Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

10. søndag etter pinse

Luk. 16,1-13

Fr Asle Ambrosius

Klokskap i forvaltningen

Det er sikkert flere enn jeg som stusser over hvordan i all verden Jesus kan bruke en slik snuskete forretning som forbilde for sine disipler. Så derfor aller først en viktig avklaring: Det er ikke umoralen Jesus i dag fremhever som forbilledlig, men klokskapen! Midt i sine slue beregninger om tap og vinning og uhederlige disposisjoner viser denne mannen i en prekær situasjon seg som en klok forvalter – om vi så må legge til, ut fra sine forutsetninger. Det er denne klokskapen Jesus fremhever som forbilledlig for oss i dag. Men kanskje kan vi legge til at når Jesus bruker en så pass lurvete historie i sin undervisning, sier det noe om at hans hellige nærvær i menneskenes historie ikke er av det idealistiske og pripne slaget. Han vet altfor mye om menneskets syndige natur til det. Han kjenner våre tilbøyeligheter til å ville redde oss selv, til å gå krokveier for å nå målet vårt, til å kare oss frem på andres bekostning. Allikevel forholder han seg til oss uten moralsk indignasjon. Han avviser oss ikke i utgangspunktet, han gir oss ikke opp. Men han vil forandring. Han vil ha oss inn på en bedre vei. ”Den som har stjålet”, skriver Paulus i dagens epistel, ”skal ikke lenger stjele”, og dermed settes det en ny standard for alle som vil være disipler av Jesus. Det dreier seg om en fundamental forandring, skriver Paulus, og begrunner det med dåpens brudd med det gamle livet. ”Men dere er ikke slik”, skriver han, ”dere har gått i lære hos Kristus. Dere har hørt ham og fått opplæring i ham ut fra den sannhet som er Jesus.”

Det er klokskapen som gjelder. Den skal gjelde på alle livets områder, men i dag dreier det seg først og fremst om rett forvaltning av de timelige ting, som vi kaller det, om klok forvaltning av penger og eiendom.

Og da må vi spørre: Hva er det som kjennetegner en klok forvalter ifølge Jesus?

 

For det første: En klok forvalter er seg bevisst hvem han tjener.

Mannen vi her møter kalles jo forvalter. Det betyr at han har å gjøre med noe som ikke er hans eget, men som han allikevel har det hele og fulle ansvaret for. ”Hva annet har du enn det du har fått?”, spør Paulus retorisk et annet sted. Med andre ord: En klok forvalter vet med seg selv at alt han eier og har og disponerer er gave. Det er bare én eier, og han eier ikke bare det vi har, men også den vi er. ”Jesus Kristus er Herre!” Slik lød den første kristne bekjennelse. Og når det går opp for oss, eller snarere, går inn i oss som avgjørende erkjennelse, er vi på vei til å bli gode forvaltere. ”Av intet har du fått det, for intet skal du gi det.” I vår dåp ble det tydeliggjort, da vi døde med Kristus og sto opp sammen med ham. Til hva da, kan vi spørre? Jo, til nye mennesker som lever nye liv, som stiller seg selv og det vi har til disposisjon for ham. ”Ingen kan tjene to herrer,” sier Jesus. Og Paulus utdyper og begrunner det hele: ”Før var dere slaver under synden”, skriver han, ”men nå er dere blitt slaver for det som er rett.”

En klok forvalter er seg altså bevisst hvem han tjener og at alt han disponerer er en annens eiendom – og gleder seg over det!

 

For det andre: En klok forvalter skiller ikke mellom det kroppslige og det åndelige. Vi tilhører Herren ikke bare med hjerte og fromme tanker, men med hud og hår og penger. Hva har penger med Gud å gjøre, vil noen spørre. Andre gremmer seg over at det i kirkelige sammenhenger er så mye mas om penger. Og sant nok er det grunn til å være skeptisk til det som Jesus kaller ”den urettferdige mammon”. Det hefter så mye urent og urett med pengene våre. De frister til både det ene og det andre, til uærlighet og profitt, til egoistisk nytelse og sløseri; det siste er jo også en av de såkalte dødssyndene, ifølge kristen tradisjon.

Men når Jesus advarer oss mot pengene, er det ikke fordi de er så verdslige at de må unngås av den grunn. Tvert imot, det er faktisk fordi penger er noe av det mest åndelige som finnes. Derfor er Mammon, som Jesus kaller pengeguden, Guds motstander. Tenk bare etter: Det vi bruker pengene våre på, er det som betyr noe for oss. ”Der hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være”, sier Jesus. Med andre ord, penger er åndskrefter, og den eneste måten å unngå slaveriet under denne pengeguden Mammon på, er å erklære ham krig i Jesu navn og si: ”Jesus Kristus er Herre” – ikke bare over hjerte og sinn, men også over kropp og penger og alt som hører med til selve livet.

Så når vi for eksempel samler inn penger og bærer dem frem i messens offertorium, er det fordi også pengene tilhører Herren. Ja visst må de renses og lutres før de kan settes inn i hans tjeneste. Men vi bærer dem frem, sammen med oss selv, slik Paulus oppfordrer oss til, for dette skal være vår ”åndelige gudstjeneste”! (Rom 12,1). Så la oss derfor tenke stort om dette leddet i liturgien vår og hver uke legge til side penger som vi helliger Herren ved å bære dem frem til alteret, ikke for å si at resten er vårt eget, men tvert imot som et uttrykk for at alt vi eier og har tilhører Herren.

En klok forvalter vet at også pengene hører Herren til og skal settes inn i tjenesten for ham.

 

For det tredje: En klok forvalter har øye for medmennesket.

Dypest sett dreier det seg ikke om penger, men om mennesker. ”Skaff dere venner,” sier Jesus, ”ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt”. Pengene tar slutt en gang, men menneskene er skapt for evigheten. Pengene har relativ verdi, men hvert eneste menneske har evig verdi.  Så må vi disponere pengene deretter og alltid tenke at det først og fremst er menneskene vi har ansvar for. Kanskje kan et slikt fokus hjelpe oss til en rett disponering av det vi eier. Det er særlig profeten Amos som i dag minner oss om dette perspektivet ved vår forvaltning av timelig gods. I sterke ordelag slår han ned på uretten som begås mot fattige og vergeløse. ”Hør dette, dere som tråkker fattige ned og gjør ende på de hjelpeløse i landet!” skriver han og advarer mot snuskethet og falskhet i forretningslivet. Det onde med penger er at de korrumperer og frister til misbruk og undertrykkelse. Det gode med penger er derimot at de kan brukes til noe godt – settes inn for å avhjelpe nød – brukes til nytte for vårt medmenneske.

Dette perspektivet skjerpes i Det nye testamentet med tanke på forholdet i den kristne menighet. ”Men den som har mer enn nok å leve av”, skriver Hebreerbrevets forfatter, ”og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han da ha Guds kjærlighet i seg?”

Om de første kristne heter det at ”de solgte eiendommene sine og det de eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det” (Apg 2,45). Det betyr ikke at de solgte alt på én gang og opprettet kollektiv i kommunistisk forstand. Nei, det fantes tydeligvis også rike mennesker med til de første kristne menighetene. Så de kvittet seg med andre ord ikke med sine penger og sine eiendommer sånn over natten. Men de gjorde det etter hvert som behovet var der. Som det så vakkert står om dem: ”Ingen sa om det de eide at det var deres eget.”

Slik tenker den kloke forvalteren. Og slik skal også vi tenke – også når vi en gang skal gjøre opp vårt jordiske bo. Penger er timelige ting. Mennesker er evige vesener. Hva etterlater vi oss som vitner om at vi har lært å være kloke i vår forvaltning? Det vi gir, åpner for kjærligheten til medmennesket, til kjærligheten mellom søstre og brødre i menigheten. Så la oss ikke glemme den!

 

Og da er vi kommet frem til det fjerde og siste som ifølge Jesus i dagens evangelium karakteriserer en klok forvalter: Den kloke forvalteren har evigheten for øye.

Alt som drar oppmerksomheten bort fra vårt felles mål, som er den nye himmelen og den nye jorden, er av det onde og fører til undergang. Alt som derimot fremmer Guds rike iblant oss, og blant folkeslagene, alt som kan bidra til at rettferdigheten og kjærligheten får fotfeste mellom oss, alt som kan få et menneske til å søke Gud og vinne frem til saligheten, er bedre enn all verdens sølv og gull. Derfor er det så viktig at vi øver oss å gi til de rette formålene. Givertjenesten vår må ikke være tilfeldig, men målrettet. Misjon i vid forstand må ha plass i alle troendes hjerter og dermed også når det gjelder disposisjonen av penger og eiendom. For den dagen kommer, ja, den er nær, da himmelen skal avsløre ikke hva vi tjente, men hvem vi tjente og hva vi gjorde med pengene våre. Om jeg skulle være en av de lykkelige som når frem – ville gleden bli enda større om jeg der møtte mennesker som kjente meg igjen og som ønsket meg velkommen og takket for at jeg ikke bare hadde tenkt på meg selv, men hadde bidratt også til deres evige lykke. Midt i en verden full av fristelse og urett knyttet til vårt pengebruk, for ikke å si forbruk, er det godt å tenke på – og strekke seg etter. Vi er kloke forvaltere. Vi tilhører Herren. Og vi tilhører hverandre. Vi lever under evighetens synsvinkel og disponerer vårt liv med tanke på det som varer når alt annet forgår.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no