Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Påskeaften betrakting 2020

Fr Asle Ambrosius

«Ljos over grav som oss livsvoni gav»

Det er påskeaften – eller Den store sabbaten, som den også kalles, et godt navn på denne dagen da det hviler en stillhet over jorden, som på den syvende dagen da Gud hvilte etter å ha fullbyrdet skaperverket. Nå hviler Jesus i sin grav etter å ha fullført sin gjerning. Og ved det har han helliget alle de troendes hvilesteder. Fortsatt er det fredfullt å vandre på kirkegården der korsene minner om fellesskapet også i døden.

Som prest i nynorskland har jeg ofte stått blant graver og sunget Blix sin malmfulle påskesalme:

«Ljos over grav som oss livsvoni gav rann med Guds Son ifrå daude. Solrenning klår som den venaste vår steig over gravstader aude …»

I den synlige verden har døden fortsatt vunnet, men i den usynlig verden foregår det en kamp om sjelene – en kamp som skal krones med seier. Derfor hviler det håp over korsmerkede graver.

Derfor er det mer å si om denne dagen mellom Langfredag og Påskemorgen der stillheten råder – i alle fall på overflaten. Om Kristus bekjenner Kirken: «… korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket …» Fra en gammel norsk homiliebok (en samling prekener i håndskrift fra ca. 1200) leser vi om det som foregår i det dype dødsriket:

«Han (Kristus – den andre Adam) gikk inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fanget av døden, hørte Herrens trinn … Da grep Herren Adams hånd og sa: ‘Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket … Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.»

Så er stillheten som hviler på kirkegården ikke det samme som at alt er over. I stillheten er det et gryende håp. Når jeg sier ‘gryende’, er det fordi troen døde da Jesus døde. Dagen symboliserer derfor på et vis en tro som kjemper for å overleve – de gamle kalte det ‘sjelens mørke natt’ da alt håp synes å være ute. Men troen fortsetter å handle. Kvinnen går til graven med sine blomster og sin salve. Det er også en form for tro – selv om håpet menneskelig talt er ute. Etter hvert skulle håpet igjen vinne fotfeste og finne vei inn i hjertene – ikke som selvsikker og selvsagt tro, men som en indre overbevisning om at Kristus har vunnet over døden, om at dagen derfor gryr i øst og kaster sitt lys over gravene på kirkegården.

«Ljos over grav, fall som solskin på hav, når me frå verdi skal fara! Lys oss i land til den livsæle strand, fram til det liv som skal vara, så me ved ljoset frå påskedag sæle kan leva i englelag!»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no