Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

1. søndag i advent

Luk 4,16—22a

Fr Asle Ambrosius

Et nådens år fra Herren

Kan det skje noe nytt? Det er et stort og åpent spørsmål. Kan det skje noe nytt når livet går sin vante gang? Når livshjulet svirrer rundt og rundt og gjør nok en dreining omkring sin egen akse? Når dagene blir gamle så å si før de er påbegynt? Kan det i det hele tatt skje noe nytt under solen? Jeg mener, noe radikalt nytt som endrer tidens gang og tingenes tilstand, som bryter ut av vanens og kjedsommelighetens onde sirkel og som fyller livet vårt med håp om en ny fremtid?

I dag feirer vi Første søndag i advent. Slik vi gjorde det i fjor og året før der igjen. Kirkeåret er også som et hjul som går rundt og rundt til vi er tilbake igjen der vi begynte. Søndagene likedan. Og kirkegangen fra søndag til neste søndag. Ukene går. Hvordan er det med forventningene? Forventer vi at noe nytt skal skje – eller kan skje – eller regner vi med at alt blir ved det gamle også denne gangen?

Om Jesus heter det i dagens evangelium at han gikk til synagogen på sabbaten ”som han pleide”, eller etter sedvane som det står i den gamle oversettelsen. Jesus var altså også selv et vanemenneske (jeg holdt på å si ”vanedyr”, men kom til å tenke på at det kunne misforstås i lyset av aktuell debatt om menneskeverdet!) . Ved inkarnasjonen ble han bundet til stedet og tiden – og til tider og steder, uker og måneder, seder og vaner. (Et av de vakreste versene i evangeliene er der det står om at han vokste opp i Nasaret, hos Maria og Josef, ”til yndest for Gud og mennesker.) Denne spesielle sabbaten kom han tilbake til stedet der han var vokset opp, hører vi, til slekt og venner og fellesskap i synagogen. Kanskje er det et evangelium i seg selv – at Himmelens Gud, i Sønnens skikkelse, er hos oss i tiden og på stedet, slik vi lever livet vårt fra dag til dag mer eller mindre rutinemessig. Også dagene våre og tiden som vi så å si er fanget av er fylt av et gudsnærvær som kan gi mening også til gode vaner – som for eksempel å be aftenbønn eller å komme til kirke hver søndag.

Men evangeliet i dag forkynner noe mer. For om Gud har helliget tiden – dager og år, steder og tider – lar han noe nytt bryte frem. Når Jesus åpner bokrullen og leser fra Den hellige skrift blir tiden ikke bare stående stille – slik at alle som var til stede ble hengende ved leppene hans og ble slått av undring over det de hørte – men tiden ble på en forunderlig måte besøkt av evigheten. ”I dag”, sier han. Noe nytt brøt inn i den virkeligheten de kjente, ja, som de kjente altfor godt, – og gjorde alle ting nye. Tidshjulet ble så å si brutt, med en åpning mot en fremtid som kalles ”et nådens år fra Herren”. Ikke et år som kommer igjen på nytt og på nytt og som etter hvert blir gammelt og utbrukt. Men et nytt år – en ny tidsepoke – en ny æra – Himmelriket som allerede åpnes for oss her og nå, her vi etter sedvanen er kommet sammen til kirke. For det skjedde ikke bare der og da. Det skjer også her og nå. Når Skriftene åpnes, og vi får et glimt av Ham som Skriftene handler om, han som binder fortid, nåtid og fremtid sammen. Han som møter oss og sier: ”Se, jeg gjør alle ting nye!”

Kan det skje noe nytt, spurte jeg. Ja, det kan det! Ikke bare kan det skje at vi får oppleve noe nytt, se noe nytt, få et nytt syn på tingene, men vi selv kan bli nye. For evangeliet er for mennesker som lengter og som strever og som trenger hjelp til å komme ut av tidens forbannelse med alt det innebærer av bundethet til det som hele tiden holder oss nede i vår egen missære og fangenskapet under det som kalles ”syndens og dødens lov”. ”Et gledesbud for fattige”, kaller Jesus det. ”Fanger skal få frihet og blinde få synet igjen.” Og ”undertrykte skal settes fri”. Og her følger det ikke med noen tolkningsnøkkel som forteller oss om hvordan disse ordene er å forstå; om evangeliet begrenser seg til den åndelige sfæren eller om det også har en sosial og politisk side. Jeg tenker at evangeliet ikke har noen slike begrensninger, selv om vi her i tiden fortsatt er bundet av menneskelige forhold. Uansett gjelder evangeliet hele mennesket – ånd og sjel og kropp. I et glimt – i et nu – åpner Jesus denne dagen en utsikt mot fremtiden som gir håp til en desillusjonert menneskeslekt. ”I dag”, sier han, ” ble dette oppfylt mens dere hørte på”, eller direkte oversatt: ”oppfylt i ørene deres”!

Hvordan kan så dette skje? Hvordan kan det skje hos oss? Med meg?

Det kan bare skje ved at Ånden gjør evangeliet levende for oss så vi griper evangeliet – de gode nyhetene – og selv blir grepet av det. ”Herrens Ånd er over meg”, sier Jesus. De gamle, velkjente ordene i den gamle, slitte bokrullen – når Jesus åpner dem for oss og Ånden samtidig åpner øyner og ører så vi hører og ser. Da skjer det. På nytt og på nytt. Enten som den helt store oppdagelsen som bringer oss til den store erkjennelsen og omvendelsen der Kristus blir levende for oss for første gang – eller som alle de mindre øyeblikk da vi fikk se så mye at vi kom videre der vi følte at vi satt fast. Døren mot fremtiden ble igjen satt på gløtt, akkurat så mye at vi på nytt ble grepet av det himmelske syn. Det skjer når vi på nytt får se hvem Jesus er. Når han kommer til oss utenifra – ikke bare fra Skriften – men fra den åpne graven som Den korsfestede og oppstandne og åpner øynene våre ved nattverdbordet (slik han gjorde det for Emmausvandrerne som tenkte at de hadde kommet til veis ende). Da skjer det noe nytt med oss – da blir vi selv nye mennesker, forvandlet, slik Paulus skriver til de troende i Korint: ”Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.”

”Herrens Ånd er over meg”, sier Jesus. Herrens Ånd er over oss!

Tiden sto ikke bare stille der øynene hang ved ham denne dagen da Jesus åpnet bokrullen og talte til dem. Tiden ble også hjemsøkt – fylt av forventning om at noe nytt var i ferd med å bryte frem.

Det er fordi vi tror dette – tror at noe nytt kan skje – at vi kommer sammen etter sedvane til kirken på nytt og på nytt. Det er derfor vi igjen feirer Første søndag i advent og åpner Skriftene og lytter til ordene om Kongen som kommer til oss, ydmyk, ridende på et esel. Det er derfor vi på den åttende dagen, dagen som varsler at tidshjulet er brutt og evigheten allerede har brutt inn, feirer eukaristien, bryter brødet og skjenker vinen. Midt i tiden – her vi etter vane kommer sammen til messe, vil han inn til oss med de gode nyhetene og åpne fremtiden for oss, en fremtid fylt av glede og fred. Og så han vil herske blant oss med kjærlighetens nyskapende makt, den som har den enestående kvalitet at den alltid skaper noe nytt der vi sitter fast i det gamle.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no