Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Pinsedag

Joh. 14,23-29

Fr Asle Ambrosius

Se, Guds bolig er hos menneskene!

Den røde tråden gjennom denne pinseprekenen finer vi i evangeliets første vers: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”

Guds bolig er hos menneskene! Allerede juleevangeliet vitner om det. Ordet fra evighet ble menneske og tok bolig mellom oss. Pinsebudskapet følger opp og forkynner Guds permanente bolig blant dem som elsker Jesus.  Det dreier seg om Åndens gjerning i verden.

For det første: Ånden bygger Guds bolig for oss.

Jesu avskjed med sine disipler er vel den merkeligste avskjed som verden noen gang har vært vitne til. Jesus forlater sine for å være nær hos dem for alltid. Hans avskjed blir til et evig nærvær!

Pinse er beretningen om at Jesus holder ord. Tomrommet etter hans fysiske bortgang ble fylt. På pinsedag kom Gud nær på en hittil ukjent måte. Og han kom – ikke bare på en snarvisitt, for på ny å skjule seg i sin himmel. Nei, han kom for å bli. Uttrykket ”å ta bolig” kommer av det greske verbet ”å bli/forbli”. Pinse er budskapet til redde og engstelige mennesker om at Gud er kommet for å bli. Han er å finne. Han slår sitt telt opp hos oss.

Tanken om Guds permanente bolig finner vi to steder i Johannes - evangeliet – begge steder i kapittel 14. I begynnelsen av kapitlet taler Jesus om at hensikten med å forlate disiplene er at han skal gå til sin himmelske Far for å gjøre i stand rom for dem i Guds bolig. ”I min Fars hus er det mange rom”, sier han. Samtidig forsikrer han at han vil komme tilbake og ta sine venner hjem til seg ”så dere kan være der jeg er”. Guds bolig er altså i himmelen. Også vi har vår bolig der. For vi skal være der han er.

I vår tekst møter vi igjen tanken om Guds bolig, men her er perspektivet annerledes. Her sier Jesus at når Ånden kommer, vil Faderen og Sønnen komme sammen med ham og de skal ta bolig hos oss. Guds bolig er på jorden som i himmelen!

Motsatte og uforenlige tanker? Nei, de hører tvert imot nøye sammen. Først ved at Gud kommer til oss og bor mellom oss i Kirkens fellesskap, kan vi en gang få komme til ham og bo hos ham i det fullendte Guds rike.

Bofellesskapet må med andre ord starte her – på denne siden av tidsgrensen. Det paradoksale er at det er så mange som vil til himmelen, men så få som vil bo i Herrens hus mens de lever her på jorden.

Pinse handler om Ånden som allerede er i ferd med å bygge Herrens hus.

I GT var Guds nærvær knyttet til templet og gudstjenesten der. ”La meg reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem”, hadde han sagt. Derfor var templet et sentralt tema i Jesu forkynnelse. Og straks han kommer til Jerusalem den siste påske, begir han seg til templet. I hellig vrede driver han ut kremmerne som solgte dyr til offerseremoniene. Så fyller han templet med seg selv.  Han er selv offeret – Guds lam som skal slaktes og ofres på alteret. Gjennom sin offerdød på korset avløser han alle tidligere ofre og fullender alle tidligere offerhandlinger.

Ett av de store spørsmålene i forbindelse med prosessen mot Jesus var nettopp knyttet til templet. Han hadde sagt: ”Riv dette templet ned og jeg vil bygge det opp igjen på tre dager.” Men jødene misforsto. Han snakket ikke om templet som var bygget av steiner, men om seg selv. Han var selv templet som skulle brytes ned og bygges opp igjen på tre dager. Jesus er selv Guds bolig – stedet for Guds nærvær. Slik kan Paulus vitne: ”I ham er hele Guddommens fylde legemlig til stede, og i Kristus, som er hode over alle makter og myndigheter, har også dere fått del i denne fylde.”

Gud bor i Kristus. Og hans kropp er Kirken, Guds bolig i verden.

Derfor kan Kingo skrive:

 

”Hver sjel som han mon savne,

skal i Guds kirkes bo

ham søke og omfavne

og finne trøst og ro.

 

Der vil han alltid blive

forklaret i sitt ord

og sakramenter give

av nådens rike bord.”

 

Gud bor altså i sin kirke på jord. Derfor bekjenner vi med glede på pinsedagen: ”Jeg tror på Den hellige Ånd… én hellig, katolsk kirke.”

For det andre: Ånden skaper rom for Gud i oss.

Jesu løfte gjelder ikke bare at han vil bygge en bolig for oss å leve i, der vi kan gå ut og inn. Han vil også ta bolig i oss. ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” spør Paulus.

Ved siden av det objektive nærvær i Kirkens hus og i de hellige sakramenter, ønsker Ånden å skape et rom for Den treenige Gud i våre hjerter. Denne personlige siden ved Åndens gjerning hører med i pinseperspektivet. Det objektive og det subjektive hører sammen. Gud vil bo i våre hjerter. Ikke bare i det ytre, men i vårt indre. Et troens og kjærlighetens liv med Gud. Åndens mål er å erobre våre hjerter – så Gud kan bo i oss med hele sin fylde.

Jesus gir selv anvisningen. ”Den som elsker meg”, sier han, ”vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”

Tre stikkord: Kjærlighet – lydighet – Guds ord. Sammen utgjør de et byggeprogram for Åndens gjerning i våre liv.

Gud får rom i våre hjerter ved at vi lever i kjærlighetens fellesskap med Jesus. Det gis ingen teoretisk tilnærming til Gud. For å lære ham å kjenne, må vi nærme oss ham med hengivenhet og fortrolighet. Kjærligheten overvinner avstand. Den kaller på vår fulle oppmerksomhet. Den engasjerer vilje og følelsesliv. Den krever tid og engasjement.

Derfor er kjærligheten tvilling med lydigheten.  ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord”, sier Jesus. Åndens fremste verktøy er Guds åpenbaringsord. Med det utvider han sitt territorium. Med det gjør han sin gjerning med oss. Ordet minner oss om synd og kaller oss til oppgjør. Det skaper angrende hjerter som ber: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte…”

Men Ordet virker også i oss troen på syndenes forlatelse. ”Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere”, sier han. Og vi på vår side, ber før vi mottar Jesu legeme og blod i nattverden: ”Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet!”

Ordet kaller oss også til tjeneste og uttruster oss til et hellig liv. Slik fører kjærligheten og lydigheten oss inn i den gode sirkelen der Ordet fullfører hva det er sendt til.

For det tredje: Ånden fyller Guds hus med kjærlighet, glede og fred.

Det gjelder både det ytre rommet – Kirken som vi får bo i – og det indre rom som Ånden bygger i våre hjerter. Ånden fyller huset med sine gaver som er kjærlighet, glede og fred.

Kirken er et hellig hus – et sted der Gud bor. Derfor er den et bønnens hus, et sted der vi kommer sammen for å tilbe og for å høre og dele. Derfor må vi, som apostelen formaner oss, lære ”å ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll”.

Og det ytre skal oppdra det indre menneske i det samme. Vår ytre ferd i Guds hus skal hjelpe oss til å pleie det indre liv med Gud. Så han kan legge ned i våre hjerter det han vil gi til verden gjennom oss. Han vil, slik som det sies i en moderne lovsang, gjøre vårt liv til en lovsang for seg. Og vårt kall er å synge håpet og gleden inn i verden.

Slik vil Gud bygge og bo hos oss. Og når tiden er inne, skjer det hele fullkomment det som allerede er påbegynt her og nå. I det store utsynet mot evigheten, bryter kjærlighetens apostel ut: ”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.”

Da er det ytre og det indre smeltet til ett. Gud fyller alt i alle. Som apostelen skriver: ”Noe tempel så jeg ikke i byen, for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys.”

 Slik fullendes perspektivet fra pinsedag.

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no