Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Sankthans

Joh 10,40-42

Fr Asle Ambrosius

Sankthans og vi

Vi har i dag hørt tre tekster som alle handler om Johannes hvis helgendag vi i dag feirer, riktig nok en dag på forhånd. Hver for seg forteller disse tekstene noe om Johannes, noe som begrunner de forskjellige navnene som er knyttet til ham, og som avledet også innebærer tre aktuelle utfordringer til vår menighet som bærer hans navn.

La oss begynne hos Malaki, profeten fra 400-tallet før Kristus som i vår bibelutgave har æren av å avslutte hele Det gamle testamentet – teksten vi hørte er faktisk de to siste versene før bladet vendes om til Det nye. Jeg har en mistanke om at selv om jeg har mange bibellesere foran meg, så er det ikke så mange som er helt oppdatert om denne Malaki, hvis navn rett og slett betyr ”engel” eller ”budbærer”. Vi må tilbake til Jerusalem. Israelsfolket er vendt hjem etter eksilet i Babylon, og det ødelagte templet er bygget opp igjen og tatt i bruk. Allikevel var ikke alt som det skulle være ifølge Malaki. Det hjalp lite så å si å flytte inn i nytt bygg, når gudsdyrkelsen var falsk og ordene og livsførselen ikke samsvarte med forventningene; når prestene bar frem uverdige og dermed ugyldige offer på alteret som ikke gledet Gud og samtidig tråkket retten ned på tinget og gjorde urett mot fattigfolk og avviste innflytterne.

Ja, ta frem bibelen og les selv denne sterke og tydelige profetstemmen som rusket fatt i eiendomsfolkets moral- og gudstjenesteliv. Men merk også hvor mild han kan være når han taler om Guds kjærlighet til sitt folk. Dommen er ikke det siste, forkynner han. Heller ikke det første. Derfor innleder han med å knytte an til Guds utvelgelse av folket: ”Jeg elsker dere, sier Herren”. Og han avslutter med å forkynne dager som kommer for dem som frykter Guds navn og lover at ”rettferds sol skal gå opp med legedom under sine vinger”.

Og tegnet på at dette skal skje er at Gud sender forløperen som skal rydde veien for Herren, en forløper som, i motsetning til det råtne presteskapet, skal innføre Guds egen standard – og her bruker Malaki et nydelig bilde: ”Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene.” Med andre ord en ny familie, en ny slekt som skal vokse opp og oppdras i sann gudsfrykt – en ny fremtid der det ytre og det indre er smeltet sammen i en sann gudstjeneste som behager Gud.

”Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei for meg…”

Derfor kaller vi Johannes for forløperen – han som løper foran og baner vei.

Det er jo slik vi kjenner ham igjen fra Det gamle testamente. Han var, som profeten Malaki, en domsprofet, som refset den etablerte offertjenesten i templet. Selv om han var av presteslekt – faren Sakarja var en av prestene som gjorde offertjeneste ved alteret – hadde han trukket seg vekk fra det etablerte religiøse livet og funnet sin base i ørkenen. Derfra lød hans ramsalte forkynnelse, uten annen autoritet enn sannheten som talte til hjertene, blant høy som lav. Og sannheten gjør alltid sin virkning – om den bare forkynnes kombinert med nåden – derfor flokket folket seg omkring Johannes. Han trakk mennesker til seg som fluer trekkes mot lyset. ”Omvend dere, for Himmelriket er nær!”

Som forløperen som rører ved menneskers samvittighet ved å holde frem sannheten, er Johannes et ideal også for vår menighet som våger å kalle oss ved hans navn. Sier ikke Paulus noe om å ”være sannheten tro i kjærlighet”? I våre dager – vel det har nok vært slik alle dager – er det så lett å kompromisse og dermed kompromittere kirkens budskap, slik at vi fører mennesker inn i et tåkelandskap der det er umulig og skjelne løgn fra sannhet, rett fra urett. Og der ingen har behov for Guds nåde. Når prester ønsker å komme mennesker i møte som åndelige terapeuter mer enn som forkynnere av lov og evangelium. Når samvittighetene ikke lenger rammes. Når ingen ting lenger er synd. Og ingen spør – slik de gjorde på Pinsedag, ”hva skal vi gjøre?” Hvordan kan vi forberede Guds rike da? Så forplikter navnet oss til å være tydelige i vår forkynnelse av Guds bud, vel og merke ikke for å knuse menneskene og holde dem nede, men for å splitte tåken, åpne for utsynet, sette mennesker fri og gi håp og fremtid for mennesker som lengter etter Gud.

Så forflytter vi oss til Apostlenes Gjerninger og låner øret til legen Lukas som i sitt andre bind av Jesus-fortellingen lar oss få høre om Johannes ved Jordan-elven – om enn i et tilbakeskuende blikk, med utgangspunkt i en debatt om dåpen. Det er her vi gir ham navnet Døperen Johannes. Det var kommet til et vendepunkt. Noe måtte gjøres for å markere at nok er nok, at tiden var inne til vende om og endre sinnelag. Derfor står Johannes ute i vannet og døper alle dem som vil gjøre bot og søker synenes forlatelse. En dåp i vannet – et ytre tegn på en ny begynnelse. Og allikevel ikke ennå en fullverdig kristen dåp. For Ånden var ennå ikke kommet, hører vi Lukas fortelle. ”Vi har ikke en gang hørt at det er noen Hellig Ånd”, sier de. ”Men hva slags dåp er dere da døpt med?”, spør utsendingen med navn Apollos.  ”Johannes-dåpen”, svarte de.

For å si det på denne måten: Johannes fullførte sitt kall så langt det var mulig å gjøre under de omstendighetene som rådet. Derfor får han følgende attest av Jesus selv: ”Noen større en Johannes er ikke født av mennesker.” Men så legger han til: ”Men den minste i Himmeriket er større enn ham.” Det skjer noe revolusjonerende når Jesus døpes av Johannes i Jordan og stiger opp av vannet. Da åpnes himmelen over ham og Ånden stiger ned over ham i en dues skikkelse og røsten fra himmelen lyder: ”Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.” Fra da av er forutsetningen for dåp radikalt endret: ikke bare vannet, men Ånden, som vitner om at vi er Guds barn, født av vann og Ånd. Først måtte Jesus døpes med vår dåp til døden, så vi kan døpes md hans dåp til livet. ”Etter å ha hørt dette”, står det, ”lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem.”

Det er denne dåp vi som kirke har fått å forvalte – dåpen i vann og Ånd, dåpen til Jesus, i Ånden, som hvisker i hjertet vårt at vi er Guds barn. Som menighet som bærer Døperens navn forplikter det oss til en helbibelsk dåpspraksis, der vi ikke bare foretar en ytre handling, en tom seremoni, men i dåpen lar Ånden virke som skaper nye mennesker, som skaper tro, utruster oss med sine nådegaver og kaller oss til nytt liv i lydighet mot Guds vilje. Bare slik blir vår gudsdyrkelse, vår gudstjeneste, til glede for Gud.

Og da er vi kommet til det siste vitnesbyrdet om Johannes – fra evangeliet i dag. Det vil si, her hører vi ikke noe vitnesbyrd om Johannes, her møter vi Johannes som selv vitner – ikke om seg selv (og derfor gir vi ham heller ikke noe eget navn fra denne scenen i evangeliet) – for her står Jesus selv i fokus. Det er han alt dreier seg om. Om Johannes står det bare at ”alt det han sa om denne mannen, var sant, og mange kom til tro på Jesus.

Johannes ”Jesus-vitnet”. Han som i kirkekunsten ofte er utstyrt med en lang pekefinger – ikke for å gjøre slik (peke mot menigheten), men for å peke på Jesus, for å peke ut Jesus for oss, som det sanne påskelam som bærer verdens synder. ”Se der”, sier Johannes. Han var et vitne allerede før han ble født. I dette møtet mellom to gravide kvinner som vi kaller Visitasjonen, der jomfru Maria søker opp sin eldre slektning Elisabeth og sistnevnte utbryter: ”Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv… For da livet i din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd.” Og denne gleden over Jesus bevarte Johannes til siste stund – både når han sto der som brudgommens svenn og måtte se at alle disiplene forlot ham for å slutte seg til han som var brudgommen, til Jesus, og sa: ”Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt.” Og like til den mørke dødscellen – i det vi kaller ”sjelens mørke natt” da Johannes fant trøst ene og alene i det han fikk høre utenifra, i ordet om Jesus, om alt det Jesus gjorde for menneskene.

 Et slikt Kristus-vitne vil vi også være – i ånden fra Johannes forløperen og døperen. Også vi vil tale sant om Jesus. Menigheten vår er ikke et utstillingsvindu med prektige mennesker som har sitt på det tørre. Vi er en menighet av tilgitte syndere som ønsker å peke på Jesus som offer og redningsmann og som med vårt liv vil vitne om Ham som er vårt livs store glede og håp. Måtte vi på Johannes sin forbønn og i fellesskap med alle de hellige lykkes med det!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no