Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

25. søndag e. pinse 2018

Matt 24,15-28

Fr Asle Ambrosius

Ingen skal være i tvil

Ingen skal være i tvil – verken om at vi lever i de siste tider eller om når Menneskesønnen kommer igjen. Men midt oppe i alt det som skjer og det som beskrives av ulykker og redsler som skal følge disse begivenheter, kan den som hører Jesus til være trygg. Ingen skal heller ikke være i tvil om det. Dette, kjære venner, er kvintessensen av evangeliet til oss i dag.

La oss utdype dette litt. Ikke for å skremme – det kunne det visst være anledning til med så mye dramatikk i luften – men heller for å trøste og inngi håp, slik profeten Jesaia skriver til folket i utlendigheten: ”Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, der er deres Gud!”

Vi lever i de siste tider – ingen tvil om det. Verden er blitt gammel og skrøpelig. Vi merker det på så mange måter. Vi gjenkjenner så altfor godt de tegn som Jesus beskriver når han i Lukas-evangeliets 24. kapittel forbereder disiplene sine på hva som skal skje i de siste tider. Det dreier seg om ytre fenomener som krig og opprør og uro; om fiendskap og mistillit mellom folk og nasjoner; om hungersnød og naturkatastrofer. Ja, vi trenger ikke gå i detalj eller male det ut med aktuelle eksempler. Slike ting har fulgt menneskeheten alltid, men sier Jesus, dette er bare begynnelsen – begynnelsen på slutten. Men vi merker allerede her at Jesus bruker et uttrykk som på ett vis snur situasjonen fra frykt til håp. Han kaller alt dette for fødselsveer, altså noe som ikke først og fremst varsler lidelser og smerter som uttrykk for dødskramper, men tvert imot som vitner om at nytt liv er på gang. Dette er en lærdom apostelen viderefører til menighetene for å sette det hele inn i et håpsperspektiv, når han skriver: ”Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte, som i fødselsveer.”

Men det er også andre fenomener som kanskje taler enda sterkere om at vi lever i de siste tider, eller skal vi si på overtid. Det dreier seg om den økende motstanden mot det som er sant og rett, som etter hvert blir så sterk at det slår ut i forfølgelser og endog drap. Den som vil være tro mot Jesu ord og overlevering vil oppleve menneskers forakt og hån og bli truet på livet, sier han. Og om ikke det er nok, kulden og hatet slår inn og truer selve hjertet hos de troende selv og skaper avstand og splittelse mellom søsken. Kjærligheten skal bli kald hos de fleste, sier han. Et annet sted spør han rett ut om han i det hele tatt vil finne troen på jorden når han kommer tilbake.

Og allikevel – dette er bare begynnelsen, sier Jesus for å skjerpe vaktholdet hos de troende. For umiddelbart før Menneskesønnen kommer igjen, skjer det noe i Guds hus – i selve helligdommen – som skaper umiddelbar krise og krever adekvat handling. ”Når dere ser at ’det motbydelige som ødelegger’, det som profeten Daniel har talt om, står på det hellige sted, da må dere flykte opp i fjellene…”, sier han. Det er tydelig at det er en spesiell historisk hendelse som ligger til grunn for skildringene som følger – sannsynligvis Jerusalems fall i år 70, da templet ble vanhelliget og revet ned og et hedensk alter reist på stedet der paktkisten sto. Fra andre kilder hører vi om det som skjedde da folk flyktet i panikk og søkte opp i fjellene og fant skjul i huler og revner. Oldkirkelig tradisjon kan fortelle om at urmenigheten i Jerusalem flyktet til Pella i år 66 da den romerske hæren var på vei mot byen. ”Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager!”, sier Jesus. Ikke som en straff, men som medlidenhet og omsorg for de svakeste, for dem som hadde problemer med å holde følge på grunn av omstendighetene.

Hva dreier dette seg om? Hva er det Jesus vil si oss med å vise til dette stedet fra profeten Daniel? Også hos Daniel handler det om en historisk, vel dokumentert hendelse. Han forteller den dramatiske historien om da den syriske kongen, Antiokus IV Epifanes profanerte templet i år 167 f. Kr. og bygde et alter for Zeus der brennofferalteretstedet sto på tempelplassen. Det var denne avskyelige handlingen som omtales som ’det motbydelige som ødelegger’ eller ’den ødeleggende styggedom’. Igjen dreier det seg altså om profaneringen av Guds hus – når hedenskapen flytter inn i selve templet og tar over med en hedensk kult så å si i navnet av Gud selv. Dette er den ’vederstyggeligheten’ som senere er blitt personalisert som selve ’Antikrist’ eller ’Den lovløse’ som vi kan lese om i Andre Tessalonikerbrev kapitel 2 (v.3-12), som skal ’ta sete i Guds hus og gjøre seg selv til gud’. Da er målet fullt. Da er toppunktet i menneskenes fiendskap mot Gud nådd. Da er den store forvirringen inntrådt. Når sannheten er gjort til løgn og løgnen til sannhet. Og mennesket har tatt Guds plass.

Og vi må spørre: Hvor langt er vi kommet i vår tid? Kan vi ane konturene av dette store forfallet når kirker mer eller mindre omgjøres til kulturhus, når evangeliet omtolkes og formidles som menneskeskapt frigjøringsideologi, når syndenes forlatelse deles ut i form av syndenes tillatelse, når kirkelige ledere – og det helt til topps – er mer opptatt av å tekkes mennesker enn å stå opp for sannheten, når alteret profaneres gjennom hedensk gudsdyrkelse – og kristne overlates til seg selv i et religiøst tåkelandskap?

Ingen skal være i tvil om ’tidene er onde’, som det heter, og at vi derfor trenger alt vi måtte ha av åndelig klarsyn.

Men så over til det andre vi skal slippe å være i tvil om, nemlig når Menneskesønnen kommer. Alt det vi til nå har snakket sammen om er ifølge Jesus noe som leder opp til det store klimaks når Menneskesønnen kommer med hele sin makt og velde for å sette alt i rette stand. Ingen skal være i tvil! Og når jeg sier det slik, er det fordi det er så lett å la seg forvirre i slike tider, når alt drar seg til og det meste blir uoversiktlig og tåkete. Da er det lett å la seg lure når noen mener å ha funnet løsningen eller å ha funnet veien. Det er en tid for religionsblanding, for de falske profetene og for alle som forsøker å fiske i rørt vann. ”Om noen da sier til dere: ’Se, her er Messias’ eller: ’Der er han’, så tro det ikke! For falske profeter skal stå frem og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill.” Det er Jesus selv som sier det for å advare oss. Og han sier det mest av alt for å berolige oss og gjøre oss trygge i vår tro og vårt håp selv når det stormer omkring oss. ”Vær ikke redde”, sier han til oss, ”for jeg er hos dere og med dere alle dager – også i de siste”. Vi skal få slippe å løpe hit og dit for å lete etter sannheten – eller inn og ut for å finne føde. Ja, vi skal endog slippe å engste oss for fremtiden, selv om den kan bli vanskelig. Det eneste vi skal frykte er å ikke handle adekvat – å bli værende når fienden kommer, i stedet for å flykte ’opp i fjellene’, det vil si å la være å søke ly hos ham på ulykkens dag, han som er ’vår tilflukt og vår styrke’ og som har lovet oss beskyttelse på den onde dag.

Så skal vi også slippe å bekymre oss om når han kommer, eller på hvilken måte han vil gjøre entre. For når det skje, vil ingen være i tvil om hva som skjer. ”For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.” Da blir det åpenbart for alle og enhver hvem som kommer og om hvem som har makten og æren og som er verd all vår tilbedelse og lovsang. Jesus bruker et tydelig og dristig bilde, som slett ikke må presses, det sier bare én eneste ting, nemlig at vi den dagen ikke skal være i tvil hvor han er å finne, han som vi har ventet på hele tiden: ”Hvor åtselet er”, sier han, ”vil gribbene samles.” Altså, ingen tvil hvor vi skal søke ham og finne føde for vår sjel.

Kjære medkristne i en vanskelig tid! Ingen grunn til panikk! Ingen skal være i tvil – verken om at vi lever i de siste tider eller om og når Menneskesønnen kommer igjen. Midt oppe i alt det som skjer og som virker truende og forvirrende, kan den som hører Jesus og hører ham til være trygg. Det er evangeliet til oss i dag.

Og vi skal snart så å si gjenta profeten Jesaias ord når han sier: ”Si til de urolige hjerter: Vær sterke, ikke redde! Se, der er deres Gud!” når vi sier: ”Se der Guds Lam som bærer verdens synder!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no