Kristi person og verk.  Her kan det gode bli det bestes fiende.  Selvsagt er det hyggelig at det er mange i kirken, at det er et attraktivt miljø.  Vi må arbeide for at folk skal bli kjent med hverandre og trives sammen.  Vi forsøker etter beste evne å være greie og samarbeidsvillige.  For vi vet at våre kristelige former kan hindre folk i å søke kirken.  Vi vil unngå at våre svakheter setter grenser.

Men vår kristne bekjennelse må være til Jesus, Guds Sønn.  Det er ikke en bekjennelse til det gode miljø.  Vi må hjelpe hverandre ned på grunnfjellet, så vi bygger på det som holder i lengden.  Og hva er det?  Peter svarer: ”Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

For det første: Det evige livs ord.  Dette ord har vi i Bibelen.  Derfor må vi hjelpe hverandre til å finne ankerfeste der.  I dag glipper forankringen der for mange mennesker.  I stedet overtar en tilpasset religion der Bibelens autoritet må vike for opinionen, nye ideologier og religiøse impulser, private meninger, osv.

I dag spilles ofte tro og liv ut mot hverandre.  Holdningen er: Du kan leve som du lyster, for det er troen som er det viktigste.  Slik talte ikke Jesus.  Slik skrev ikke Paulus.

Frafallet fra Jesus begynner mange ganger ikke med at man tviler på trosdogmene om oppstandelse og Treenighet og slikt.  Det begynner heller med at en vil reservere et område i livet for seg selv, der Jesus ikke er herre, der min egen lov rår.  Men får ikke Jesus være herre over vårt liv, så kan han heller ikke være vår frelser.  Ønsker vi bare syndenes forlatelse, men ikke å bli kvitt syndene, så mister vi alt.

Hvem skal vi gå til? spurte Peter.

Jeg tror vi må ta Peters spørsmål alvorlig helt konkret og praktisk.  Hvem skal vi gå til?  Hvilken kirke, hvilket gudshus skal vi gå til?  Hvor finnes det evige livs ord i dag?

Vi må be og arbeide for at vår kirke skal være et sted hvor vi trygt og sikkert får møte Det evige livs ord.  At det skal være en menighet der vi ikke må lukke øynene og prøve å overse liv og praksis i strid med ordet, der vi kun betjenes av prester og biskoper som lærer rett og lever rett, der ingen del av organisasjonen bekjenner seg til noe annet enn den ene sanne tro.

Men så må jeg spørre meg selv: Gir jeg ikke nå noen mennesker årsak til å trekke seg tilbake  når jeg så sterkt understreker de tingene jeg nå har tatt for meg?  Vil det være noen som er tiltrukket av menigheten, men føler at de ikke har fått til den rette tro?

Det er stor forskjell på Jesu disipler med hensyn til forståelse og kunnskaper og trosstyrke.  Det er stor forskjell på hvor mye den enkelte er plaget av tvil.  Vi har ulik evne til å redegjøre for trossannhetene.  Noen vet ikke riktig hva de skal tro.  Andre vet ikke om de tror eller ei.

Også slike mennesker vil Jesus ha i sin nærhet.  Også slike folk ønsker vi i NKK velkommen.  Om troen er svak og vaklende og blandet med tvil og misforståelser, så er det viktigste at den orienterer seg mot Jesus.  Men som kirke vil vi ikke og kan vi ikke være like uklare og vaklende som det enkelte medlem.  I spørsmål om lære og liv skal vi ikke være like svake som svakeste ledd, men like sterke som Herren selv. – Men altså: Jesus aksepterte Peters ynkelige bekjennelse.

Når jeg slik har holdt fram Peters bekjennelse som eksemplarisk, så må jeg til slutt også si noe om hvordan han hadde kommet fram til den, og hvordan vi kommer dit.  Leser vi hele det 6. kapitlet i Johannes evangelium, ser vi at Peters bekjennelse er en refleks av Jesu tale.  Det han bekjenner, er det som Jesus tidligere har sagt om seg selv.  Slik er også vår vei til tro og erkjennelse: vi må omgås med Jesus.  Og det gjør vi i ord og sakrament.  Lese bibelen, lytte til utleggelsen av den, finne vår plass i en hellig, katolsk kirke, de helliges samfunn, delta i eukaristien, Herrens måltid.

Det var forresten Jesu tale om nattverden som utløste de sterkeste reaksjonene, ser det ut til i Joh 6.  For det står: (Joh 6,60) «Mange av disiplene som hørte det, sa da: Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?»

Hvorfor skulle nattverdordene utløse en så skarp reaksjon?  Jeg skal ikke begynne på en ny preken om det.  Bare peke på at det knytter frelsen eksklusivt til Jesu person og verk.  ”For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand.” (1 Kor 1,23).  Men det er også en stor trøst i det.  For da kan vi hvile i vår nattverddeltagelse selv om vår bekjennelse lik Peters er ynkelig og negativ, en minimal bekjennelse.  Om vi ikke forstår alt, så forenes vi med ham.

Umiddelbart før Peters bekjennelse hadde Jesus sagt til dem: (Joh 6,53-56) "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.”

Måtte Gud gi deg sin Hellige Ånd, så du kan svare: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.”

 

Det er 60 dager til påske og derfor søndag sexagesima, såmannssøndagen, med Guds ord som tema.

Guds ord kan være truende. «Mitt ord, er ikke det som en ild, lik en slegge som knuser fjell? sier Herren» i dag gjennom profeten Jeremia.

Og i epistelteksten fra Heb står det:

«For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for ham som vi skal stå til regnskap for.»

La oss derfor ydmykt tre fram for Gud med vårt konkursregnskap. For i Jesus Kristus gir han oss «det evige livs ord».

M.a.o.:

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no