Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

21. søndag e. pinse 2018

Matt 21,33-46

Fr Asle Ambrusius

En sang om vingården

En vakker begynnelse og en tragisk slutt – slik kunne vi beskrive Jesu lignelse som vi nettopp har hørt. ”Jeg vil synge en sang om min venn og vingården hans”, hørte vi fra Jesaiaboken, fra det som tydelig er bakgrunn for Jesu undervisning i dag. Et vakkert bilde – vingården med vinranker bugnende av gode vindruer som garanterer den fineste vin. Arbeidet med jorden for å gjøre den enda mer fruktbar, til glede for vingårdseieren. Tårnet midt i vingården som sørger for nødvendig vakthold, og gjerdet omkring som hindrer fiendtlige angrep utenfra. Den rene idyllen, spør du meg. Gjerne verdt en sang, en kjærlighetssang – en serenade!

Men sangen som synges er en klagesang – en elegi. For resultatet står ikke til forventningen. Den vakre begynnelsen får en tragisk slutt, i hvert fall i første omgang, må jeg legge til. Vingårdseieren ventet seg gode frukter, men druene han fikk, var beske. ”Hva mer kunne gjøres med vingården min?”, klager han. Og han trekker konklusjonen selv. ”Nå skal jeg si dere hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet så den blir til beitemark, jeg river ned muren så den kan tråkkes ned. Jeg skal gjøre den til ødemark. Den skal ikke beskjæres og lukes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg skal nekte skyene å la regnet falle på den.”

Profeten lar oss senere få vite at vingården er et bilde på Guds folk, Israel, og at eieren av vingården – han som har anlagt hagen, som har renset jorden, plantet og vannet og sørget for gode vekstbetingelser – er Gud selv. Israel er hans eiendomsfolk som han har utvalgt for å være til velsignelse for alle folkeslag – bære frukt til glede for mennesker over hele jorden.

Jesus tar så lignelsen videre og utvikler den til å bli et kompendium over hele frelseshistorien. Hans perspektiv er endetiden – hva det hele ble til, det som begynte så godt. ”Da det nærmet seg innhøstingstiden”, sier han, ”sendte han tjenerne sine til bøndene for å få avlingen sin.” Vi forstår at han sikter til profetene som Gud gjennom historien sendte for å korrigere, advare, rettlede og oppmuntre. Men de ville ikke høre. De behandlet Guds utsendinger som brysomme inntrengere. ”De grep tjenerne og skamslo en av dem, drepte en annen og steinet den tredje.” Det var visst en skjebne som rammet profetene i Det gamle testamentet, kan vi lese. Det har alltid kostet å være talerør for sannheten. Den er alltid ubehagelig å høre, ikke minst for dem som mener å ha sitt på det tørre og som selv har ranet eiendomsretten til det som hører Gud til.

Så taler Jesus om seg selv. Han skriver seg så å si selv inn i lignelsen. Det er ganske spesielt. Han omtaler seg som Sønnen. Det gjør han ellers bare i undervisningen innad blant disiplene. Men her gjør han det også offentlig, i møte med sine motstandere – de som står ham etter livet. ”Til slutt”, sier han, ”sendte han sønnen sin til dem, for han tenkte: ’Sønnen min vil de vel ha respekt for.’ Men da vinbøndene fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår.’ Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel.”

Den kristne kirke har alltid forstått det siste som noe som korresponderer med Jesus som ble ført utenfor murene og korsfestet.

Og dermed har Jesus ført tilhørerne sine – både den gang og i dag – til det avgjørende punktet som til syvende og sist bestemmer folkets skjebne – både Israel som hans utvalgte eiendomsfolk og Kirken som består av både jøder og hedninger. Det som avgjør om den vakre begynnelsen får en tragisk slutt eller føres til en lykkelig ende, er altså forholdet til Jesus selv, til Guds ultimate utsending, til han som er Guds Sønn kommet til verden for å frelse syndere.

”Den stein som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens verk, underfullt er det i våre øyne.”

Det hebraiske ordet for sønn, ’ben’, ligner faktisk litt på ordet for stein, ’æbæn’. Kan det være forklaringen til at Jesus fører inn et annet bilde fra Det gamle testamentet? Men uansett er ’steinen som bygningsmennene vraket’, som vi leser om i Salme 118, et bilde på David og dermed på Messias, på kongen i Guds rike. Steinen ble først vraket av mennesker, men så gjort til ”hjørnestein”. Hvilken stein er det, kan vi spørre? Hvordan skal vi forstå dette bildet? Det kan både hentyde til hjørnesteinen i muren, den som legges først og som alle andre steiner innrettes etter og er bygget på; eller også på ’toppsteinen’, slik vi kan se den i buen på en bro, den som settes på toppen til slutt og som holder hele byggverket sammen. Jeg heller til det siste. For her er det snakk om Jesus som ble vraket, korsfestet og gravlagt utenfor byen, men som ved sin oppstandelse er opphøyet og gitt den gjeveste og mest synlige plassen, den som holder hele bygningen sammen. For her settes menneskeverk og Guds verk opp mot hverandre. Den stein bygningsmennene vraket, har Gud gjort til hjørnestein. ”Høyt er han opphøyet!”

Men derfor er steinen også blitt en snublestein, sier Jesus, noe man støter seg på, ja ikke bare det, en stein som til syvende og sist kan knuse den den faller ned på. Det er som vi hører ekkoet fra gamle Simeon i templet, der han på sine siste dager får holde Jesusbarnet i armene sine og med sitt profetiske syn får se ham som skulle bli til ”fall og oppreisning” for mange.

Så vender Jesus tilbake til den opprinnelige lignelsen med vingården. For den stopper ikke ved drapet på Sønnen. Lignelsen får en fortsettelse. Vel ender det hele i en tragedie som ingen kan gjøre om. ”Derfor sier jeg dere”, er Jesu ord, ”Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter.” ”Da overprestene og fariseerne hørte disse lignelsene”, står det, ”skjønte de at det var dem han siktet til.”

Vi forstår at Jesus her sikter til den store tragedien som skjedde med Israels avvisning av Messias. ”Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.” Men denne tragedien førte til at hedningefolkene – som vi hører til – fikk del i evangeliet og tilbud om statsborgerskap i Guds kongedømme. ”For alle som tok i mot ham, dem ga han rett til å kalles Guds barn – de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje, men av Gud.”

Dommen over Israels religiøse ledere betyr slett ikke at Gud har forkastet sitt folk for alltid, men at han gir dem samme mulighet og samme fremtid som alle andre som hører evangeliet om Riket som er i ferd med å bryte inn i verden, evangeliet om frelse ved troen på Guds Sønn, Israels Messias og verdens frelser. Et nådens rike som åpner opp for en ny fremtid, like vakker, ja, enda vakrere enn den vingården som besynges i Jesaiaboken. For,  ”Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike. Dets herlighet er og så stor at det har ingen like. Dets glans går opp som aks i vang, som vår i visne lunder, ja, prektig som med fuglesang Guds sol ved morgenstunde.”

Men la oss i vårt utsyn ikke glemme alvoret som Jesus i dag minner oss om. Den vakreste begynnelsen kan få den mest tragiske ende, slik lignelsen i dag forteller om. Det kan skje også med oss, om begynnelsen er aldri så god. Derfor gjør vi lurt i å gjøre som dem Jesus talte til den gangen, nemlig å forstå at det er til oss han taler. Men la oss i stedet for å angripe ham, som de gjorde, og sørge for å feie ham av banen, feire denne forferdelige urett som ble gjort mot ham som vår eneste redning. ”For den stein bygningsmennene har vraket er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne!”

Menneskenes mest blodige udåd har Gud gjort til menneskehetens eneste håp. Derfor feirer vi også i dag dette mysterium, Jesu lidelse og død til vår frelse og hans oppstandelse som den første frukten som selve pantet på den kommende høst. Og la oss så bevege og fornyes av denne feiringen, så våre liv kan bære frukt, Åndens frukter, som er kjærlighet, glede og fred – til glede for menneskene omkring oss og til ære for Gud, Fader. Sønn og Helligånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no