Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken Pasjonssøndag

Matt 21,33-46

Fr Asle Ambrosius

En forståelig innvending mot dagens tre lesninger – inkludert evangeliet for dagen – er at de så å si oser av historie og virker i utgangspunktet rimelig bundet opp til den tiden de ble skrevet i – og dermed tilsvarende uaktuelle for oss i dag.

Som for eksempel avsnittet fra Tredje Mosebok med alle detaljene om Arons tjeneste som offerprest i det gamle Israel. Her hører vi om okseblod og hvordan – og i hvilken rekkefølge – det skal skvettes med fingeren og strykes på alterets horn i helligdommen til renselse og soning for folkets synder. Og hopper vi så like frem til evangeliet, er vi fortsatt i en historisk kontekst fjernt fra dagens virkelighet. Jesu lignelse er en direkte provokasjon mot datidens jødiske ledere, noe de selv etter hvert blir smertelig klar over. ”De skjønte at det var dem han siktet til”, står det, men siden folket holdt Jesus for å være en stor profet, unnlot de foreløpig å gripe ham. Lignelsen forteller historien om et folk som alltid har forfulgt sine profeter, like fra Moses av og frem til Jesus selv. Det er som om de – midt i sin rolle som Guds utvalgte folk – aldri har tålt Ordet fra Guds munn. Aldri var de helt fornøyd med det de hørte, verken om Guds barmhjertig og nåde eller om Guds rettferdige dom. Det er som om forherdelsen topper seg når Gud lar sin egen Sønn komme til verden. ”Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham”, han som var ”full av nåde og sannhet” (Se Joh 1,11 og 14). ”Der har vi arvingen”, sa de til hverandre. ”Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår”!

Før vi går videre, må vi også kommentere den tredje lesningen, den fra Hebreerbrevet, som også på mange måter taler et språk som er fremmed for oss – og tydeligvis er rettet inn mot jødiske tilhørere, siden forfatteren fører dialog nettopp med den gammeltestamentlige offerpraksisen. Og allikevel er det her vi finner nøkkelen til å forstå og ta til oss meningen med både Moselovens offerforskrifter og Jesu utfordrende forkynnelse til jødenes ledere. Den gamle pakten er avløst med en ny pakt, pakten i Jesu blod. Mens Aron og alle hans etterfølgere som offerprester stadig på nytt måte bære frem blodet av bukker og okser, har Jesus båret frem seg selv – sitt eget legeme og blod – en gang for alle. Derfor tar hans prestedømme aldri slutt, ”fordi han er og blir til evig tid”.

Og her, kjære venner, er vi ved det som gjør at alle disse tre historiske tekstene – bundet som de er til en fjern fortid og hver for seg er preget av den historiske konteksten de er skrevet inn i – allikevel leses og høres og tros som Guds levende ord til oss i dag. For om tekstene er gamle og tilhører Gudsfolkets lange og mangfoldige historie, har vi som mennesker under Guds himmel ikke forandret oss i nevneverdig grad. Tvert imot har vi – ikke minst i vår egen tid – avslørt vår motstand mot sannheten og sviktet vårt kall til å vise nåde. Talen om offerblodet er ikke så utdatert som det kan høres ut. Helt siden Kains drap på sin bror Abel og like til blodet som flyter på abortklinikker over hele jorden roper blodet til Gud om menneskeslektens skyld og skam. For ikke å snakke om alle unnskyldningene som følger: ”Er vel jeg min brors vokter!” Et hvert menneske som søker sannheten, vil på ett eller annet tidspunkt måtte rope: ”Mot deg alene har jeg syndet og hva ondt er i dine øyne har jeg gjort!” Blodet som Aron ofret i helligdommen og som ble smurt på alterets horn er kanskje allikevel ikke så helt utdatert. Det roper til oss om vår egen skam og skjensel. Og det roper til Gud om soning og forsoning. Bare Jesu blod roper høyere! Og det er Hebreerbrevets trumfess – og nøkkelen til å forstå de gammeltestamentlige tekstene om synd og soning. ”Ja, en slik øversteprest måtte vi ha: hellig, uten ondskap, ren, adskilt fra syndere og opphøyd over himlene… Offeret har han båret frem én gang for alle da han ofret seg selv.” Og løftet lyder: ”Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.”

Historie? Ja. En lang og blodig historie. Og allikevel virkelighet her og nå. Nettopp som historie – frelsende historie. Nærværende på alteret – hver gang vi feirer den hellige nattverd ved å ihukomme Jesu lidelse og død for våre synder. Og tar imot hans legeme og blod til syndenes forlatelse, liv og salighet. Når vi kommer med salmistens bønn i våre hjerter: ”For du har ikke glede i slaktoffer, mitt brennoffer bryr du deg ikke om. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, Gud, du forakter ikke et knust og nedbrutt hjerte.”

Til slutt en liten visitt tilbake til dagens evangelium for om mulig å gripe tak i nattverdens dypeste mysterium. Dere husker Jesu lignelse om hvordan folket avviste Guds utsendinger og til slutt bestemte seg for å drepe selveste Sønnen. ”Kom, la oss slå ham i hjel”, sa de, ”så blir arven vår.” Med andre ord er Jesu død så å si toppen av menneskeslektens skyld og skam. Det var våre hender som drepte ham – vi var der alle sammen som medskyldige. På et vis er det vår egen blodige gjerning vi blir minnet om hver gang nattverden feires: ”I den natt da han ble forrådt…” Og vi kan spørre med god: Er dette noe å feires og minnes – til og med med glede og takk? Da er det Gud griper inn og snur det hele til vår fordel, om vi kan si det slik. Som Jesus sier i det han tolker sin lidelse og død i lys av Skriften: ”Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne.”

Så er det til syvende og sist Herrens eget verk. Vår skyld og dom blir vår egen redning. Ingen har formulert dette mer presist enn vår avdøde venn og salmedikter Børre Knudsen i den salmen som skal synges som offertorium i dag:

”Du gikk til grunne for våre hender, vi dømte deg, og dette er vår dom. Men brødet brytes, og vinen skjenkes, og dine hender gjør vår gjerning om.

I våre hender var kors og nagler da dine hender løftet vin og brød, da dine hender forvandlet drapet til offergave og til soningsdød.”

Ja, underfullt er det i våre øyne!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no