Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Pasjonssøndag

Joh 8,46-59

Fr Asle Ambrosius

Evangelieteksten i dag er ikke uten videre lett tilgjengelig. Men la oss sammen prøve å trenge inn i den – og også forstå hvorfor den er gitt oss akkurat på denne søndagen ved inngangen til pasjonstiden.

Vi forstår umiddelbart at teksten er en del av en såkalt stridssamtale mellom Jesus og ”jødene”. Og temaet (med variasjoner) er spørsmålet om hvem Jesus er. ”Hvem gir du deg ut for å være?”, spør de rett ut. Selv gjør de krav på å være Abrahams rette etterkommere, og dermed på den rette siden. Jesus, derimot, får høre at han må være besatt av en ond ånd siden han påberoper seg å ha et eksklusivt forhold til Gud. ”Du er vel ikke større enn vår far Abraham!” – Og dermed er diskusjonen i full gang om avstamming, om fullmakt og om autoritet. Hvem i all verden tror du at du er? Hvorfor skulle vi lytte til deg? – Og vi kunne legge til som en kommentar fra sidelinjen: En som setter frem enn slike påstander om seg selv, må enten være gal (slik de hevder), eller også ha rett. Noen mellomvei finnes ikke. Enten er det han sier om seg selv sant, eller så er han den største bedrageren av alle. – Det hele ender på den mest dramatiske måten. Spørsmålet om hvem Jesus er går bokstavelig talt på livet løs. De tok opp steiner for å kaste på ham, står det. ”Men Jesus skjulte seg for dem og forlot tempelplassen.”

Kanskje vi kan begynne å nøste akkurat her – på tempelplassen. Det er nok neppe tilfeldig at denne stridsamtalen om Jesu autoritet skjedde akkurat der. Hva kan det fortelle oss?

Forholdet til stamfar Abraham står sentralt i konflikten. Vi hørte om ham også i dagens første lesning fra Første Mosebok. Det må være en av de mest dramatiske fortellingene i hele bibelen. Det sto om fremtiden. Om folkets fremtid. Om løftet Gud hadde gitt Abraham om å bli stamfar til en stor ætt. Og hele løftet hvilte på en person – på den eneste sønnen han hadde, på Isak. Men nå hadde Gud satt hele fremtiden på spill ved å kreve av Abraham å ofre sin eneste sønn til Gud og på den måten vise at han elsket Gud over alle ting. En slik Gud er det sannelig ikke lett å forstå seg på! Og så får vi høre om alteret som ble gjort ferdig – og om troen som kjempet midt i tvilen og uroen og fortvilelsen. For en dramatisk dialog! ”Du far! Og han svarte: Ja, sønnen min. Han sa: Se her er ilden og veden, men hvor er brennofferlammet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut et brennofferlam, min sønn!”

Hvor er lammet?

Og vi formelig skutter oss når vi i fortsettelsen hører om sønnen som blir bundet på alteret og om kniven som heves til hogg – for så i siste sekund å bli holdt tilbake av et rop fra himmelens Gud. Så sto løftet fast, selv i dødens stund. Gud holdt ord om selv å se seg ut et lam – en stedfortreder. Og sønnen ble løst.

Hvor var det denne dramatiske hendelsen fant sted? Det ble behørig notert ned. Stedet fikk endog sitt eget navn: ”Fjellet der Gud lar seg se.” Så var det på dette stedet – utpekt av Gud selv – stedet der han åpenbarer seg – at templet senere ble bygget og alteret igjen reist.

Nå et blikk tilbake i evangeliet og til et aldeles forunderlig ord som Jesus sier om nettopp Abraham: ”Deres far Abraham”, sier han, ”jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.” Hva var det han så? Hva var det han skulle få se? Hvilken dag sikter Jesus til? Kan det være noe annet enn selve soningsdagen, dagen da skyld ble sonet og synd tilgitt på grunn av lammets blod? Stedfortredelsens dag, dagen da himmelens Gud lar nåde gå for rett, dagen da han som Gud selv pekte som offerlammet som skulle gi sitt liv i alles sted?

Nå er tiden kommet til å trekke inn også den tredje teksten for dagen, versene vi leste fra Hebreerbrevets niende kapittel: ”Men Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig.” Igjen er templet stedet, vel og merke ikke det som var laget av menneskehånd, men reist av Gud selv. Templet der Gud lar seg se.

Ser vi sammenhengen? Øyner vi det store bildet? Selve bakteppet for den stridssamtalen som evangeliet forteller om?

Offeralteret i templet. Lammet Gud selv ser seg ut, det som er uten feil eller lyte. Blodet som har kraft til å forsone syndere med Gud.

I lys av dette bildet får flere av enkeltordene i evangelieteksten mening for oss. Jeg nevner bare noen.

- ”Kan noen av dere påvise at jeg har syndet?”, spør Jesus jødene. Bakgrunnen for spørsmålet er fortellingen om kvinnen som ble grepet i hor og som ble ført frem for Jesus på tempelplassen. ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne”, hadde han sagt. Da tuslet alle bort, mens han som var ren og som kunne ha kastet, han sa: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”

- ”Jeg søker ikke min egen ære.” ”Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære.” Og vi husker kanskje Peters ord i etterkant av de store hendelsene: ”For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham…: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.”

- Og så dette forunderlige ordet av Jesus, kanskje det mest hemmelighetsfylte av alle: ”Før Abraham var, er jeg.” Ego eimi! Åpenbaringen av Guds eget navn: ”Jahve”, ”Jeg er den jeg er.” Hvem er han som får ære av Faderen ved å dø stedfortrederens død på korset? Han er selv Gud – han som var og er, og være skal. Ikke noe rart at jødene ville steine ham for blasfemi.

- Og så til slutt: ”Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden.” Ordet fra Jesus. Ordet om Jesus. Ordet om korset – ordet om Frelserens død i vårt sted – ordet om oppstandelsens glede og jubel. Gleden som Abraham skuet inn i – og frydet seg. Løfteordet som står fast til evig tid, som gjelder i dag som i går og endog den dagen vi skal dø. Jesu ord og løfte til deg og meg: ”Den som tror på meg”, sier han, ”skal aldri i evighet dø.”

 

Og vi legger bare til: ”Den som er av Gud, hører Guds ord!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no