Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Mikkelsmess 2018

Joh. 1,47-51

Fr Tom Hængsle

Mikael – det er navnet på en engel. Det kunne like gjerne være en betegnelse som passer alle engler. MI-KA-EL betyr ”hvem som Gud”, eller”hvem er som Gud?”.

Englene står over menneskene. Men ingen engel er Gud. For hvem er som Gud?  De er skapte vesener, ikke født av Faderen fra evighet, slik som Sønnen; ikke utgått fra Faderen, slik som Helligånden. De har englenatur, ikke guddomsnatur.

Englene er skapt før jorden. De har ingen kropp. Men ved enkelte tilfeller, for å utføre et oppdrag, har de kledd seg i legemlig skikkelse, slik som ved bebudelsen til Maria eller julenatt.

Englene har større kunnskap, renere intelligens og klarere innsikt i Guds hemmeligheter og større makt enn menneskene. Englene skal vi vise respekt og ære, men ikke tilbe. For hvem er som Gud? Hele englenes vesen, tilbedelse og tjeneste roper, ikke bare som et spørsmål, men som en hyllest med utropstegn: Hvem er som Gud!

Engler er nevnt over tre hundre ganger i Bibelen: Engler og erkeengler, himmelske hærskarer, livsvesener, makter og myndigheter, kjeruber og serafer og skytsengler. Men nå skal vi gjøre det ganske klart hvorfor vi befatter oss med disse vesener. Det er ikke for å adsprede oss med kuriøs og kanskje litt bortglemt bibelhistorie.  Nei, englene er like aktuelle for oss hvilken tid og dato det enn måtte være i kirkehistorien eller i kirkeåret.  De har i høyeste grad med vårt hverdagslige og vårt søndagslige liv å gjøre.  Og dagens tekst, slutten av Joh 1, leder oss til det sentrale i deres væren og virke: de stiger opp og de stiger ned. (Joh 1,51)

Eller formulert med andre ord som et tema for dagen: Den himmelske og den jordiske Kirke forenes gjennom disse forbindelsesledd. Jeg vil si noe om denne forbindelsen på to områder: 1. Vi står sammen i striden.  2. Vi står sammen i sangen.  Altså: i kamp og kultus, i krig og liturgi, i konflikt og lovsang.

Sammen i striden

Paulus skrev til efeserne om djevelens lumske angrep. Ef 6, 12 ”For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.”

Altfor lett forestiller vi oss frelsen som noe som foregår mellom Kristus og det enkelte menneske, helt i det stille og private. Og det er jo sant at frelsen ikke virkeliggjøres over hodet på meg. Min person deltar med sitt valg og sin avgjørelse og med sitt engasjement. Men: jeg står ikke alene for meg selv i verden. Det finnes usynlige makter, som strider om meg, beiler til meg, har innflytelse på meg. De siste 100 år av historien har på en usalig måte vist oss hvordan mennesker – egentlig sunne, normale, i og for seg godmodige mennesker – blir grepet av en forførerisk ånd, slik at de ikke blir til å kjenne igjen.  Tenk på hva tidligere normale ektemenn og familiefedre kunne få seg til å begå av bestialitet under siste verdenskrig. Eller på hva gode tidligere gode naboer har gjort mot hverandre på Balkan.

Det skjer også for deg og meg i det små. Satan er en fallen engel. Vi merker hvordan han enda utøver noe av den hinsidige verdens englelike, forføreriske dragning når han frister oss.

Jesus kom ikke til ingenmannsland. Guds rike kan ikke realiseres på noen annen måte enn at satan kastes ut. Og djevelen og hans hærskarer ser hvor vi samler kraft til å styrte ham. Derfor er ofte vekkelsesbevegelser og kirkelige fornyelsesbevegelser hjemsøkt av tragiske nederlag og fall.– Men det er egentlig ikke så uventet. For den onde er ingen dårlig strateg.

Hvor enn Kristi ord blir forkynt, kommer vi i håndgemeng med denne motstander. Han sier ikke ”mi ka el”, for han vil selv være gud. Her står rike mot rike, Guds herredømme mot maktenes herredømme. Vår menneskelige og historiske kamp på jorden er uvegerlig involvert i dette spillet som den onde driver for å bli som Gud.

Tilværelsen er fra denne side sett et veldig drama, der Guds engler kjemper mot dragen for å gjennopprette gudsbildet i mennesket. Kampen mot synden er ikke bare en kamp mot syndefordervet, men den er også en kamp mot demoner, mot falne engler, sendebud fra satan, den falne Lucifer. Guds gode engler bistår oss. De strider med oss i denne veldige kosmiske kamp.

Kanskje er de gode makters virke vanskeligere å påvise enn de ondes. Men Gud har jo ikke opphørt å være skaper og oppholder. Hans engler er underveis for vår skyld, som det står i Hebr 1, 14 ”Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?”  Midt i denne syndige verden finnes det gode, sunne tanker og bevegelser, strømninger og krefter – ikke fra oss, men fra Gud.

Her kunne vi sette inn med å fortelle hverandre om de gangene vi hadde englevakt – i ytre, fysisk fare, - eller ved en annen påkjenning eller risiko. Og hvor ofte har vi ikke bedt Gud om at hans engler tar våre barn i sin varetekt, etter Jesu løfte: Matt 18, 10 ”Deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn.”  Ja, nettopp dette er engletemaet i dag: Gjennom dem forenes den himmelske og den jordiske kirke.

De onde makter er nederlagsdømte, ikke fordi avklaret teoretisk tenkning har avskaffet dem, men fordi Jesus Kristus har tatt opp kampen mot dem og vunnet. Riktignok er det slik at den avgjørelse som er falt i himmelen, ikke nødvendigvis må slå ut på jorden umiddelbart. Gud forholder seg ikke til et perfekt fungerende apparat, men til mennesker: Mennesker som vender seg til ham, tar ham alvorlig, som i tålmod og hengivelse viser sin tillit og ikke opphører med det selv om han legger på dem tunge lydighets- og utholdenshetsprøver.

Vi hørte hva den høye røsten i himmelen sa: Åp 12, "Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod.”  De himmelske kaller oss altså brødre. Blant dem som kjemper på jorden, kunne noen få inntrykk av at i himmelen er det ro og der er den jordiske menighet glemt. Men nei: det er én menighet, i himmel og på jord, - den triumferende og den kjempende kirke. Og som den himmelske anser oss som sine brødre og deri viser samhørighet med oss, så får også vi som tilhører den kjempdne kirke, allerede betrakte den himmelske seier som vår.  Seier’n er vår!

Sammen i sangen

Det leder meg fra talen om striden til talen om sangen. Englene stiger opp og stiger ned. De forbinder sin lovsang med vår liturgi.

Åp 7, 11 ”Alle englene, som stod i en krets om tronen og de eldste og de fire vesener, kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden og tilbad Gud.”  Dette viser oss en av de oppgaver som tilkommer englene. Åpenbaringsboken er jo engleboken framfor andre i Bibelen.  Den er også den liturgiske boken framfor andre. Der er fargerike og strålende scener av liturgisk karakter. Det tales om tilbedelse, røkelse og lovsanger. Og i alt dette har englene en fremskutt plass.

De deltar også i vårt menighetsliv. Ja, de henter faktisk opplysninger her om Guds frelsesråd. Og når Paulus i 1 Kor 11 underviser om hvordan kvinner og menn skal opptre når menigheten samles, så sier han at de skal gjøre det slik for englenes skyld. Englene står som formidlere mellom Gud og mennesker. Naturligvis ikke som forsonere, der er Kristus den eneste mellommann. Men den himmelske og den jordiske kirke forenes gjennom disse forindelsesledd i engleverdenen. ”Som i himmelen, så og på jorden.”

Jeg tror faktisk det er viktig for oss å ha englenes tilbedelse med i vår bevissthet. Det kan være et mangelsymptom hvis de ikke er det. Salmistene i GT retter jo stadig oppfordringer til englene om at de skal love Gud.

Gud er kjærlighet, og han vil elskes av sine skapninger, engler og mennesker. Hadde han residert i en tom himmel, ville han vært en helt annen enn den Gud Bibelen åpenbarer. Om hans trone bølger lovsangen som mange vanners brusen. Og ”som i himmelen så og på jorden.”

Skriften lærer oss ikke at det er nok å tenke på Gud i vårt stille sinn. Den lærer oss ikke at det unødvendig å komme sammen, og bruke stemmen. Vi bøyer ikke bare våre hjerters knær. Vi løfter ikke bare våre tanker til Gud, men vi reiser oss. Vi sitter ikke bare og minnes at Jesus er død og oppstanden, men vi spiser og drikker hans legeme og blod. Og vi gir ham vårt lovsangsoffer: frukt av lepper som priser hans navn. Ja, alt vi eier tilhører, av hans eget gir vi ham tilbake.

Det kan ikke understrekes nok hvor viktig det er å høre Guds ord. Men vår frelser sa ikke ”hør dette til minne om meg.” Han sa: ”Gjør dette.”  Derfor er feiringen viktig.

Vi må ikke slutte å komme dit hvor himmelen er åpen og Guds engler stiger opp og stiger ned over Menneskesønnen. La oss takke for den støtte Guds engler gir oss i vår gudstjeneste, når vi kan forene våre røster med dem og tilbedende synge.

Engelene er ikke her for sin egen skyld, men for Hans skyld som de tjener. Den hellige skrift sier til oss som er samlet her i dag: Hebr 12, 22 - 24 «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidssamling, 23 til menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen. Dere er kommet til en dommer som er alles Gud, til åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen, 24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no