Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

2. søndag i påske

Joh 20,19-31

Fr Asle Ambrosius

Påske bak stengte dører

I år har vi måttet feire påske bak stengte dører – av frykt. Av helt andre grunner enn apostlene den gang riktig nok, men likevel ikke uten at det i ettertid gir anledning til en viss refleksjon over situasjonen både den gang og nå.

Fryktens kalde rom

Johannes forteller: ”Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet”.

Situasjonen var preget av frykt. Disiplene søkte sammen, men satt allikevel hver for seg. Rommet var fullt, men tomheten var allikevel overveldende. Ikke bare den definerbare frykten for å lide samme skjebne som Mesteren, men den ukontrollerbare angsten over å være overlatt til seg selv.

Vi gjenkjenner situasjonen. Den vonde menneskefrykten; et urolige hjerte; den kosmiske angsten. Er det noen der ute? Finnes det en grunnleggende tilhørighet i verden?

Da sto han der igjen – midt iblant dem og lyste fred. Først fikk rommet et fokus – et sentrum. Dernest fylte hans nærvær hele rommet. Til sist ble hjertene fylt av glede. ”Disiplene ble glade da de så Herren,” står det.

Og vi hører gjenklangen fra Åpenbaringsboken:

”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet” (Åp 1, 12a).

Senere møter vi apostlene som frigjorte og frimodige vitner om Kristus. Det er også vårt apostoliske kall.

Skyldens knugende gjeldsfengsel

Det som gjorde angsten til noe mer enn en diffus følelse, var skylden som de hadde pådratt seg. Sviket. Feigheten. Egentlig var det de som hadde forlatt ham. På forskjellig vis, riktig nok, men alle hadde de sviktet ham som de hadde lovet å følge livet ut.

Ryktene som svirret om at Jesus var stått opp av graven, var ikke til særlig trøst i så måte. Tvert imot fryktet de et mulig gjenmøte. Når offeret vender tilbake fra alteret – hvilken dom hadde de i vente?

Disiplene var også redde for hverandre. Synd og skyld er nemlig alltid slik. Selv om den er min egen – binder den oss sammen i et de skyldiges fellesskap og er en overhengende fare for ethvert fellesskap.

Da står han der på nytt midt mellom dem – offeret fra Langfredagen – og forkynte fred. Shalom. Det betyr: Alt er i orden. Vennskapet er gjenopprettet. Naglemerkene er beviset.

Og vi hører gjenklangen fra Åpenbaringsboken:

”Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket” (Åp 1,18b).

Så kan apostlene gå ut i verden i forsoningens tjeneste – med Mesterens egen fullmakt til å løse og binde i skriftemålets sakrament.

Tvilens ensomme kammer

Tomas var ikke sammen med de andre disiplene, overlatt til seg selv, borte fra fellesskapet,  stengt inne i tvilens onde sirkel. Tiden etter påske er tydeligvis mer preget av tvil enn av tro. ”Så trege dere er til å tro alt det profetene har sagt,” sier Jesus til desillusjonerte disipler.

Så kommer Jesus nok en gang gjennom stengte dører, på oktaven etter påskedagen – på søndagen, gudstjenestedagen Han er legemlig til stede, til å ta og kjenne på, til å spise sammen med. Han er der som sjelesørger for troende og tvilende. Han gir syn for segn. Han gjør tvileren Tomas til sannhetsvitne. Og sammen kan apostlene senere samstemmig og med autoritet vitne: ”Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om troens ord.”

Ingen kan tro av seg selv. Troen kommer til oss utenfra, ved Åndens kall, gjennom apostlenes vitnesbyrd og i Kirkens fellesskap.

Og vi hører gjenklangen fra Åpenbaringsboken:

”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg” (Åp 3,20).

Kjære troende! Forhåpentligvis kan vi neste år slå dørene på vidt gap og innby til påskefeiring tre dager til endes og lenger enn det. Men vi tar allikevel med oss årets erfaring med lukkede kirkedører og avgrensede kohorter som minner oss både om hvor viktig og dyrebart det er å kunne komme sammen til messe i full offentlighet hver søndag og samtidig om noe vesentlig i vår tro: Kristus er oppstanden uavhengig av hvilke forhold vi lever under. Som den korsfestede og oppstandne søker han oss opp og kommer alltid til oss utenfra, gjennom stengte dører for å sette oss fri, han kommer til den enkelte og fører oss inn i troens forsonede fellesskap.

Fortsatt glad og gledelig påske!

Deres Asle Ambrosius

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no