Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Midtfastesøndag 2018

Joh 6,24-40

Fr Asle Ambrosius

Intimasjon

I dag har vi kommet halvveis i fasten på vei mot festen, og vi får en forsmak på hva vi har i vente. Laetare kalles søndagen – som betyr ”gled dere”. Det er altså en glad fastesøndag, der fastens lilla fargen er blandet med festens hvite, slik at den liturgiske fargen er rosa.

I salme 23 leser vi: ”Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender.”

Vi befinner oss fortsatt i ørkenen – et bilde på fasten. Ugjestmildt og karrig, utfordrende og farlig. Kringsatt av fiender – ikke personlige, jeg håper vi ikke har noen av dem – men fiender som vil lokke oss bort fra Gud, som frister oss til å ta livet i egne hender i stedet for å motta livet som Guds gave. Måtte vi så bevare konsentrasjonen, skjerpe blikket, rette tørsten og hungeren mot han som alene kan mette – styrket av brødet han gir oss som reisekost på veien.

Og la oss begynne med å bekjenne våre syder, så vi verdig kan samles om bordet!

Brødet fra himmelen

Det er troen som i dag settes på prøve – ikke den intellektuelle, som nok til tider kan utfordre oss mer enn vi setter pris på – men troen som tillit til Gud og hans omsorg. Den troen som griper inn i dypet av vår eksistens og som dermed hele vårt liv og vår fremtid står og faller med. Det som kommer til uttrykk i Israels og kirkens bønnebok gjennom pilegrimens bønn under troens ørkenvandring: ”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? (Så kommer det tillitsfullt) Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmelen og jorden. Han lar ikke din fot bli ustø, din vokter blunder ikke og sover ikke, Israels vokter… Herren skal bevare deg fra alt ondt og verne om ditt liv.” (Sal 121) Det handler altså om troen som tillit til Gud.

Av dagens lesetekst fra Andre Mosebok forstår vi at det slett ikke alltid hadde vært slik. ”Ute i ørkenen”, leser vi, ”begynte hele folket å murre mot Moses og Aron og sa: ’Å, om vi hadde fått dø for Herrens hånd i Egypt, da vi satt omkring kjøttgrytene og spiste oss mette! Men nå har dere ført oss ut i ørkenen, for at hele denne folkemengden skal dø av sult.’” I ørkenen gikk altså selv troen tørr. Veien mot det lovede land ble for lang og krevende. Skriket fra de tomme magene overdøvet det som måtte være igjen av håp og tillit både til Gud og til folkets ledere.

Det de selv ikke forsto eller kunne forstå, var at dette var en trosprøve iscenesatt av Gud selv, kanskje den ytterste og vanskeligste av alle. Først når håpet, menneskelig talt, er ute, og kontrollen over eget liv tapt, griper Gud inn og frelser. ”Herren sa til Moses: ’Jeg har hørt hvordan israelittene murrer. Si til dem: I skumringen skal dere få kjøtt å spise, og i morgen tidlig skal dere mette dere med brød. Dere skal skjønne at jeg er Herren, deres Gud.”

Og slik gikk det gjennom hele vandringen mot det landet Herren førte dem til. Hver dag fikk de en ny bekreftelse. Hver dag fikk de oppleve underet på nytt, å bli mettet av brødet fra himmelen. Prøvde de igjen å sikre seg med å sanke mer enn de trengte for dagen og morgendagen, råtnet brødet så og si i hendene deres. På den måten skulle de lære at tro er å ha tillit til Gud fra dag til dag – at hele deres eksistens lå i hans hender som hadde skapt dem og ført dem ut av trellekåret i Egypt. Det er en lærdom som vi, som hans folk i dag, har overtatt fra fedrene gjennom generasjoner, uttrykt i Fadervårs fjerde bønn: ”Gi oss i dag (d.v.s. hver dag – dag for dag) vårt daglige brød!”

Det er Jesus som lærer oss å be slik. Og han lærer oss noe mer om den troen som er tillit til Gud. Visst nok tar han på alvor at menneskene tørster og hungrer og trenger mat i magene sine. Midt i ørkenen tar han jo brødet i sine hender, takker og ber og deler ut til dem som har fulgt ham så langt. Og han ber også mennesker som har noe å dele med seg om å komme til ham med det de har for at han skal velsigne det så det blir nok til alle – og han utfordrer disiplene sine til å være med i distribusjonen. Men Jesus lærer oss altså noe mer, og det er hovedsaken i dagens evangelium. Han lærer oss at mennesket er et hungrig vesen som ikke er mett når magen er fylt. Vi er skapt med henblikk på Gud. Det er denne lærdommen Jesus vil gi disse menneskene som i evangeliefortellingen i dag på underfull vis har fått sulten stettet og som tydeligvis er på jakt etter mer av samme slaget. Ikke bare er de fortsatt sensasjonshungrige. I sin begeistring for Jesus og de mektige tegnene han gjør, er de visst også villige til å gjøre hva som helst de blir bedt om. ”Hva er da de gjerninger Gud vil vi skal gjøre?” spør de, som om mulighetene deres var legio. Med andre ord: Kom igjen! Vi er klare. Vi er her for deg og din sak! Men Jesus realitetsorienterer dem og sier: ”Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: å tro på ham som Gud har sendt.” Med andre ord: Troen består ikke av sensasjoner og mer av det vi har fra før. Vi er ikke trygge mennesker som trenger å bli enda tryggere; eller lykkelige mennesker som trenger å bli enda lykkeligere. Nei, vi trenger en som kan gi oss mer enn det vi ber om, ja, som kan gi oss endog det som vi ikke en gang har vett til å be om. En som kan gi oss noe vi ikke har fra før. Selve livet. Guddommelig liv. Livet som aldri i evighet forgår fordi det er samfunn med Faderen.

”Moses gav dere ikke brødet fra himmelen,” sier Jesus; det er min Far som gir dere det sanne brød fra himmelen. Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.”

Det er her troen står sin prøve – i møte med ham som midt i ørkenlivets mange plager og prøver og problemer viser til seg selv og sier: ”Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.”

Jesus selv er altså Guds gave til oss. Det er i ham og sammen med ham Gud åpner sitt hjerte for oss, slik at vi kan ha tillit til ham – tillit til at han bærer og at det bærer – helt hjem. Det er denne troens tillit, lutret i prøvelser av mange slag og styrket ved bordets gleder, apostelen Paulus vitner om for sine trossøsken når han i dagens epistel skriver, ut fra det han selv hadde erfart i samlivet med Jesus: ”Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja har all overflod til all god gjerning.” (2 Kor 9,8)

Kjære medkristne! Vi er midt i fasten – på vei til festen. I dag blir vi minnet om at vi ikke er alene på veien. Han sørger for oss underveis og gir oss det vi trenger. Han dekker bord for oss like for øynene på våre fiender. Han er selv livets brød som han gir som reisekost på veien. Derfor bærer troen oss videre. Og for den som holder ut, lyder løftet fra Jesus i dagens evangelium, og vi tar det til oss her ved halvgått løp og når vi nå starter på siste etappe mot påskens glede:

”For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no