Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

16. søndag etter pinse

Luk 10, 38-42

Fr Asle Ambrosius

Det ene nødvendige

Det dreier seg om hvor vi har vårt livs feste når alt kommer til alt. Dernest dreier det seg om hva som gir livet mening – hva vi fyller livet vårt med. Og så gjelder det her, som i alt annet, å gjøre denne innsikten om til et autentisk kristent liv.

Hvor har du ditt livs feste? Ja, for det er det ene nødvendige å gi et ærlig svar på. For Paulus var svaret gitt – livet hans og erfaringene hans talte sitt tydelige språk. Han hadde prøvd det meste. «Jeg har lært å nøye meg med det jeg har,» skriver han. «I alle ting er jeg innviet, både å være mett og å være sulten, ha overflod og lide nød.» Men han konkluderer slik: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.» Han hadde sin styrke i Herren. Han visste hvor han hadde sitt livs feste. Han hadde satset på det ene nødvendige – å søke Herren i alle ting. Ja, for det hadde vært mange ting – og det er mange ting som skjer og som så lett tar fokuset bort fra det ene nødvendige. «Marta, Marta,» sier Jesus – han refser ikke, han avviser henne ikke, han sier bare det som sant er og som hun trengte å høre: «Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig.»

«Ved Jesu føter ei stille stund, der ordi kjem frå hans eigen munn.»

Hvor har du ditt livs feste? Hvor går du når du trenger hjelp og styrke? Eller vi kunne også spørre slik: Hvor er ditt livs kilde? Hvor henter du kraften fra i alt det som uroer og tynger og som ingen av oss kommer utenom, heller ikke Maria.

Det finnes et slikt sted. En oase i tiden. Et sted for rekreasjon og innhenting av nye krefter. Et sted å vende tilbake til – og bare være – og være akseptert som den en er. «Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

«Han lar meg ligge i grønne enger, han fører meg til vann der jeg finner hvile og gir meg ny kraft.»

Vi bommer dersom vi karikerer forskjellen mellom Marta og Maria i dagens evangelietekst. Det ene nødvendige fritar oss ikke fra alt det andre som må gjøres. Både Marta og Maria var Jesu nære venner. Han avviste ingen av dem. Og han lot ingen av dem slippe unna disippellivets mange prøvelser og oppgaver. Men han ga Marta en nødvendig anskuelsesundervisning i hvordan en troende, en Jesu venn, skal kunne holde ut på veien, bære tunge byrder, tjene andre mennesker som om det var Jesus selv, uten å gå trett eller bli mismodig eller bli misunnelig, som Marta, for den del. En disippel er en som vet og som kjenner og som søker plassen ved Jesu føtter for å drikke av kilden med det rene vannet, for å fylle hjertet med de eneste ordene som holder hva de lover og som bekrefter at vi er elsket av Gud. Jesus kaller det et sted for «lønnkammeret» der en er alene – ikke fordi en flykter fra fellesskapet eller ønsker å være kristen på egen hånd – men for å søke Herrens åsyn, være til stede for Ham, og lytte – også i stillheten – til hans hjerteslag.

«Ved Jesu føter ei stille stund, der ordi kjem frå hans eige munn; når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her.»

Så er det ditt inn vi må søke, slik vi også oppmuntres til i dagens lesetekst fra Femte Mosebok: «Dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel.»

Så var det dette med livets mening, hva vi fyller livet vårt med? Kall det gjerne de mange ting som opptar oss – store som små, både det vi selv velger å prioritere og det som kommer til oss utenfra – alt det som gjør krav på livet vårt. Kanskje kan vi rett og slett begynne med å spørre hva det er som gir livet mening? Må det for eksempel bare være meningsfylte ting, som de store kallsoppgavene og de største og mest iøynefallende tjenestene i Guds rike. Som å være misjonær eller nonne eller diakon eller prest? Er det det Jesus vil si når han setter Maria frem som et ideal for kristent liv? Eller skal vi forså det slik at noe arbeid er viktigere enn annet i Guds rike, for eksempel å gå i kloster og søke et kontemplativt liv. Så får mindre ånder i Guds rike heller gå til hånde og gjøre alle de såkalte «ikke-nødvendige ting», som når det kommer til stykke allikevel er like nødvendige for at alt det andre mer «fromme» skal fungere.

Å tenke slik fører bort fra Jesu tanke med våre liv. Rett nok vil han at vi alle skal gjøre det viktigste først – å tenke på Gud i alt det vi foretar oss – men så med glede og den styrke han gir tjene hverandre med den nådegaven den enkelt har fått. Også små ting betyr noe i Guds øyne. Små ting kan utrette noe stort. Og vonde ting kan skje med gode mennesker. Også tilsynelatende meningsløse, jo vonde ting som skjer, kan i den fremtiden Gud skaper, bli til noe godt. «For vi vet at alle ting, tjener til det gode for den som elsker Gud,» våger Paulus å påstå et annet sted, med sitt eget liv som erfaringsbakgrunn og vitne.

Hva er det så som fyller livet vårt med mening og som gjør både store og små ting, åndelige som verdslige sysler, til meningsfulle aktiviteter? Jeg mener at Marta her kan vise oss veien og bli vårt forbilde på sin måte, selv om hun kanskje et lite øyeblikk følte at hun ble satt til side. Alt hun gjorde, gjorde hun for ham. Sammen med sin søster Maria hadde hun sluppet Jesus inn i huset og gikk omkring for å tjene ham. Og indirekte tjente hun også sin søster Maria – og gjorde faktisk nødvendige ting for at hun skulle gjøre det ene nødvendige. Og vi husker kanskje fra dagens andre lesning at Paulus nettopp takket de kristne i Fillippi for at de hadde støttet ham økonomisk på sin misjonsreise. Det som gjør livet meningsfullt for en kristen er med andre ord å ha som fokus i alt som gjøres at det gjøres for Herren, ikke bare for ham personlig, men for alle dem som hører Herren til. Ikke én spesiell tjeneste nødvendigvis, men tjeneste – diakonia – er stikkordet for livet som en kristen. «La alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham,» formaner Paulus oss.

Så er det mange forskjellige mennesketyper. Vi er forskjellig utrustet, har ulik natur, er tildelt ulike nådegaver. Men som Jesu venner er vi alle regnet med og alle er like viktige. Og det er faktisk det vil lærer når vi gjør som Maria – og setter oss ned ved Jesu føtter for å høre ham tale til oss. For før vi kan tjene ham slik den enkelte av oss har forutsetninger for, vil han tjene oss og gi oss den trygghet og tilhørighet vi trenger som Guds barn. Når Gud kommer på førsteplass, faller alt annet på plass.

Jeg sa til å begynne med at det var tre ting – og det siste var dette å omgjøre den viktige innsikten fra dagens evangelium til praktisk og autentisk kristent liv. Da kommer vi ikke utenom å prioritere. Prioritere tider og steder, timer og dager. Da må det første komme først, så det andre blir meningsfullt i lys av det første. Som dagens første tanke. Som bønnens daglige rytme (husk at det som ikke gjøres regelmessig og til samme tid har en farlig tendens til ikke å bli gjort i det hele tatt!). Som den første dag i uken – Herrens dag – der han som den korsfestede og oppstandne kommer oss i møte for å tjene oss i Ordet og ved bordet for at vi skal kunne tjene ham i takk og bønn i kirkens fellesskap. Det er det forpliktende mønsteret for et kristent liv som skal leves til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no