Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag i faste

Matt 15,21-28

Fr Asle Ambrosius

Kjempende tro

Ytre sett handler det om en helbredelsesfortelling. En mor som ber for sitt barn – og som ikke gir seg før Jesus har gjort datteren frisk. Den situasjonen er lett gjenkjennelig – jeg mener det at en mor ber for barnet sitt. Er ikke det noe som vi alle ville gjøre – eller gjør – når det feiler barna våre noe – rope til Gud? Kanskje ikke i samme språkdrakt som denne kanaaneiske kvinne, men dog – et rop til Gud. For barna våre gjør vi visst hva som helst – bare vi vet at det er godt. Og bare det beste er godt nok for barna våre. Derfor er det mange – både mødre og fedre – som ber til Gud for barna sine. Også om at de må bli friske. Den situasjonen er lett gjenkjennelig.

Men ikke den andre – det at barnet ble frisk som et resultat av bønnekampen. Snarere tvert imot, kanskje. Helbredelser hører med til sjeldenhetene – selv om vi roper til Gud aldri så mye. Mange har nok opplevd – slik som foreldreparet som vi kunne lese om i Vårt Land, som i årevis hadde bedt om helbredelse for sin narkomane sønn – at det ikke nyttet – at svaret uteble – i hvert fall foreløpig. Til tross for alle fortvilte rop til Gud. Himmelen forble taus. Og troen ble satt på den ytterste prøve. Et under i seg selv at den fortsatt finnes – at troen overlever! Vi kunne ha forstått det om den ikke hadde gjort det!

Så er det dette det handler om i dag – uansett helbredelse eller ikke – det handler om troens vilkår i verden – om dens vesen og om dens kamp. For om troen i seg selv ikke er en kamp – den er først og fremst tillit til Gud – en barnlig åpenhet for Guds omsorg og hjelp – selv om troen altså i seg selv ikke er en kamp, vil den alltid ha en kamp å kjempe. Men derfor kan også det merkelige skje – at troen vokser seg sterk midt i den kampen den må utkjempe.

Det er inn i denne forunderlige troens verden vi i dag føres av denne for oss ukjente kvinnen fra det landområdet som vi i dag kjenner som Libanon. Og la henne så komme til syne og til orde – slik at vi kan se henne og høre hennes rop.

To ting merker vi oss straks. Det ene er at hun kommer utenfra – hun vet at hun ikke har noe krav å komme med. Det andre er dette: Hun vet at – selv om hun kommer på vegne av sitt barn – må hun komme selv.

Det første først. Hun kommer utenfra. Hun stiller uten krav. Med andre ord, hun vet hvem hun selv er. Hun vet at hun ikke hører til. En kanaaneisk kvinne – altså en ikke-jøde – en som står utenfor paktene og løftene – en på alle måter utenforstående. Dette vet hun – og godtar hun. Hun vet også tydeligvis noe avgjørende om Jesus – at han ikke er en likemann – en diskusjonspartner – en som hun kunne forhandle med. Hun aner noe om Guds storhet og hellighet. Derfor kommer bønnen hennes – ikke bare utenfra – men også nedenfra – langt nedefra. Den kommer fra dypet. Kyrie eleison! Herre forbarm deg over meg! ”Fra det dype roper jeg på deg Herre. Herre, hør min rødt! Vend øret til og lytt når jeg trygler og ber!” (Ps 130). Det er troens bønn. Fra det dype.

Og det andre er denne bønnen som vi kjenner igjen fra liturgien: ”Forbarm deg over meg”. Hun vet at hun må komme selv. Selv om hun kommer på vegne av sin datter, står hun nå selv fremfor Gud med sitt liv. Den Gud som vet alt – og kjenner alt. Hun kan ikke komme til Gud med sine bønner for andre uten å komme selv – komme personlig, om du vil – med alt som det innebærer av utfordringer for sitt personlige gudsforhold.

Slik blir hun et forbilde for oss, denne ukjente kvinnen. En utfordring til å finne det rette utgangspunkt for troens bønn. ”For Gud står den stolte imot, men de ydmyke gir han nåde”, leser vi. Og videre: ”Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, så han kan opphøye dere når tiden er inne. Kast alle deres bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.”

Det finnes noe som i utgangspunktet stenger for alt som har med tro å gjøre. Det selvsagte. Det lettvinte. Det arrogante. Det upersonlige. Det beregnende. Det forbeholdne.

Troens vesen er det motsatte: Det uforbeholdne, det betingelsesløse og nakne ropet: Kyrie eleison! Herre miskunne deg over meg! Min datter er ille plaget…

Men så skjer det noe overraskende – og for oss, sterkt provoserende. Jesus møter henne med taushet. ”Han svarte henne ikke med et ord”, står det kort og nøkternt – ja, nesten brutalt. Tilsynelatende avvist og avspist før dialogen overhode kommer i gang. Er Jesus da totalt uinteressert i dette fortvilte menneske som roper til ham utenfra og nedenfra?

Hvem av oss har ikke følt noe av denne trykkende tausheten etter at bønnen er bedt? Følelsen av ikke å nå frem med vårt ærende. Den vonde følelsen av taushet og tomhet. Opplevelsen av å bli avvist. Bønnen vendte tilbake som et hult ekko fra en tom himmel.

Kanskje vil ikke Gud høre når jeg ber? Kanskje han overhode ikke er til? Og dersom han er til, så er han enten like hjelpeløs som meg eller så bryr han seg ikke om å hjelpe meg.

Når Gud tier, står troen på prøve. Hvor mange var det ikke som forlot bønnens venteværelse fordi døren inn til Den Hellige ikke straks ble åpnet?

Hvorfor tier Jesus? Hvorfor lar Gud mennesker som ber til ham, bli sittende på venteværelse? Hvorfor åpner han ikke straks døren og slipper oss inn?

Jeg forvalter ikke hele svaret. Derfor kan jeg ikke gi et fyllestgjørende svar. Men Guds ord lar oss ane en retning på svaret, og jeg har erfart at det er sant for egen del. Når Gud tier, betyr ikke det nødvendigvis at han ikke hører. Han hører hvert sukk i sjelens dyp. Og han ser hver en lengsel. Det er heller ikke fordi han ikke er interessert i oss – eller fordi han ikke kan hjelpe. Så vanskelig som det enn lyder, må det allikevel sies: Gud tier – fordi han elsker oss. Han lar oss vente for vår egen skyld. Han har noe godt i vente for den som elsker ham. For hva er det som skjer når vi sitter i bønnens venteværelse? Kanskje kom vi dit inn med våre planer klare. Vi visste hva vi ville. Om vi ikke akkurat beskrev for Gud hva han skulle gjøre for oss, så var det dypest sett oss selv vi søkte – ikke ham. Så skjer det noe med oss i tausheten – mens vi venter – dersom vi da ikke straks går ut igjen av den døren vi selv åpnet og kom inn gjennom. Kanskje lærer vi å søke Gud – for hans egen skyld? Kanskje begynner vi å spørre etter hva han vil med oss? Kanskje gjør vi etter hvert den troserfaring som lodder dypere enn mine egne ønsker og drømmer. Kanskje forstår jeg at Jesus har noe mer og noe annet å gi enn det jeg i utgangspunktet tenkte jeg trengte?

Jesus møter kvinnen med taushet. Ikke for å vise henne bort. Snarere som et kall til å bli – til å vente – til å holde ut. For disiplene ble det skikkelig pinlig etter hvert. ”Ta deg av henne, hun roper etter oss!” Men Jesus – i stedet for straks å ta seg av henne og hennes sak, og får henne unna – i stedet begynner han å snakke om seg selv og om sin egen sak, så å si uavhengig av hennes. Satt på spissen: Jesus begynner å legge ut om troslæren – om dogmatikken om du vil. ”Jeg er ikke kommet til andre enn til de bortkomne sauene i Israels folk”, sier han. Han plasseres seg selv innenfor den plan som Gud har lagt ferdig i Det gamle testamente. Han er kommet for å oppfylle løftene for Israel. Og dermed har han sagt to ting: Hans gjerning er først og fremst å gi sitt liv til soning for folkets synder – han er svaret på det store skyldproblemet som Det gamle testamente holder levende for oss. Han er lammet som bærer verdens synd.

Og for det andre sier han at oppdraget hans først og fremst gjelder hans eget folk – jødene. Det er til dem han er kommet – som deres Messias.

Nå skulle vi ha trodd at kvinnen var gått sin vei for lengst. Ikke bare taushet, men også dogmatikk!! En lengre belæring om Guds frelsesplan med Israel. Et folk som hun endog ikke hørte til! Men hun trekker seg ikke tilbake. Troen bærer henne videre. Nå ikke bare som ubetinget tillit, men som utholdende vilje og trass. Vilje til å henge fast – til å holde ut tross alt. Et hellig forsett om å kjempe troens kamp. Nå tar hun fart og kaster seg ned foran Jesu føtter på nytt: Kyrie eleison. Herre, vis barmhjertighet!

Nok en gang blir hun avvist. Nå ganske ettertrykkelig: ”Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene”.

Kanskje lød det ikke fullt så brutalt i hennes ører som i våre (la oss håpe det!). Hun kjente terminologien. Hun forsto hva Jesus mente. I jødenes øyne var hun en hund – en hedning som sto utenfor paktene og løftene. Hun hørte ikke hjemme ved bordet. Hun hørte ikke til det folket som Gud hadde utvalgt som sitt eiendomsfolk. Og det godtar hun. Men hun går trøstig videre. Hun tar Jesus på alvor. Hun tar ham på ordet – og utnytter bildet til sin egen fordel. ”Det er sant, Herre”, sier hun. ”Men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.”

Jeg hører henne si: Jeg er nok det dere vil kalle en hund – jeg vet at jeg kommer utenfra. Men nå står jeg overfor en som jeg vet er rik nok for alle som kaller på ham. Jeg vet, Jesus, at du er Messias – jeg vet at du er kommet for å redde ditt eget folk. Men jeg vet også at alle folkeslagene hører hjemme i Guds store frelsesplan – og at når tiden er inne, så skal alle grenser og begrensninger sprenges i møte med din nåde.

Hva er det som skjer? Det ville kan hende være galt å si at Jesus gir etter for kvinnens tro, selv om han sier at den er stor. For på en måte har han jo selv allerede krysset grensene. Det var nok ikke uten hensikt at han hadde begitt seg inn på området ved Tyrus og Sidon. Han var allerede kommet henne i møte ved å krysse grensen mellom jødisk og hedensk område.

Jesus er allerede på vei mot den som roper på ham. Om de er aldri så langt borte. Og han ser den troen som er sterk nok til å ta imot det han har å gi. Sterk – ikke på sitt eget. Men den troen som har måttet gi avkall på alt sitt eget og som vender sin tomhet mot Gud og tar imot alt fra ham. Det er den troen som gir plass for Jesus. Når et menneske blir svak nok i seg selv – og sterk i ham.

Kjære medkristne! Aner vi noe av troens hemmelighet? Og kanskje må vi legge til noe – for å minne oss på det aller viktigste: Situasjonen er annerledes for oss enn for den libanesiske kvinnen. Hun måtte kjempe seg til noe som for oss ligger åpent. Ved sin død og oppstandelse har Jesus for alltid og for alle mennesker krysset grensen og brutt barrieren. Og åpnet døren til Det aller helligste.

Hør hva apostelen Paulus sier:

”Husk da at dere en gang var uten Kristus; dere var utestengt fra borgerretten i Israel. Og hadde ikke del i paktene og løftet, og dere var uten Gud i verden. Men nå, i Kristus, er dere som var langt borte, ved Kristi blod kommet nær.”

Så gjelder løftene også for deg og meg – og så får vi komme – med hvert vårt – enten det er barna våre eller andre ting som ligger oss på hjertet – mest av oss får vi komme selv – med våre egne liv – og rope fra det dype. Også du kan komme, som synes du kommer utenfra. ”For den som kommer til meg”, sier Jesus, ”vil jeg ingenlunde støte ut.”

Derfor, velkommen til bordet i dag igjen. Det er åpent for deg. Der får du ikke bare smuler – men du får ham selv helt og fullt – til forlatelse for syndene dine og til styrke i den kampen som troen alltid fører deg inn i.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no