Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

5. søndag e. epifania 2019

Matt 8,23-27

Fr Asle Ambrosius

Det er ikke så lenge siden jeg sto ved strandbredden der Jesus steg i båten sammen med sine disipler for å seile over til den andre siden av Genesaretsjøen. Alle som fisker der i dag vet at sjøen er ekstremt utsatt for harde kastevinder som plutselig kan piske opp vannet og gjøre en stille overfart til en dramatisk kamp på liv og død. Så er fortellingen i dagens evangelium som skåret ut av virkeligheten. Ingen tvil om at det ligger en virkelig erfaring bak Matteus sin beretning.

Men så er fortellingen om Jesus som stiller stormen også et bilde på hva det vil si å følge Jesus gjennom livet – i storm og stille. Ikke slik at det ikke har skjedd, at det bare skulle være en lignelse eller en eksempelfortelling. Nei, det er mer å forstå som det vi kunne kalle en erfaring for livet, en anskuelsesundervisning i hva det vil si å være Jesu disippel, hva det vil si å tro på ham og dele skjebne med ham.

Fortellingen om disiplene som fulgte med Jesus om bord kommer hos Matteus rett etter Jesu radikale kall til etterfølgelse, etter at en av de skriftlærde hadde sagt til Jesus: ”Mester, jeg vil følge deg hvor du så går.” Vi husker kanskje at Jesus hadde advart ham om at et slikt valg var risikofylt og ikke uten omkostninger. ”Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet sitt på.” En annen hadde sagt: ”Herre, la meg først begrave min far.” Men Jesus hadde svart: ”Følg du meg, og la de døde begrave de døde.”

Deretter steg han i båten, står det, og disiplene fulgte med ham.

Evangeliefortellingen i dag står altså i etterfølgelsens tegn. Den innebærer et radikalt kall om følge Jesus om bord i kirkeskipet. Et kall som har fulgt oss helt siden den dagen da vi ble døpt og vannet skyllet over oss og Jesus sa: Følg meg! Tro kan verken erfares eller praktiseres inne på land eller langs strandkanten. Du må følge med ut på dypet, kaste loss, våge spranget, bli med når skuta skyves ut på havet. Båten er et bilde på disippelfellesskapet med Jesus og peker derfor langt utover den aktuelle situasjonen på Genesaretsjøen. Det handler om kirkeskipet – der han er om bord sammen med oss og der han vil lære oss om livet og døden og om hvordan vi kan berge oss trygt i land på den andre siden.

Er vi med? Har vi sagt ja til kallet om å følge ham ut på dypet? Hvis ikke, vil vi aldri få erfare hva kristen tro er. Inne ved stranden kan du nok skaffe deg visse formeninger om Gud. Du kan sikkert også nå frem til et gjennomtenkt livssyn – en form for tro, kanskje også en form for bekjennelsestroskap. Men det er først ute på sjøen – på dypet – med livet og døden som aktuelle muligheter – at du kan lære hvem Jesus er – at han virkelig har makt over elementene og at du derfor trygt kan stole på ham i hverdagens små og store utfordringer.

”Da blåste det opp en kraftig storm over sjøen, så båten nesten ble borte mellom bølgene. Men Jesus selv sov.”

Selv sjøvante fiskere, med lang erfaring fra livet på sjøen, ble redde. Stormen, som startet i det ytre – med en kraftig vind som gjorde det umulig å styre og med høye bølger som truet med å fylle båten med vann – ble til en storm innvendig, ble til urolige hjerter, til angst. De mistet simpelthen kontrollen. Ikke bare med båten, men med seg selv. Først da var det virkelig krise om bord.

Ordet Matteus bruker for storm er ikke det vanlige uttrykket som ble brukt for uvær på sjøen, men et ord som peker ut over den aktuelle situasjonen, nemlig det greske ordet ’seismos’, som betyr rystelse/det som skaker i selve grunnvollene. Det kan også bety ”jordskjelv”, vi kjenner jo ordet igjen i seismologi. Senere bruker Matteus det samme ordet når han skal beskrive det som kommer til å skje i de siste tider. Disiplene skal møte motstand og forfølgelser. Og det skal skje tegn i himmelens stjerner og folk skal ’skjelve’, står det, av angst på jorden. Det skal utspille seg en kamp på liv og død. Også i Johannes Åpenbaring brukes dette ordet ”seismos” til å beskrive de siste tider. Det skal skje noe både på det ytre og det indre planet. Stormkastene kan nok være konkrete nok og ta mange forskjellige former. Men dypest sett står det om liv eller død, om tro eller vantro, om å bli bevart eller om å gå til grunne. Å bli frelst eller gå fortapt.

Den ytre stormen sniker seg inn i hjertene og gjør oss redde og uurolige. Disippelskapet settes på prøve. Og midt i denne situasjonen sover Jesus, hører vi. Og vi hører anklagen og forstår den så godt. I markusversjonen står det at de disiplene utfordrer Jesus og sier: ”Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?” Underforstått: Ikke nok at vi opplever krise, men verre er det at du synes likegyldig til det hele. Hvordan kan du sove i enn slik situasjon? ”Hvorfor sover du, Gud?” Slik spør salmisten, som er et forbilde for oss om å våge å stille de radikale spørsmålene. ”Hvorfor sover du, Gud”, når vonde og skremmende ting skjer med oss?

Matteus gjengir disiplenes bønn bare slik: ”Herre frels! Vi går under!” Kyrie, eleisson! Et betingelsesløst og nakent rop. Nå må du våkne Gud!

Og Jesus svarer: ”Så lite tro dere har”. Her trenger vi å ha tungen rett i munnen. Han spør ikke etter en sterk tro – en slags tro på troen. En slik tro er en tro for strandlivets adspredelser. Det motsatte av en sterk tro er en svak tro. Nei, Jesus spør etter en stor tro, i motsetning til en liten tro – det er noe annet. En stor tro er en tro som regner med Jesus i sin svakhet. En tro som er kastet på ham i liv og død. En tro på hans muligheter der våre kommer til kort. Det avgjørende for oss er derfor ikke om Jesus sover eller ikke. Det viktigste er at han er om bord. At han aldri forlater sine. Det er en stor tro, en tro for livet, der vi kastes mellom bølgene og kjenner hvordan elementene, hvordan selve grunnvollene under livet, rokkes. Da skal vi få erfare at han er der, han som har all makt i himmel og på jord, også makt over kaoskreftene. Han som på korset overvant alle makter og myndigheter i himmelrommet. Han som en gang skal legge alt under sine føtter. ”Og havet skal ikke være mer”, som det står det så vakkert om den dagen da det stilner og kampen er over.

”Så reiste han seg og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille. Og mennene undret seg og spurte, hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.”

Midt i en verden full av stormer og urolige disippelhjerter kommer Jesus med sin fred. For disiplene kom stormen utenfra og trengte inn i det indre rommet, inn i hjertet. For Jesus er det motsatt. Han representerer en motsatt bevegelse. Jesus overfører den ro og fred og harmoni, som gjør at han kan sove midt i stormen, han overfører denne freden til virkeligheten utenfor. Han projiserer den indre fred til elementene omkring – og det blir blikk stille. Slik stiller han også uroen og angsten i disiplenes hjerte. Han sier: ”La ikke hjertet bli grepet av angst! Tro på Gud og tro på meg!”

En slik tro, kjære venner, er ikke nødvendigvis sterk, men den er stor, fordi den regner med Jesus og hans makt under alle livets skiftende forhold.

”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?”, spør Paulus. ”Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For din skyld regnes vi som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken liv eller død, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no