Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag i advent 2018

Luk 21,25-33

Fr Asle Ambrosius

Broen til fremtiden

Mye tilsier at vi lever i de siste tider. Om vi er troende eller ikke, må vi erkjenne at jorden er gammel og bærer tydelige tegn på slitasje. Ja, mer enn det, selv nøkterne klimaforskere og tunge, internasjonale rapporter, sier rett ut at uten en radikal omlegging av livsstil står menneskeheten overfor en katastrofe av ukjente dimensjoner. Og verden er vår felles arena – troende som ikke-troende. Derfor kan vi ikke – uansett hva Jesus sier i dagens evangelium om at himmel og jord skal forgå og at tiden før dette skjer er kort – stille oss på siden av det som skjer og bare tenke at verden får nå gå sin skjeve gang – jeg hadde nær sagt, jo før, jo heller. Nei, slik kan ingen tenke som bekjenner troen på Gud som den allmektige skaper av himmel og jord. ”Jorden hører Herren til – og alt som bor på den”, synger salmisten. Derfor skal vi ikke la oss skremme av dårlige prognoser og menneskelige undergangsteorier, men frimodig vitne om vår tro og vårt håp – og så langt det er mulig og realistisk, delta i en felles dugnad for å få verden på skinner igjen. Sunn kristen endetidstro fører ikke til passivitet og la-det-skure-holdning. Som allerede apostelen Peter skriver til den første generasjon kristne: ”Slutten på alle ting er nær, vær derfor sindige og edrue, så dere kan be.” En sunn endetidsforventning i den kristne menighet skal altså preges av sindighet og edruelighet, eller nøkternhet som det også kan oversettes med. Det betyr at vi ikke melder oss ut eller fraskriver oss ansvaret for å forme vår felles fremtid, men tar aktivt del så lenge det er håp, for å si det slik.

For Kirkens oppgave er nettopp det – ikke å bidra til undergangsstemning og katastrofefølelse, men å vitne om håpet i en håpløs verden. Om at det er håp også etter at alt annet håp er ute. Kristen sindighet og nøkternhet i møte med all verdens tegn på at jorden er gammel og utslitt henter sin kraft og sin utholdenhet i håpet om en ny himmel og en ny jord. Derfor, når Jesus i dag taler åpent ut om alt det rundt oss som skaper frykt – om larmen fra hav og brenninger, om tegn i sol og måne og om mennesker som blir rådville og redde – er det ikke for å skremme, men for å forberede oss på realitetene og gi oss et syn som holder oss oppe selv når alt peker nedover. ”Men når dette begynner å skje”, sier han, ”da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli fri.”

Jeg hørte nettopp en palestinsk, luthersk biskop si om den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, da han ble spurt om fremtidsutsiktene i dette urolige og kompliserte landskapet: ”Jeg er verken pessimist eller optimist”, sa han, ”men jeg har håp.” Slik er det for den som har satt sitt håp til Kristus. Det kristne håpet sprenger alle kjente kategorier. Dette håpet er ikke et resultat av analyser og refleksjoner og teorier, men kommer til oss utenfra – fra Han som har alle dager og tider i sin hånd og som ber oss om å være våkne og tyde tegnene i tiden. ”Se på fikentreet og alle andre trær! Når dere ser at de springer ut, vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal også dere vite, når dere se dette skje, at Guds rike er nær.”

Fikentreet er nok et spesielt bilde som peker på Israel og det håpet som er knyttet til at dette spesielle folket igjen er tilbake i landet – samlet fra alle verdenshjørner, noe som skal skje i den tiden Jesus snakker om. Men det er samtidig et vakkert bilde fra naturens side som vitner om fornyelse og nytt liv etter en periode med tørke og død. Jeg hadde nær sagt, naturen går sin gang – ikke bare sin skjeve gang – men også sitt naturlige kretsløp. Fikentreet med dets søte frukter står der som et bilde på at hele naturen – hele Guds skaperverk – sukker og lengter, som det står, etter den frihet som Guds barn eier og som den skal få del i når Kristus kommer igjen. Dette er en dyp hemmelighet. Vi frelses ikke fra det skapte – fra naturen og det naturlige – men vi frelses med naturen og hele Guds skaperverk. Det er vår tro. Det er vårt håp.

Som kristne deler vi altså ansvaret for skaperverket med alle mennesker, og vi både kan og skal samarbeide med alle mennesker av god vilje om alt som tjener til vårt felles gode, men i alt dette har vi fremfor alt satt vårt håp til Kristus. Også vårt arbeid i og for denne verden skal vitne om dette håpet – vår utholdenhet og vår kjærlighet til alle mennesker. For vi kan ikke være ulydige mot det himmelske synet – mot Menneskesønnen som er kommet himmelsendt til jorden i en tjeners skikkelse for å forsone og forløse – og som en dag kommer i skyen med stor makt og herlighet for å gjøre alle ting nye ved sitt ord.

For hans ord og løfte står fast, selv om alt annet bryter sammen, hører vi. Disse ordene gjør inntrykk på oss. Jesus taler med en autoritet som ingen annen. Han kjenner vår tid og alle tider bedre enn noen samfunnsforsker. Han kjenner menneskenes hjerte bedre enn noen psykolog eller sjelesørger. Ordene hans avslører og klarlegger. De utfordrer og kaller. De skaper og bærer. De trøster og nærer. Og fremfor alt inngir de håp når alt annet håp er ute.

Hans ord er broen til fremtiden. Derfor synger vi også i dag håpet inn i verden og sier:

”Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no