Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

1. søndag etter epifania

Joh 1,29-34

Fr Asle Ambrosius

Barnet og barnekåret

I dag griper vi tilbake til juledagens evangelium om «Ordet som ble kjød og tok bolig mellom oss». Om ham som ble født i kongebyen Betlehem står det: «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn … De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.»

Så da er temaet for dagens preken gitt: BARNET OG BARNEKÅRET.

I dagens evangelium møter vi Jesus igjen ved Jordan, der Johannes Døperen døpte syndere med omvendelsens dåp. Da var det gått 30 år siden fødselen av jomfru Maria. Gjennom juletiden har vi fulgt barnets første år. Etter en tid i Betlehem – der vi blant annet møtte Vismennene fra Østen som kom med sine gaver – hver enkelt av dem for å si noe om hvem han var allerede fra første stund – gull som til en konge, røkelse som til en prest, myrra som til en som er født for å dø for sitt folks synder. Noe senere møter vi om ham som flyktning i Egypt der han sammen med sin far og mor søkte tilflukt fra kongen som sto ham etter livet. Etter noen år er de tilbake i hjembyen Nasaret der det står så vakkert om ham: «Han vokste opp i alder og visdom til yndest for Gud og mennesker.» Barnet Jesus vokste til – vevde seg inn i våre liv som en av oss – som foster, spebarn, barn og ungdom. «Ordet ble kjød og tok bolig blant oss. Og vi så hans herlighet, den herlighet som hans enbårne Sønn gar fra sin Far, full av nåde og sannhet.»

Nå står han under Guds himmel ved elven Jordan. Han står der som en av oss. Ikke bare tilsynelatende. Men i kjøtt og blod – i rekken av syndere som søker frelse for menneskeslekten. «Jeg visste heller ikke hvem han var», sier Johannes, selv om han var en nær slektning og kjente stamtavlen hans i generasjoner bakover. Han bærer på en hemmelighet. Kjent og allikevel ukjent. En av oss – og allikevel en annen. Prøvd i alt, i likhet med oss, «men dog uten synd», som vitnesbyrdet lyder i Hebreerbrevet.

I dag feirer vi Jesu dåp. Når Jesus stiger ned i vannet – på jordens dypeste punkt, bokstavelig talt – skjer det, som på en vakker måte uttrykkes slik i en av julens salmer: «Så steg han i vår jammer ned, så dypt som ingen vet.» Og Johannes peker ham ut for oss med sin lange pekefinger og sier: «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd.» Og ikke bare vannet vitner – men Ånden vitner sammen med vannet og gjør vannet til en nådens kilde. «Han du ser Ånden komme ned over, han er det som døper med Den Hellige Ånd.» «For det er tre som vitner», skriver apostelen Johannes, «Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer.»

Barnet og barnekåret har jeg satt som overskrift på dagens preken. Vi feirer ikke bare barnet – vi feirer barnekåret. Barnet som vi har feiret og fortsatt feirer borger for barnekår hos Gud. «For alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn.»

Jesu dåp og vår dåp henger på det nøyeste sammen. Han ble døpt til oss – og vi ble døpt til ham. I de gamle dåpskapellene i oldkirken var det som regel en mosaikk i dåpshimlingen nettopp av Jesu dåp i Jordan, for å minne om denne sammenhengen. Vi ser Jesus stå midt i vannet med Johannes Døperen som forrettende, og vi ser duen som kommer ned over Jesus som et symbol på Den Hellige Ånd som «ble over ham» og bekrefter Jesu spesielle sønnekår. Senere forsvant denne koblingen – ikke fordi den ikke lenger var relevant, men fordi noen hadde brukt denne dåpsscenen til å forringe Jesu status som Guds Sønn fra unnfangelsen av. Disse ble kalt adoptianere og lærte blant annet at Jesus bare var født som et vanlig barn, men var kalt og utrustet av Gud ved dåpen i Jordan til sin gjerning. Mot dette hevdet de som fastholdt katolsk og apostolisk tro at Jesus allerede fra unnfangelsen av var Guds Sønn. Han var Ordet som var hos Gud og som var Gud – og som ble kjød og tok bolig blant oss. Og det var nettopp dette unike gudsforholdet som gjorde det mulig for oss alminnelige mennesker å få del i guddommelig natur. Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommelig. Han delte vår natur for at vi skulle få del i hans – «født ikke ved menneskers vilje, eller ved manns vilje, men av Gud».

Barnet borger for barnekåret.

Hva betyr det? Hva betyr det å ha barnekår hos Gud? Hva betyr det å være født av Gud? La oss dvele litt ved det spørsmålet.

La meg gjøre bruk av et bilde. En kunstner kan skape en statue av seg selv som ligner nesten på en prikk. Men kunstverket er og blir av et annet materialet enn kunstneren selv, uten liv. Om denne kunstneren blir far og en kvinne føder hans sønn, blir det derimot ben av hans ben og kjøtt av hans kjøtt. Barnet får del i kunstnerens egen natur. Det er derfor trosbekjennelsen vår er så nøye på å skjelne mellom «født» og «skapt». Om Jesus heter det: «født ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Han er Guds Sønn fra evighet av. Og når det så sies om den som tar imot barnet i krybben at han eller hun ikke er blitt til ved menneskers vilje eller manns vilje, men født av Gud, så sier det noe grunnleggende om vår status. Vi er Guds ektefødte barn – i dåpen har vi fått del i guddommelig natur. Som kristne er vi ikke bare mennesker som har bestemt oss for å velge å følge Jesus og dermed overlatt til vårt eget valg og gode vilje hvordan vi følger det hele opp – nei, vi er tatt inn i Guds familie som barn av Den høyeste. Vi har fått retten til å kalle Gud vår Far. Det har skjedd noe grunnleggende i bunnen av vår eksistens, noe vi ikke kan velge bort. Vel kan vi falle fra vår dåpspakt, men selve pakten vil alltid stå ved lag. Hør hva Guds ord sier om dette: «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.» Det er godt å vite, både når vi lever slik vi skal – som lydige barn – og når vi bevisst eller ubevisst trosser hans vilje – som ulydige barn. Vi er barn uansett – trassige, ja vel – men ikke håpløse. Vi beveger oss altså ikke inn og ut av nåden i takt med våre gode eller dårlige valg. Grunnlaget vi lever på er mer stabilt enn som så. Også den bortkomne sønnen har et barnekår å falle tilbake på – når han eller hun kommer til seg selv. «Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være din sønn.» Og vi husker hva som skjedde. Faren sa; «Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og glede oss. For denne sønnen min var død, men er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.»

Dette er hemmeligheten i det Johannes skriver om barnekåret i sitt brev som vi har lest fra i dag. Denne spenningen mellom hva vi er som barn og hva vi skal bli når vi vokser opp og vokser til. «Se», skriver han, «hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn». Og så legger han til, nesten triumferende: «Og det er vi!» Vår status er klar. «Ånden vitner med vår ånd, at vi er Guds barn.» Men så går han videre og skriver: «Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli.» Det er altså tale om en vekst og en oppdragelse. Derfor denne sterke oppfordringen til ikke å synde. En påminnelse om hva vi er kalt til. «Mine barn», skriver han, la ikke noen føre dere vill! Den som lever rett, han er rettferdig, liksom Kristus er rettferdig.» Å ikke synde, det vil si, å leve rett, er altså vår naturlige livsform. Å gjøre Guds vilje er vår glede. Den som er i Kristus, synder ikke. «Dette skriver jeg,» sier Johannes et annet sted, «for at dere ikke skal synde». Men så legger han til fordi han er realistisk og kjenner vår menneskelige natur så altfor godt: «Men om vi synder, så har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» Hører vi ikke et ekko fra dåpsscenen ved Jordan: «Se der Guds lam som bærer verdens synd.»

Gud oppdrar oss til å bli hans lydige barn. Ikke av tvang, men av fri vilje. Av hjerter som lengter etter å bli ham lik. Og som jordiske foreldre oppdrar han oss på ulik vis. Noen ganger oppmuntrer han oss og viser at han er glad for det han ser. Andre ganger skjer det på den harde måten – med kors og trengsel. Og med gråt. For dem Gud elsker, tukter han, står det. Men altså hele tiden med en fars kjærlighet. For ingen ting kan rive oss ut av Guds hånd. Slik er det å være barn av Den høyeste. Barnet borger for barnekåret.

Derfor, en siste ting. Som ektefødte barn, gleder vi oss. Det er barnets store privilegium, å kunne glede seg over livet som ligger åpent foran, ubekymret og glad. Vi sier gjerne at julen er barnas høytid, og det er sant, ikke bare i den innskrenkede meningen vi gjerne legger i det. Julen er barnets høytid – Jesus-barnets høytid – og høytiden for alle dem som på grunn av ham får være Guds barn. Ingen har så stor grunn til å feire og glede seg «i denne søte juletid» enn Guds barn. Ingen er bedre til å feste enn oss!

Barnet borger for barnekåret. Så kjære Guds barn – du som i dåpen er en gjenfødt til et levende håp i den hellige dåp og som for Jesu skyld har mottatt Den Hellige Ånd som vitner om din guddommelige opprinnelse:

«Lukk opp dine øyne og løft dem til himlen, se nu er det dag!

Og gled deg som barnet og bland deg i vrimlen, og Herren mottag!

Hvor syndene tynger, i dagningen synger som fuglen i skov

De ventende sjele Guds lov.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no