Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken på palmesøndag

Johannes 12,1-18

Fr Tom Hængsle

Dobbeltheten i hyllesten av Jesus

I palmesøndagshendelsen ligger en dobbelthet.  Dobbeltheten er der allerede i Marias salving av Jesus.

Den salvede heter på hebraisk «messias».  Israels konger ble salvet, og ble kalt Den salvede.  Men kongedømmets forfall førte til at forventningene ble rettet mot en fremtidig messiasskikkelse som skulle bringe en ny og uovertruffen frelsestid til Guds folk.  Herrens ord kom til profetene, og de forutsa denne Messias’ komme.

Maria viser med sin salving respekt for kongen Jesus, forut for hans ferd inn i Jerusalem.  Som salvet konge rir han inn.  Men hvorfor salver hun ikke hans hode?  Det var jo slik kongesalvningen foregikk.  Normalt salvet man ikke føttene til en levende person.  Fotsalving var noe som inngikk i prepareringen av et dødt legeme forut for begravelsen.  Så her er det et moment av dødsberedelse, noe som også Jesu ord bekrefter.  Det er en dobbelthet i denne krismeringen som tegn på kongeverdighet og varsel om død.

Det er noe tvetydig med inntoget i byen på ridedyrets rygg også.  Det står at folk hyllet ham som Israels konge.  ”MEN Jesus fant et ungt asen og satte sig på det.” (Joh 12,14) Et viktig MEN i den setningen.

DE på gresk brukes svært ofte for å fremheve en motsetning.  Jesus er konge, men en annerledes konge.  Hans rike er ikke av denne verden.  Han vil ikke oppfylle folkets politisk-nasjonale forventninger om en krigerkonge som skal befri dem fra romersk okkupasjon.  Han velger derfor ikke hesten som ridedyr.  Han tar i stedet eselet, trelldyret, for å oppfylle det som ligger i profetiene om ham, det som ennå er skjult for folkemengden. Man hyller ham med triumftog, men begriper ikke at hans vei er Via dolorosa (lidelsens vei).  «Han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn.» (Flp 2, 8 - 9)

Enda en dobbelthet finner vi i hyllingsropet.  De jubler ”hosianna” som et seiersrop, en triumfalistisk hilsen.  Den opprinnelige betydningen, den bokstavelige meningen med det arameiske HOSHIA’ NA er ”frels dog”.  Intet er en mer passende bønn til ham som rir der på eselryggen.  Han er den eneste som kan frelse dem.  Han heter Jesus (som betyr frelser) fordi «han skal frelse ditt folk fra deres synder» (Matt 1,21).  Men synderne langs veien fatter ikke ropets dype mening.  De jubler hvor de skulle grått over seg selv (Luk 23,28)

VÅR HYLLEST I DAG

Når vi i dag (og hver søndag) hyller Kristus kongen, så ligger det en dobbelthet i det også for oss. Dobbeltheten er ikke skjult for oss som for dem i Jerusalem den gangen.  Hans lidelse og dens sonende betydning er ikke ukjent for oss.  Men den himmelske kongeverdighet er fremdeles ikke åpenbar i det ytre.  Hans rike er fortsatt ikke av denne verden.  Vi har livet under et dekke av død.  Vi har et kors å ta opp i denne kongens følge.

Utenfor den troende menighet er hans kongeverdighet tilslørt på en annen måte.  Der er det mange mennesker som er fascinert av Jesus.  De har mye godt å si om ham og interessante betroelser om hvordan de oppfatter ham.  Gamle og nye religiøse bevegelser gjør bruk av hans navn.  Men ham selv kan de ikke finne og gripe så lenge deres bilde av ham er feilaktig og de ikke leter der han har sagt at han lar seg finne.

Liturgien

Et av de viktigste redskaper til å kjenne kongen, følge ham og hylle ham rett, det er liturgien, den som gjennom århundrene har grodd fram av kirkens omgang med Skriften.  At de søkende må komme dit, for ikke å si hit, ber jeg om med ordene i tidebønnen: «La alle dem som søker deg, komme å tilbe for ditt åsyn.»

For noen kan nok liturgisk prakt og kirkekunst fortone seg som et dyrt og overflødig skuespill.  Men i denne forsamling er det vel unødvendig for meg å argumentere for liturgiens betydning.  Dere vet også om den dimensjon som det er fokus på i dagens evangelium: hyllesten til Frelseren.  Marias salving er uttrykk for den.  Det er mange aspekter ved en gudstjeneste.  Det er et berettiget anliggende å lære noe, at jeg får noe ut av det.  Men viktigere er: hva får Gud ut av det?  Vi er her for å tilbe ham, for å hylle ham, for å takke ham, for å ofre til ham.

Diakonien

Men liturgi er ikke den eneste måten vi skal tjene Gud på. Blant annet hører diakonien med. Vi har misforstått Jesus fullstendig hvis vi tror hans forsvar for Maria legitimerer likegyldighet for fattige og nødlidende.  Tenk på hva Jesus sa til den rike unge mann: "Én ting mangler deg: Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" (Mark 10, 21) Husk hva han sa til de fariseerne som var så opptatt av oppvasken: (Luk 11, 41) «Gi heller det som er inni, til de fattige, så blir alt rent for dere.»  Og i neste kapittel sa han til disiplene: (Luk 12, 33) «Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige.»

Vi kan tjene Jesus ved å tjene andre.  Vi kan hylle ham ved å hjelpe de fattige.  Matt 25, 35 - 36 «For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.»

Men kjenner man ingen annen gudstjeneste enn den som gjelder nestens nød, da mangler et viktig bibelsk anliggende.  Vi har ikke Gud i forlengelsen av vår aldri så radikale tjeneste.  Vi kan riktignok ikke elske Gud uten å elske vår bror (1 Joh 3,14-17), men vi kan heller ikke la vår tjeneste for Gud gå opp i diakonal aktivitet.

DET FORBILLEDLIGE I MARIAS HYLLEST

Kristus kan og skal hylles både med diakoni og liturgi.  Hebr 13, 15 – 16: «La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vårt lovprisningsoffer, det vil si frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds behag.»

Til slutt vil jeg prøve å trenge enda nærmere inn til hva det er som gjør Marias hyllest forbilledlig.  Jeg har lest et svar på Judas’ kritiske spørsmål som noen har funnet på, og det svaret lyder slik: ”Judas, den som elsker, sløser alltid.”  - Jeg tror det er et treffende svar.  Marias handling er en overstrømmende kjærlighetsbevisning. Hun opphøyer Jesus.  Hun bare gir – uten sidehensyn.  Tilbedelsen og hengivelsen springer ut av møtet med Guds Sønn, han som er herre over liv og død (Joh 11).  ”Verdens lys” (Joh 8,12) skaper gjenskinn fra hjerter som tror.

Eller for å si de på en annen måte: Den rette hyllest av Jesus består i å gi ham sitt hjerte.  Det var hemmeligheten i Marias hyllest.  Det er ikke den ytre handlingen i og for seg som er forbilde for alle tider.  Det er ikke slik at det alltid er bedre å hylle Jesus med kostbar, ekte nardussalve enn å hjelpe fattige og lidende mennesker.  Etter hans død, oppstandelse og himmelfart er det jo ingen som kan gjøre akkurat det hun gjorde.  Iblant kan det være helt på sin plass å minne kirken om de fattige på bekostning av dens rikdom og prakt. Flere av helgenene har vist oss det.

Johannes sier at hele huset ble fylt av salvens vellukt.  Det har sikkert, som så ofte hos Johannes, en dypere mening.  Bibelen taler flere steder om offer som er en velbehagelig duft for Herren.  Noahs offer (1 Mos 8,21) og ulike offer i helligdommen (2 Mos 29,18; 3 Mos 6,8.14).

Men i NT sies dette framfor alt om Kristi offer for våre synders skyld.  Ef 5, 2 ”Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.”  Denne Kristi velgjerning er det som fyller den verden som stinker av forråtnelse, med vellukt.  Og denne hans gjerning er forbilde for hans disipler: Ef 5, 1 - 2  ”Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud.”

Apostelen takker i Flp 4, 18 for en gave han har fått av menigheten og sier ”Det var som en duft av et offer som Gud gjerne tar imot, og som er til hans behag.”

Maria ga hele sitt hjerte, hele sitt vesen, med den ytre gaven som hun hyllet Jesus med.  Dette er hemmeligheten i all hyllest som behager Herren.  Den kan ta seg mange ulike ytre uttrykk, men felles for alle de som er velbehagelige for Herren, er at de springer ut av hjertets tro og hengivenhet.  De er en Gud velbehagelig duft, enn åndelig vellukt, som fyller verdens sørgehus.

Der den kjærligheten til Jesus finnes, der blir sikkert ikke de fattige, som Judas minnet om, bortglemt.  Vi kan være ganske sikre på at Maria gjorde mer for de fattige enn tyven og forræderen Judas.

Der samme kjærlighet til Jesus finnes, der blir heller ikke gudstjenestefeiringen ytre klingklang.  Det blir ikke bare en kirkemusikalsk oppvisning eller en liturgisk lek, men en hjertenes lovsang og tilbedelse av Frelseren og alle hans velgjerninger.

Ja, Herre, gi at det måtte skje med oss, til ære for deg Fader, Sønn og Hellig Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no