Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

22. søndag etter pinse

Matt 22,15-22

Fr Asle Ambrosius

Lydighet og offer

Lydighet og offer har jeg satt som to stikkord for dagens preken. Lydighet og offer – fra en side sett dreier det seg om det samme, men dagens evangelium lærer oss at det allikevel er to forskjellige ting.

Når Jesus utfordres om det er tillatt å gi skatt til keiseren, får vi høre at vi skylder øvrigheten lydighet – i hvert fall så langt den rekker. En kristen har ikke bare et samfunnsansvar, en plikt til å bidra til fellesskapet for det felles gode, men også en gudgitt plikt til å lyde den myndighet som er satt til å styre over oss i verdslige ting, om det så er ham hvis bilde og navn som sto på den såkalte skattens mynt – Tiberius Caesar Divi Augusti Filus – eller en folkevalgt president i et moderne demokrati som vårt. Om vedkommende myndighet anser seg å være innsatt av Gud – ja endog selv være guddommelig, slik keiser Tiberius tenkte om seg selv – eller om makten kommer nedenfra, fra folket gjennom valg, som i et moderne demokrati. ”For styresmakten”, skriver apostelen Paulus, ”er en Guds tjener, til beste for deg.” Så er – i hvert fall, i første omgang, eller så langt det rekker, et kristenmenneske en god borger med et guddommelig gitt samfunnsansvar. Vi er skapt for hverandre og gitt til hverandre for å bære ansvar for hverandre. Slik har Gud tenkt det fra skapelsen av, vi er kort og godt skapt til å være mennesker først og fremst – medmennesker som har et kulturoppdrag i denne verden. Og vi hørte nettopp fra profeten Jeremia som understreker det samme, selv om folket var fordrevet og levde på fremmed jord og under fremmed herredømme, og lengtet etter sitt egentlige fedreland: ”Bygg dere hus og bo i dem”, ber han sine landsmenn, ”ta dere koner og få sønner og døtre!” Med andre ord, lev normale liv i denne verden, for den hører også Gud til, selv om omstendighetene ikke alltid er optimale, ja selv om du har ditt hjemland i himmelen, og du, når det kommer til stykke, bare er på gjennomreise. Ikke nok med at vi skal leve normalt og innrette oss etter de som er våre foresatte. Paulus drar det enda lengre, når han formaner oss til å be for ”konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt”, for dette er godt for Gud, og noe ”vår frelser gleder seg over”, skriver han. Tenk på det, tenk at vi kan være til glede for Gud simpelthen bare ved å leve et ordentlig liv i samfunnet! Og enda mer om vi i tillegg bærer de vi lever sammen med, og de som har et spesielt ansvar mellom oss, frem for Gud i våre bønner. Jeg hadde nær sagt, vanskeligere er det ikke! Eller for å sitere en som kommenterer inkarnasjonen dype hemmelighet på denne måten: ”Bli som Gud – bli et medmenneske!”

Når Jesus står med keiserens mynt og bilde i hånden gir han oss altså en tydelig melding om at samfunn og sosialt fellesskap i ytterste forstand hviler i Guds hånd. Det er en konsekvens av kristen skapertro. ”Så gi da keiseren hva keiserens er”, sier Jesus. Vi hører det både som en bekreftelse av vår menneskelighet og som en begrensning av all menneskelig makt. For spørsmålet er hvor langt keiseren kan kreve lydighet når han selv ifølge Jesus tydeligvis har en avledet og begrenset makt.

Her aner vi en konflikt som fort kan føre oss fra skyldig lydighet til ufrivillig offer, for å komme tilbake til de to stikkordene jeg ga for dagens preken.  ”Du skal lyde Gud mer enn mennesker”, leser vi. Når viljene brytes – når styresmaktene krever noe som er på tvers av Guds vilje, og ikke lenger representerer det gode og sanne, da blir det et avgjørende spørsmål hvem vi skylder hva. Et kristenmenneske skal alltid prøve hva som er til behag for Gud.

”Så gi da keiseren hva keiserens er, men Gud hva Guds er”, sier Jesus.

Vi forstår at det dreier seg om noe mer og noe viktigere enn skatt og skatteprosenter. Det dreier seg om livet selv – hvor mye det er verdt, om hvem som har satt sitt stempel på det. Det store spørsmålet når det kommer til stykke er hvem du til syvende og sist tilhører med alt det du eier og har. Du selv er noe annet og noe mer enn skattens mynt, vil Jesus si til oss i dag. For du bærer ikke keiserens bilde, men Guds eget bilde. Du er hans ikon, skapt som et avbilde av ham. Ja, ikke bare er du skapt av ham, men du er også frikjøpt av ham ved Kristi dyre blod og i dåpen likedannet med hans Sønns bilde, som det står skrevet. Derfor er du dobbelt hans, hans egen eiendom, skapt og elsket av Gud.

Så tilhører skatten keiseren, men du tilhører Gud. Det er evangeliet til oss i dag. Du skal så langt det er mulig lyde øvrigheten og på den måten ta ansvar for samfunnet omkring deg, i det små og i det store. Men det finnes grenser for hvor mye øvrigheten har krav på når det gjelder din lydighet. Den kan nok presse deg til å gi mer enn du synes er godt for deg, og da tenker jeg ikke bare på høyere skatter og avgifter. Den kan tvinge deg, ja endog drepe deg, om den vil. For staten kan sette makt bak kravene. Og ikke alt den krever er godt og sant og rett. Også et sekulært demokrati som vårt kan bli demonisk i den forstand at det kan gjøre et totalkrav på livet vårt ved å tvinge oss til å handle mot vår samvittighet bundet i Guds ord. Det synes å bli flere alvorlige eksempler på det i vår tid. Det er da lydigheten krever offer. For livet ditt har bare Gud selv krav på – men han tvinger ingen. Hans våpen er ikke sverdet, men kjærligheten. Han truer ikke, han lokker. Derfor spør han ikke om ytre lydighet, men om offer, om kjærlighetens ytterste gave. Til ham kan vi bare gi oss selv tilbake som et frivillig kjærlighetsoffer for Jesu skyld og legge oss selv i eukaristiens offerskål, slik vi synliggjør det hver gang vi kommer til messe og legger oblaten i ciboriet – i den skålen som Kristus selv bærer frem for oss til Faderen. Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er peker derfor til syvende og sist bort fra ytre lydighet, som vi skylder statsmakten, til kjærlighetens rene og fullkomne offer – å gi sitt liv sammen med Kristus, eller rettere sagt at Kristus gir sitt liv for oss som en gave i Guds hånd og kaller oss til å gi oss selv sammen med ham.. Slik vil alltid et kristenmenneskes liv i denne verden være en stadig øvelse frem mot martyriet. Det er dette vi til syvende og sist er skapt for, skapt til å være og leve til glede for Gud selv, til hans ære. Vårt borgerskap er i himmelen – det er målet for vår livsreise, slik vi beskrev det i inngangssalmen i dag. Vi er pilegrimer underveis. Men underveis er vi kalt til å avspeile noe av Gudsrikets virkelighet, leve til glede for Gud og mennesker, elske våre fiender, gå den andre milen, be for dem som forfølger oss, søke soning og forsoning, øve oss i barmhjertighetsgjerninger og fremfor alt vitne om en kjærlighet av en annen verden.

Kort sagt leve et liv i verden som verden ikke forstår, uten å måtte spørre etter selve hemmeligheten, som er Gud selv.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no