Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2.s.i advent 2017

Mark 13,24-37

Fr Asle Ambrosius

Kirkens advent

Kirkens forventning i adventstiden er først og fremst rettet mot det som skal skje når Menneskesønnen kommer igjen ved tidens ende. Advent betyr ”komme” eller ”ankomst”. Vi blir altså i denne tiden spesielt minnet om at vi sitter i ankomsthallen og venter på ham som kommer. I teologien kalles dette for eskatolologi. Det handler ikke så mye om deg og meg, hva som skjer med oss når vi dør, om oppstandelsen, om dommen og om hva vi forstår med evig liv, det meste av dette er skjult for oss.  Eskaton er gresk og betyr ”det siste”, ”det endelige”, ”det som hører fremtiden til. Og blikket er rettet mot ham som kommer med himmelrikets gaver og som skal gjøre alle ting nye. Bibelen gir oss et universalt utblikk. Den taler om himmel og jord, om himmelrikets krefter, om sol og måne og stjerner – og den taler til oss om verden slik vi kjenner den, om uro og krig, men også om naturens gang, om fikentreet som vokser og skyter blad, om vår og sommer. Den kristne troen er både eskatologisk og universell – den omfatter alt det skapte i himmel og på jord.

Slik vi i dag skal synge i offertorisalmen: ”En himmel ny så vel som jord, det er hans ord, da skapes til hans ære.” Ja, hele vår liturgi er gjennomsyret av eskatologi – av det siste og endelige som skal skje. Men ikke bare som fremtid, men som nåtid, som nærvær. Slik vi i dag, som alltid, før inngangsprosesjonen sier eller synger: ”Velsignet være ditt rike, Fader, Sønn og Helligånd, nå og alltid og til evig tid.” Når vi kommer til messe, går vi ut av tiden og inn i evigheten. Himmelriket er kommet. I kirkens rom og i kirkens liturgi er vi allerede himmelen på jorden. Han som har alle tider i sin hånd, kommer til oss i sitt levende og livgivende ord, som til alle tider består og bekrefter hans løfte. Om himmel og jord forgår, sier han selv, forblir hans ord alltid hos oss til trøst og hjelp. Når vi nærmer oss messens høydepunkt, eukaristien, Jesu virkelige nærvær hos oss i brødet og vinen, synger presten: ”Løft deres hjerter”, og dere svarer med glede: ”Vi løfter våre hjerter til Herren!” Og når tiden er inne synger vi sammen: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn.” Hele kirkens eksistens er gjennomsyret av eskaton – av det som skal komme, og som samtidig allerede er kommet. Himmelriket er nær, sier Jesus. Allerede, men ennå ikke. Det er kirkens tid. Det er advent – i denne verdens tidsspenn fra Jesu fødsel i Betlehem, hans liv og gjerning på et stykke jord i Det hellige land og hans lidelse, død og oppstandelse i Jerusalem – og kirken lever i forventningen om det som skal skje når Menneskesønnen kommer i skyene med stor makt og herlighet.

Det er som en del av denne forventningen – og med dette fremtidsblikket – Kirken feirer Jesu fødselsfest. Vi glemmer ikke å feire Jesu fødsel fordi vi venter hans gjenkomst. Tvert imot, vi feirer hans fødsel med glede – vi fryder oss med englene og blander oss hyrdene på vandringen mot stallen i Betlehem – nettopp fordi vi venter hans komme i herlighet. Uten det siste, var det ikke så mye å feire, annet enn et blekt minne om en profet som levde i gamle dager. Ja, jeg våger en påstand: Når forventningen mot jul og julestemningen som så mange mennesker febrilsk leter etter i disse hektiske førjulstider, blir utvannet og utarmet, og julen etter hvert blir så vanskelig å opprettholde som kristen høytid, er det nettopp fordi perspektivet ikke går lenger enn til julaften etter at pakkene er pakket opp; blikket er senket til det dennesidige og horisonten er forbruk og lykke. Som det står på første side i et av disse flotte julemagasinene som har strømmet inn de siste dagene: Julens gleder, sto det. Julens gleder. Og de er sikker mange, hvis en bare har råd til å kjøpe dem. Men det triste er jo at gledene kommer i stedet for GLEDEN – julegleden som er aldeles gratis og varer ikke bare til påske, men hele livet ut. Det er så trist – jeg greier ikke lenger engang ergre meg så mye lenger over kommersialisering av julen – synes det bare er så trist for menneskenes skyld, som gleder seg slik til jul og som lengter etter julefreden og gleden, når den så allikevel er over nesten før den har begynt. All denne lengselen – uten at noe eller noen kan fylle den helt. Alle de gode følelsene – uten at de virkelig blir gjengjelt av en kjærlighet som varer og bærer gjennom livet.

Bare kirken kan feire jul, fordi den lever i advent – i forventning. Derfor har vi en viktig oppgave å holde kristen høytid og feire Kristi fødselsfest med glede – nettopp for å synge håpet inn i verden som så sårt trenger det.

Så er det Kirkens oppgave også å tyde tidens tegn, både de skremmende tegn i tiden som vi hører om i dagens evangelium, men også de løfterike: ”Lær en lignelse av fikentreet”, sier Jesus: Når det får sevje i i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær.” Selv skaperverket vitner altså om det som skal skje. De fleste trær i Israel er eviggrønne, men fikentreet mister bladene om høsten og skyter nye skudd igjen sent på våren (fotnote i Bibelen 2011). Derfor er fikentreet et naturens tegn på at Gud har en fremtid – han har lagt en plan for alt liv. En frelsesplan som han er i ferd med å fullføre. Både for jøder og hedninger – fikentreet forstås gjerne som en metafor på Israel og som et tegn for alle vi andre under Guds himmel. Og om vi ikke forstår alt og kan tyde alle hemmeligheter, forstår vi i hvert fall at vi lever i de siste tider og derfor må holde oss våkne hele tiden. Selv englene er fritatt for å ha innsikt i disse ting. ”Vær på vakt, hold dere våkne! Fordi dere vet ikke når tiden er inne”, sier Jesus til sin kirke, og legger til: ”Når han plutselig er der, må han ikke finne dere sovende”.

Det er som vår venn pakistaneren, som ennå ikke hadde lært det norske språkets nyanser å kjenne, som måtte ut et lite ærende og derfor måtte stenge butikkdøren noen minutter. På lappen på døren sto det: ”Er plutselig tilbake!”  Bedre kan det faktisk ikke sies!

God advent!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no