Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

4.s.e.trefoldighet 2018

Joh 8,1-11

Fr Asle Ambrosius

Hva var det Jesus skrev i sanden?

Skrev han bare for å kjøpe seg litt tid til å tenke seg om – hvordan han skulle komme ut av den fellen han var satt i av disse selotiske skriftlærde og fariseere som var ute etter kun en eneste ting: å få ham av veien? Han skulle tvinges til enten å avkrefte lovens harde bud, og på den måten å avskrive seg selv som en ekte jødisk rabbi, eller til å avsi eller bekrefte en dødsdom over kvinnen som var grepet på fersk gjerning, og på den måten vise seg som en farlig politisk opprører som de romerske myndighetene burde få av veien fortere enn svint! Var det derfor han trengte litt ekstra tid til å tenke seg om?

Eller var det heller for å psyke dem ut (som det heter i dag), få dem til å tenke seg om, disse som sto med steiner i hendene for å fullføre dommen slik loven påbød dem å gjøre når en kvinne var blitt tatt i ekteskapsbrudd? Få dem til å tenke en gang til. Til å få tid til å reflektere over det de var i ferd med å gjøre, der de tok loven i egne hender og på den måten avslørte sine harde og retthaveriske hjerter – og det på selve tempelplassen, på det hellige stedet, i Guds umiddelbare nærhet. Var det derfor han bøyde seg ned og skrev noen tilfeldige streker med fingeren på jorden – for å gi dem en ekstra sjanse til selvinnsikt og kanskje endog selvransakelse og innrømmelse av egen skyld?

Eller fremstiller Johannes Jesus her rett og slett som en dommer i rettssalen som pleide å skrive dommen ned før den ble avsagt muntlig? Kanskje – fordi Jesus i fortsettelsen fremstilles som den rettferdige dommeren som avsier rettferdige dommer (om enn i en annen sak, nemlig om hvem han selv er): ”Dere dømmer slik mennesker gjør,” sier han, ”men jeg dømmer ingen. Og om jeg dømmer, så er min dom gyldig. For jeg er ikke alene, men han som har sendt meg, er med.”

Jesus er altså den som dømmer med fullmakt fra Gud selv og med den innsikt som bare Faderen har gitt ham – så hans dommer er troverdige og sanne. Det er altså ikke for ingenting denne dramatiske scenen i det skarpe og avslørende sollyset denne morgentimen finner sted nettopp på tempelplassen, på selve stedet for Guds nærvær, ikke langt fra paktskisten og nådestolen. Ser vi her at Johannes bevisst har hentet inn et profetisk tegn ifra dommen som profeten Jeremia beskriver, der han tar for seg hvordan det hellige folket avslører sin egen stivnakkethet og ulydighet nettopp i møte med lovens bud innenfor Jerusalems porter: ”De vil ikke høre og vendte ikke øret til,” skriver han, ”men gjorde nakken stiv; de var ulydige og tok ikke imot lærdom.” I samme kapittel – kapittel 17 – sier profeten til Herren: ”Herre, du Israels håp, alle som forlater deg, blir til skamme; de som vender seg bort fra deg i landet, skal bli skrevet opp. For de har forlatt Herren, kilden med det levende vann.” (Mistanken min om at denne koblingen kan være riktig, styrkes siden Jesus i kapitlet før vår tekst fremstiller seg selv som kilden med det levende vann. ”Den som tørster,” sier han, ”la ham komme til meg å drikke!”)

Altså står vi ikke overfor en tilfeldig scene eller en hvilken som helst skrift i sanden som snart skulle blåses vekk av vinden eller skylles bort av regnet, men en fortelling og en tegnhandling som fremfor alt skal si oss hvem Jesus er, med hvilken fullmakt han handler, med hvilken autoritet han avsier dom og hvilke konsekvenser det har for den som faller fra den levende Guds nåde og sannhet.

Så hva handler egentlig dagens evangelium om? Hvem står i fokus? Hva gjelder det?

La oss i dette lyset se på de forskjelllige aktørene på arenaen.

Det gjelder naturligvis denne kvinnen som står der naken og avslørt og hjelpeløs. Høyst ufrivillig er hun havnet i det skarpe søkelyset. Hun er på ingen måte uskyldig – tvert imot, ingen, selv ikke Jesus, frikjenner henne fra skylden og skammen. Men allikevel hjelpeløs og sårbar, tenker jeg, ikke bare fordi andre har spionert på henne (var det hele forresten et planlagt komplott?) og fordi andre har dratt henne frem i lyset, men også fordi det fra en side sett er urettferdig at det er hun som må spille hovedrollen – og at hun må spille den alene. Hvor er mannen som fullbyrdet ekteskapsbruddet med henne? Er ikke han like skyldig som henne – eller om mulig, mer, siden han som mann i Guds skapertanke er satt der som kvinnens beskytter og verge?

Men hun får nå en gang spille den rollen hun er gitt i dramaet – helt alene og uten beskyttelse. Hun står der som representant for oss alle – både kvinner og menn – som forsyner seg på egen hånd, som lever sitt liv i skyggene i ulydighet mot Guds gode bud og ordninger. Så er det dypest sett ikke fariseerne og de skriftlærde som trekker henne frem i lyset, men Gud selv, der han henter oss inn i det ransakende lyset fra sitt ord for å avsløre oss – ikke for å dømme oss til evig dom og straff, men for ”å rense oss fra all urettferdighet”, som det heter. ”Alt ligger nakent og bart for hans øye”, skriver apostelen Paulus. Og videre leser vi: ”Vi skal alle frem for hans domstol.” Og vi tar med enda et ord fra Den hellige skrift som minner oss om samme sak: ”For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og ben, og dømmer hjertets tanker og planer. Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for ham som vi skal stå regnskap for.” (Hebr 4,12-13)

Det fører oss så over til de andre aktørene i dramaet på tempelplassen denne dagen, de som mente at de hadde sitt på det tørre. De som først og fremst var opptatt av andres synder – og aller helst av pikante og pirrende synder som brudd på det sjette budet – men som demonstrerte total mangel på selvinnsikt og ekte fromhet, en manglende kjærlighet til Guds gode bud og ordninger. De som var ute etter å ta retten i sine egne hender, de som bar på hevntanker og som la planer i det skjulte, som ikke tålte dagens lys. ”Den som er ren, kaste den første sten”, sier Jesus. Altså den som er uten synd. Hadde de glemt sine egne svik, sine egne fordommer, sitt eget begjær, den onde lysten i sitt hjerte, det nedlatende blikket på de andre, hovmotet, hykleriet. ”Sier vi at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv og sannheten er ikke i oss”, skriver apostelen Johannes og advarer oss mot åndelig selvgodhet. Og apostelen Paulus følger opp: ”Men du, hvorfor dømmer du din bror, eller hvorfor ser du ned på din bror?

Vi skal alle frem for Guds domstol, for det står skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal love Gud. Så skal altså hver enkelt av oss avlegge regnskap for oss selv.” (Rom 14,10-12)

”Da de hørte dette,” står det, ”gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først.” Jeg må innrømme at jeg er fascinert av akkurat denne detaljen: ”de eldste først”.  Var det de som hadde mest å svare for? Eller de som hadde levd lenge nok til å ta til vettet – i motsetning til de unge brushodene? Uansett – én etter én forlater de åstedet. Og bare de to blir stående igjen, denne kvinnen og denne mannen. Den skyldige og han som er uten synd. Og nå er det ikke lenger tvil om hvem det er som er hovedpersonen i fortellingen. Jesus, den eneste, helligste reneste. Han som har retten til å felle dom, både den timelige og den evige. Han unnskylder ikke synden. Han stikker ikke under en stol at kvinnen som han har foran seg er skyldig i anklagene. Han lefler ikke med henne, men fastholder budenes klarhet og skarphet. Han opphever ikke loven, slik det står skrevet, men han oppfyller den. Og til denne oppfyllelsen hører det som de gamle kalte ”det salige byttet”. ”Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss.” Den dommen vi alle skulle ha, gikk han selv inn under. ”Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår fikk vi legedom.”

”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!”

Slik lyder dommen fra Den høyeste. Ikke en hevndom, men en nådedom. Der nåde går for rett. Der synden fastholdes, men der synderen går fri. For Jesu skyld alene. Fri – ikke for å gjøre den hun selv vil, men fri til fra da av å gjøre det som er til behag for Gud.

Dette er mannen – den nye Adam – som gjenoppretter Evas skyld. Kristus som elsker sin brud og gir seg selv for henne. ”Slik ville han stille henne frem for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller slikt; hellig og uten feil skulle hun være” (se Ef 5,25-27).

Så etterlater han oss også et forbilde – vi som ser på hverandre med fordommer og skjeve blikk – vi som så lett ser flisen i vår brors øye og overser bjelken i vårt eget. Vi som selv setter oss på dommersetet og utdeler raske og lettvinte karakteristikker og dommer. Han ber oss se på hverandre med nådige øyne og tale til hverandre med milde ord. For vi er selv under den samme dommen. Og kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder.

Vi lar presten og salmedikteren Elias Blix oppsummere dagens preken for oss med en salme fra Norsk salmebok for denne dagen i kirkeåret, Som du dømer, fær du dom. Et av versene er formet som en bønn:

Kristus, du som kjærleik er,

Lat oss i din kjærleik bløma!

Me som namn av kristne ber,

Lær oss kristelig å døma!

Lat oss gjeva nåden rom,

Gjev oss så ein nådig dom!”

Til ære for Faderenn og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no