Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken påskenatt 2016

Mark 16,1—8

Fr Asle Ambrosius

I natt møter vi dem igjen, kvinnene ved Jesu grav. Sist vi hørte om dem var i går, under Aftenbønnen ved graven. ”Maria Magdalena og Maria, mor til Joses, så hvor han ble lagt”, skriver evangelisten Markus. I natt møter vi dem igjen. De kommer fra sabbaten – den som i lys av det som skjedde med Jesus senere er kalt Den store sabbaten. Dagen da Jesus hvilte i graven. Kvinnene hadde vært vitne til hvor de hadde lagt den døde kroppen. Nå var alt over. Stillheten rådet – ja, ikke bare stillheten som på en vanlig sabbat, men tausheten og tomheten og ensomheten. Mørket hvilte over jorden. Det var natt. Jesus var død. Troen var tapt. Håpet svunnet. Bare kjærligheten holdt ut. Det er slik vi må forstå situasjonen for kvinnene som nå var på vei til graven grytidlig om morgenen da sabbaten var over.

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Jesu rop fra korset er også de troendes erfaring. Når Gud blir borte. Når det ikke lenger synes mulig å tro. Når alt håp er ute. Når følelsestørken er et faktum. Johannes av Korset kaller denne erfaringen for Sjelens mørke natt. Slik beskriver han den: Det som før ga glede, gir nå en følelse av tomhet. Det blir vanskelig å be. Den vonde følelsen av å være i ferd med å miste Gud, av å bli forlatt. ”Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro” (Sal 22,3).

Ifølge Johannes av Korset er denne erfaringen Guds verk. Da arbeider Gud med oss på en særlig omsorgsfull og kjærlig måte. Erfaringen av å miste taket, måtte gi slipp på alle falske støtter – og la Gud selv få gjøre sin gjerning. Først ved å tømme, dernest å fylle. Først ved å ta, dernest ved å gi. Å miste Gud for å finne ham igjen på en ny måte. Den mørke natten er, ifølge Johannes av Korset, tiden for renselse, for lutring.

Kjære venner! La oss derfor ikke hoppe for fort over fra Langfredag til Påskemorgen. Sabbaten – dagen imellom korset og oppstandelsen – er avgjørende viktig for vår påskefeiring. Den vitner om en realisme ved troen som ingen troende kommer utenom uten en eller annen gang å miste fotfestet. Denne dagen imellom er dagen da ateismen åpner seg som en avgrunn i vår sjel. Er Gud død? Finnes han ikke mer? Har jeg levd på en illusjon? Vi må våge å stille slike spørsmål. Vi må ta oss tid til å gjennomleve Den store sabbatens eksistensielle tvil og fortvilelse. Kjenne den på kroppen. Først da kan natten ta slutt og dagen demre i øst.

I hagen ved Golgata der Jesu grav lå, møter vi en gruppe kvinner som holder ut, som viser oss hvordan vi skal forholde oss gjennom vårt livs mørke netter. De hadde vært vitner til korsfestelsesdramet. De hadde sett at Jesus ble tatt ned av korset og båret bort. De vet at han ligger i graven. Men de fortviler ikke! Legg merke til det! De fortviler ikke. De sier ikke til hverandre: ”Nå er det slutt. Nå kan vi ikke gjøre mer.” Kanskje de ikke sier noe i det hele tatt. Men de foretar seg noe. De forbereder urter og salver. Kjærligheten til Jesus holder dem i aktivitet. De setter seg ikke ned og fortviler. De fortsetter å vise Jesus sin respekt til tross for at livet har forlatt kroppen hans. De går av sted til graven mens det ennå er mørkt – ikke så mye i tro, og uten håp menneskelig talt – men kjærligheten bærer dem videre mot den nye dagen.

Før de kommer frem har Gud allerede handlet. Midt i det mørkeste mørke har han åpnet graven og sendt sine budbærere med de gode nyhetene – med evangeliet. ”Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham.”

Midt i mørket handler Gud – uten vår hjelp. Han som reiste Kristus opp av graven, fører våre skritt mot soloppgangen. Han fører oss ut av graven sammen med den oppstandne. Han lar oss på nytt se lys og fatte håp. Alle som er døpt til ham, er knyttet sammen med ham i liv og død – til liv i døden. Derfor fornyer vi i natt våre dåpsløfter – og han bekrefter på nytt vår tilhørighet til ham. Han møter oss fra den tomme graven, som den korsfestede og oppstandne, og sier: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”

Og mens det ennå er natt – mens troen og håpet fortsatt er under press og vi fortsatt kan kjenne frykten for tausheten og tomheten når Gud er borte – gjør vi som disse kvinnene (nattens helter). Vi gir ikke opp, vi mister ikke motet, men forbereder våre kjærlighetsgaver til Jesus og går den levende i møte mens vi sier med salmisten: ”Og sier jeg: ’La mørket dekke meg og lyset omkring meg bli til natt’, så er ikke mørket mørkt for deg, og natten er lys som dagen, ja, mørket er som lyset” (Sal 139,11—12)

Og som en oppmuntring underveis til alle som er døpt og som i natt fornyer sin dåp, hører vi apostelen Paulus sine ord: ”For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til.”

 

Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud, fra evighet til evighet.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no