Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Palmesøndag

Joh 12,12-18

Fr Tom Hængsle

Kjære demonstranter, - får jeg kalle dere. Dere har jo deltatt i et demonstrasjonstog. Ikke bare i dag med det spesielle palmesøndagsinntoget. Men faktisk hver søndag når du går til messe. Din demonstrasjon begynner allerede hjemme. Naboene ser deg dra til kirken. Familie og venner vet om din prioritering på Herrens dag. Jeg har lyst til å si: Gud velsigne din demonstrasjon. Det er godt at noen holder stiene til Guds hus opptråkket. Du tar del i hyllesten av Jesus.

Dagens evangelietekst lærer oss noe om den rette hyllest av Jesus.  I dagens tekst finner vi nok også de som misforstod Jesu inntog i Jerusalem og som derfor hyllet ham utfra urette motiver. De som ventet at han skulle forbedre deres økonomiske og politiske vilkår. Bruken av palmegrener symboliserer mottagelsen av en hersker eller feiringen av en seier. Håpet om en fører som kunne lede kampen mot de romerske undertrykkerne, var levende på den tiden. Folket lengtet etter politisk frihet og velstand.

Likevel gjør ikke Jesus som etter brødunderet: stikker av når de vil gjøre ham til konge. På palmesøndag lar han seg hylle. Men: gjennom en tegnhandling, dvs. bruken av et esel, demonstrerer han hvordan hans kongedømme er å forstå. Med dette henviser han til profetiene i GT. Det var den ventede frelserkongens fredelige karakter som lå profetene på hjertet. Det har symbolsk betydning at denne kongen rir på et esel. Han kommer ikke med hester og krigsvogner.

Vi skal ikke lettvint gjøre oss ferdige med pilegrimenes nasjonalpolitiske forventninger. For hadde de ikke på sett og vis rett? Er det ikke slik vi må kjempe for en ny verdensorden? Frihet for undertrykte må kjempes fram på det politiske plan. Det er rett.

Noe helt annet er det å sette Jesus og hans verk inn i en slik ramme. Det er galt.  Jesu rike er ikke noe nytt regime på den nåværende tidsalders vilkår, men den nye tidsalders kongedømme.  Det skal, når han kommer igjen, oppheve ethvert statsstyre. Det er ikke av denne verden.

For vårt største problem er ikke dårlig økonomi og politisk ufrihet. Nei, synden er ditt og mitt og alle menneskers problem, og det stikker så dypt at det ikke løses ved forandring av samfunnsstrukturer og rettferdigere fordeling av godene. Jesus ville noe mer enn bare å forbedre det materielle kår for folk flest. Et gudsforhold ødelagt av synd, Guds vrede, menneskets fortapelse, dette var den grufulle virkelighet som Jesus skulle frelse oss fra.

Men der gudsforholdet blir forandret ved Jesu frelsesverk, der får det alltid følger for forholdet til medmennesker. Den som etter Jesu vilje elsker Gud, kan ikke overse sitt medmenneske. Og medmennesket kan man elske rett bare når en søker Guds ansikt i det. Vi skal frykte og elske Gud så vi elsker vår neste som oss selv. Og den kjærligheten kan praktiseres både i nødhjelp og politisk arbeid.

Derfor: når mange vil hylle Jesus ved å forbedre verden, så skal vi anerkjenne den relative betydningen av dette. Men ikke at Jesu rike gjøres til et rike av denne verden.

Videre er det mange som vil hylle Jesus gjennom sang og liturgi. Denne hyllest behager Jesus. Han setter den selv i scene palmesøndag. Hosianna-ropet er et sitat fra Salme 118. Det er en takkeliturgi som ble sunget av pilegrimsskaren ved inntoget i templet.

Jesus gikk inn i den eksisterende jødiske liturgi. Vår liturgi i dag bygger på den forutsetning at han er like virkelig tilstede som den palmesøndagen. Vi benytter til og med noen av de samme uttrykkene. ”Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!”

Vi skal ikke forakte ytre former og skjønnhet. Jesus ser ikke misbilligende på forsøkene på å hylle ham med sanger og seremonier. Han vil også at vår gudstjenestefeiring skal være en slik kraftig og virkningsfull demonstrasjon overfor verden.

Lukas forteller at Jesu fiender forsøkte å hysje ned hyllingssangen. men Jesus ga dem svar på tiltale.

Kirken har ingen bedre måte å vise sin tro på, enn å lovsynge Gud. Vi har ikke noe bedre vis å åpenbare Guds herlighet for dem som ikke har sette den og trøste de tyngede hjerter, enn å prise Gud.

Alt som Bibelen har å si om himmelen, vitner om den liturgiske glede for Guds ansikt. En kirke som skal åpenbare noe av Guds vesen her på jorden, må lovsynge.

Derfor blir det også en av våre første oppgaver som kristne å holde lovsangen ved makt. De andre trenger det, de som ikke aner hvilken lykke det er å få elske Herren.

Allikevel: gudstjeneste og liturgi er ikke hele kristendommen. Bo Giertz sier det slik: ”Liturgi uten vekkelse er kanskje det farligste av alle kirkeprogram.” Liturgi kan bli en nesten ugjennomtrengelig rustning for det gamle mennesket. Gjennom gudstjeneste, altergang, bønner, seremonier, meditasjoner, men også gjennom møter, gospelkonserter, festivaler, oaser, blir det gamle menneske bare mer og mer overbevist om at det er et bedre menneske, som på denne måten samler seg en anselig kapital overfor Gud.

Jeg har til nå talt om at 1. Mange vil hylle Jesus ved å forbedre verden, 2. Mange vi hylle Jesus i sang og liturgi. Begge deler er rett og godt. Men begge deler rommer også farer. Hvordan unngå disse farene?

Jeg vil peke på to momenter. Det første vil jeg formulere slik: Den rette hyllest av Jesus er å gi ham sitt hjerte.  Det er hemmeligheten med all hyllest som behager Herren. Den kan ta seg mange ulike uttrykk. Men fellesnevneren er hjertets tro og hengivenhet.

Ditt hjertes tilstand hører til det skjulte liv med Kristus i Gud. Gud alene vet. Men den rette hjertets tro og hengivenhet, vil alltid og må alltid ha en synlig ytterside, slik som kirkegang, altergang, bønn, offer, diakonal tjeneste.

Jeg lovte dere to momenter i ekthetsprøven. Det ene var å gi ham vårt hjerte. Det andre er at vår hyllest har sitt sentrum i Jesu død.  Når Paulus behandler gudstjenesteordninger i 1 Kor 10 og 11 og skal sammenfatte i én setning hva menigheten gjør, skriver han det slik: For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død.”

Palmesøndagstoget er en hyllest av en som rir mot sin død. Men denne død var en seier – fordi den var en soning. Guds Sønn ble vår stedfortreder.

Derfor oppløfter vi våre røster og våre hjerter i hyllest til ham som døde og oppstod for oss når han kommer til oss i dag. Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Våre synder ham korsfestet, /

pinen han for oss utstod. /

Gud seg ofret; la oss nyte /

frelsens drikk i Jesu blod.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no