Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

18.s.e.pinse 2018

Luk 13,22-30

Fr Asle Ambrosius

En åpen vei og en lukket dør

Evangeliet i dag er ytterst alvorlig. Det dreier seg om din og min evige skjebne. Om hvem som kommer inn og hvem som blir stående utenfor når den store regnskapsdagen kommer. Vi stilles overfor et paradoks som teologer har balet med helt siden Jesus sa følgende ord om adgangen til Himmelriket: ”Mange er kalt, men få er utvalgt.”

Stilt overfor dette alvoret, er det kanskje ikke så rart at vi forsøker å lette trykket noe med alle de St. Peters-vitsene som fortelles om forskjellige situasjoner ved himmelrikets dør. Som for eksempel denne, om presten som kom til døren og banket på samtidig med en av sine sognebarn, en bussjåfør som sjelden eller aldri hadde satt sine ben i kirken. Presten ble stoppet i døren og bussjåføren ble sluppet inn. Presten, som naturligvis syntes dette var sterkt urettferdig, ba om en forklaring. ”Når du holdt dine prekener”, sa St. Peter, ”sovnet alle i kirken. Men da denne bussjåføren kjørte, ba alle i bussen til Gud!”

Vi kan le, og vi kan gråte – vekselvis av oss selv og av andre. Men spørsmålet lever for ethvert menneske som tar seg selv på alvor: Hva med meg? Hva skjer den dagen jeg står for himmelrikets port og banker på? Slipper jeg inn – eller blir jeg avvist? Eller for å spørre litt mer generelt, slik en spurte Jesus da han hørte ham forkynne om Guds rike: ”Er det få som blir frelst?”

Før vi ser nærmere på Jesu svar – og gjerne anvender det på oss selv og vår egen situasjon – må vi sette det hele inn i en større sammenheng, nemlig i det Gudsrikeperspektivet som Jesus tegner opp i sin forkynnelse. Og da møter vi ikke først og fremst en stengt dør, men en åpen vei, en vidåpen invitasjon til alle mennesker som vil høre. ”Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse”, slik står det skrevet, og slik er det. Og for å demonstrere denne vidåpne invitasjonen sier Jesus i dagens evangelium: ”Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike.” Hvor mange ganger overrasker ikke Jesus alle dem som ser sin glede i å innsnevre dette perspektivet og som mener seg å ha rett til å definere hvem som er verdig til å sitte ved bordet sammen med ham! ”Da de skriftlærde blant fariseerne så at han spiste sammen med syndere og tollere, sa de til disiplene: ’Hvorfor spiser han sammen med tollere og syndere?” En annen gang fremhever Jesus en kvinne som på urettmessig vis har kommet seg inn i det gode selskap hos fariseeren Simon, og lar henne stå som et forbilde i tro og kjærlighet. Med andre ord, Jesus stenger så visst ikke veien inn i Guds rike, han åpner dørene på vidt gap for alle som hører kallet og tar imot. Han gjør ingen forskjell på høy eller lav, på kvinne eller mann eller på store eller små syndere. På korset strekker han ut sine hender og sier til alle: ”Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.”

Derfor lyder det slik også i dag fra Kirkens prekestol: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst!”

Og så allikevel, altså, sier Jesus et sted det tilsynelatende helt motsatte: ”Ikke enhver som sier til meg: ’Herre, Herre’ skal komme inn i himmelriket.” Og vi må være så ærlige å si at vi her i beste fall står overfor et paradoks som vi ikke helt makter å få til å gå opp, selv om mange kloke teologer har prøvd seg med å føre inn en eller annen form for utvelgelseslære ut i fra ordet: ”Mange er kalt, men få er utvalgt.” Altså en teori om at noen skulle være forutbestemt til å bli frelst, i motsetning til alle som går fortapt. Kynisk, spør du meg!

Men hva skal vi så tenke om dette, for ikke å miste verken den vidåpne innbydelsen, Guds allmenne frelsesvilje, eller det alvorlige ved at så mange takker nei til kallet og en gang vil møte en lukket dør som ikke åpnes om de trygler og ber aldri så mye?

La meg gjøre et forsøk ut i fra så langt jeg har kommet i det å forstå det uforståelige.

For det første en viktig observasjon: Ved himmelrikets port gjelder det ikke de andre, men deg selv. Fra evangeliene vet vi at Jesus ikke svarer på alle spørsmål – i hvert fall ikke umiddelbart og slik vi kunne ønske han svarte. Så når vi hører her i dagens evangelium at noen spør: ”Herre, er det få som blir frelst?”, så gir han ikke noe svar. Det vil si, han gir ett svar som er avgjørende viktig for den som spør, men ikke et svar på selve spørsmålet. Han vender spørsmålet tilbake til den som spør og sier: ”Kjemp for å komme inn!” Og så minner han oss om at døren trang – selv om den altså er vid åpen.

Hvorfor svarer Jesus slik? Dere husker kanskje at han svarte Peter på samme måte, da han spurte hvordan det skulle gå med Johannes. ”Hva kommer det deg ved”, svarer han, ”følg du meg!” (Joh 21,22). Jesus vil altså  lære oss at når det gjelder åndelige spørsmål skal vi ikke være opptatt av de andre, for hver og en av oss har nok – ja, mer enn nok – med oss selv. Mens vi spekulerer over andres skjebne, står vi selv i fare for å gå fortapt. Det er alvoret.

Så derfor er Jesu første ord til oss i dag: Ved himmelrikets port gjelder det deg selv, og ikke de andre. Jesus vil med andre ord at du og jeg skal gå i oss selv – besinne oss og tenke etter. Om det blir få eller mange til slutt, står ikke opp til oss å avgjøre. I den grad vi har de andre i tankene, og det må vi gjerne ha, må det være med bønnen i hjertet om at også de måtte bli frelst, slik Paulus hadde det når det galt sitt eget folk, Israel. ”Jeg ønsker av hjertet”, skriver han til menigheten i Roma, ”og ber til Gud at de må bli frelst.” Denne bønnen kan vi gjerne gjøre til vår egen. Så må enhver forlate seg på Guds nådige kjærlighet og overlate vvår sak til ham, han som vil at alle mennesker skal bli frelst.

Det andre Jesus vil fortelle oss i dag er dette: Ved porten til himmelen gjelder den siste som den første. Vi kjenner den samme vendingen fra andre steder i evangeliet, og det er alltid Jesus selv som sier det i forbindelse med spørsmålet om frelse eller ikke, så det er tydeligvis et ord som skal tas alvorlig. ”Men mange som er de første”, sier han, ”skal bli de siste, og de siste skal bli de første” (Matt 19,30). Hvordan hører du det ordet – tenk litt på det, for det egentlig en god test på om du står i faresonen for å finne en lukket dør. Gjør dette ordet deg bekymret, fordi du av en eller annen grunn mener deg å ha et fortrinn fremfor andre? Eller synes du at det er et trøsterikt ord som gir deg en mulighet som du vet med deg selv at du egentlig ikke har fortjent? Hvordan hører du dette ordet av Jesus – hva forteller det deg om din egen situasjon?

Noen står først i køen. De tenker gjerne at de står der med full rett. De kan ha kommet først i køen på mange måter. Enten slik at folk har sluppet dem frem fordi de av en eller annen grunn synes at de hører til der fremme, det være seg på grunn av fromhet eller rikdom eller andre fortrinn. Eller så har de kanskje albuet seg frem og skjøvet andre til side for selv å komme først i køen. Men ved himmelporten er det en som snur om på det hele. De siste blir de første og de første de siste. Hvorfor? Fordi Guds rike er et nådens rike og derfor er døren dit inn annerledes enn andre dører. Den er så trang at den slipper inn bare de små – de som tar imot Guds rike som et lite barn gjør det. På hytta henger det en barnetegning der noen har skrevet på følgende tittel: Nådens nåløye!

For det tredje og siste: Ved himmelrikets port gjelder det å kjenne og være kjent.

”Jeg vet ikke hvem dere er”, sier husherren, eller ”hvor dere kommer fra.” Svaret kommer visst overraskende på den som hører det. ”Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre!” Når det kommer til stykke, er det avgjørende om vi kjenner ham og at han kjenner oss. ”Dette er det evige liv”, skriver Johannes, ”at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.” Kunnskap er ikke nok om den er aldri så omfattende. Det er heller ikke nok å ha hørt ham eller hørt om ham. Det gjelder å kjenne ham. Å kjenne er et intimt uttrykk. Det står om Adam at han kjente Eva, og hun ble med barn! Det dreier seg ikke om sentimentalitet, men om realitet. Om det virkelige livet og samlivet. Nærheten, kjærligheten og lydigheten. ”Jeg er den gode hyrden”, sier Jesus. ”Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.” Og videre sier han: ”Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.” Så når vi en gang står ved døren til himmelriket, så er det dette som gjelder: at han kjenner meg igjen på røsten, og at jeg kjenner ham som er døren. Ikke alle som roper ’Herre, Herre’ skal komme inn, bare de som har ropt til ham tidligere og bedt ham inn i livet sitt på et eller annet tidspunkt – før eller siden. Før det er for sent. Velsignet er du om du har fått leve et helt liv sammen med ham. Men velsignet er også den som kommer i siste liten. Da alt håp var ute for røveren på korset, ropte han til Jesus: ”Herre, kom meg i hu når du kommer i ditt rike!” Han var kommet til veis ende, der møtte han ikke veggen, men en åpen dør. ”Sannelig, i dag skal du være med meg til Paradis.”

Men hva så med utvelgelsen? Hva ligger det i disse hemmelighetsfylte ordene: ”Mange er kalt, men få er utvalgt”? Jeg tar ikke mål av meg til å forklare dette på noe vis, jeg vil bare vise til et perspektiv på dette med Guds utvelgelse som Paulus gir oss i Efeserbrevet kapittel en, der utvelgelsen slett ikke snevrer inn og gjør tilgangen til Guds rike så smal som mulig for så få som mulig, men tvert imot åpner opp for en utvelgelse som rommer helheten og fylden. Så la oss gi ham det siste ordet!

”I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt. I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus… Så stor og rik er hans nåde, som han i rikt mål har latt oss få. Slik gav han oss all visdom og innsikt, da han kunngjorde oss sin viljes hemmelighet, den frie beslutning han hadde fattet om å fullføre sin frelsesplan når tiden var inne: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord.”

Til dette er det bare å legge til: Ære for Faderen og Sønnen og Helligånden, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no