Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Midtfaste

Joh 6,1-15

Fr Asle Ambrosius

Brødet fra himmelen

To detaljer i teksten – som hver for seg, og sammen, gir en horisont til å forstå hva evangeliefortellingen i dag dreier seg om. Den ene er rett og slett en tidfesting i rammen av Jesu liv: ”Påsken, jødenes høytid, var nær.” Det må være viktig, siden evangelisten tydeligvis ønsker at vi skal vite nettopp det. Horisonten for det som skjer på hin side av Galileasjøen der Jesus metter den store folkemengden med fem byggbrød og to fisker er altså påskehendelsen som ligger foran. Uten den er underet til å misforstås og blir bare et blaff, en utvendig affære – en demonstrasjon av overnaturlige krefter uten annen betydning enn å skape beundring og lyst på mer av samme slag. Uten påskehendelsen forsvinner Jesus ut av historien. Han trekker seg unna alle som vil bruke ham til egne formål og gjøre ham til en annen enn den han er.

Den andre detaljen er en bemerkning om Jesu indre liv, hva han selv hadde i tankene med det han gjorde – riktignok ikke i detalj, men allikevel en viktig opplysning (med betydning langt ut over denne konkrete hendelsen!): ”… for han visste selv hva han ville gjøre”, står det, etter at han hadde utfordret Filip til å komme opp med en ide om hvordan de skulle løse logistikkproblemet. Han visste selv hva han ville gjøre. Ingen ting skjer med andre ord tilfeldig, eller som ad hoc-løsninger på problemer som dukker opp under veis. Nei, det hele skjer etter en guddommelig plan og vilje. Han styrer det hele mot påske. Ikke slik at menneskene omkring Jesus bare blir til tilfeldige og i og for seg unyttige statister. Han tar ikke ansvaret for våre liv og vår forvaltning fra oss. Tvert imot, han inviterer oss inn i sin plan, han deler utfordringene med oss og ber oss om å være kreative og engasjerte – han legger problemet med menneskehopens nød frem for Filip, ikke som et spill, men gjør det for å prøve ham, står det, det vil si, teste ham ut om han virkelig er med og deler fellesskapet med Jesus med alt det innebærer av utfordringer, sjanser og tillit i forholdet. Men hele tiden altså: ”… for han visste selv hva han ville gjøre.” Det er godt å vite for alle Jesu disipler – til alle tider – i alle livets situasjoner – stilt ovenfor enhver utfordring som kan synes alt for stor og krevende. Husk: Det skjer etter Hans vilje som har den store oversikten og som disponerer alle resurser i himmelen og på jorden. Men ingen ting skjer at vi er med – og deler med ham og får del i det han har å gi – og til syvende og sist får del i ham i brødet fra himmelen, som er hans eget legeme, brutt for oss på korset og gitt for oss i eukaristien.

Det er slik – og bare slik – evangeliefortellingen i dag kan gi oss noe av varig verdi – noe som varer ut over øyeblikket og som forrenter seg stadig til nye kurver med brød som gir mat for sultne sjeler.

La oss så med den horisonten disse to detaljene gir, begi oss inn i dagens evangelium på Midtfastesøndag for å se om det er mer å hente på veien mot påsken.

Det første som slår oss er Jesu omsorg for hele mennesket, for alle våre behov. La oss ikke falle i fristelsen til å si noe sånt som at det var ”bare brød”. Brødet – og fiskene også, for den saks skyld – alt det Gud gir oss for vårt livsopphold, er aldri ”bare brød”, det er Guds omsorg for sin skapning – det daglige brødet som vi ber om i Fadervår – det som knytter våre liv til ham som skapte oss. Det forteller oss at han tar livet vårt på alvor. Han fjerner oss ikke fra virkeligheten. Han tar oss ikke ut av verden med de behov vi har, med alle våre begredeligheter og sukk, vår sult og vårt savn. Han behandler oss som hele mennesker, med behov, ikke bare for sjelen, men også for kroppen. Han ber oss sette oss ned der det er gress. Han sørger for maten. Han tar vare på våre liv når det er truet. Jesus – skaperordet som ble mennesket, skiller ikke mellom ånd og sjel. Han lar oss sitte på Skaperens jord. Han tar brødet – Skaperens gaver – foredlet gjennom menneskers arbeid – og løfter det mot himmelen og velsigner det gjennom sin bønn. Så deler han ut – og vi blir mette. ”Du åpner din hånd, Gud, og metter alt levende med velbehag!”

Samtidig minner han oss om at vi er sultne mennesker også etter at magene våre er mettet. Slik vi er skapt med behovet for næring – og når vi kjenner at livet trues når nødvendig tilføring av mat uteblir – slik er vi også som sjeler skapt i Guds bilde. Bare med den forskjellen at sjelen aldri blir mett bare ved å fylle på mer av samme slag, mer av det skapte. Sjelen mettes kun av brødet fra himmelen – av Gud selv. Så er det meningen når kirken kaller til faste: at vi lærer oss selv å kjenne som hungrige skapninger og som samtidig blir minnet om at vi er skapt for Gud selv – til å bli mettet av hans ord og Ordet som ble kjød.

Det andre vi skal merke oss – og da skifter vi litt perspektiv – det er den fortvilelsen enhver Jesu disippel blir fylt med når vi lærer å se menneskene og menneskenes nød med Jesu øyne og forstår at dette er vårt ansvar – ikke vårt alene, men han vil, som vi hørte, dele ansvaret med oss, slik han delte det med Filip og Andreas der ute i ørkenen. For oss ligger hele verden åpen – og vi både hører om og ser mer av sult og nød enn den samlede apostelskaren noen gang fikk se. Den ene sultkatastrofen avløser den andre. Og vi kjenner oss dypt hjelpeløse der vi i verdens ”lykkeligste land” har mer enn nok av det meste. I et politisk perspektiv vil det være umulig å sammenligne seg med Andreas sitt sukk når han fører den lille gutten med de fem byggbrødene og de to fiskene frem for Jesus, og sukker: ”Men hva er det til så mange?” For her dreier det seg rett og slett om å dele av vår overflod, det er rett og slett rettferdig fordeling av godene det er snakk om. For et land med tusenårig kristen kultur må det fortsatt være slik at den som har skal dele med den som ikke har, det må sitte så i nasjonens politiske ryggmarg. Og selv om også det bare er smuler for brød, må vi være takknemlig for at vårt land bidrar på så mange måter både med katastrofehjelp og langvarige hjelpetiltak for å øke vekst og velstand i fattige land.

Men på det private planet – der hver enkelt av oss utfordres i møte med den store og nesten lammende nøden, der gleder Andreas sitt sukk fullt ut, der kjenner vi på barnets hjelpeløshet. Hva kan jeg bidra med som monner i denne store sammenhengen? ”Hva er det til så mange?” For vi dynges ned av sanseinntrykk. Vi ser de store behovene. Og vi faller lett ned i apati og handlingslammelse. Men kjære Jesu disippel, kjenner vi på denne hjelpeløsheten – å måtte Gud gi at vi gjør det! – kjenner vi oss om barnet vi hører om i dagens tekst, ja da får vi også handle som dette barnet, gjøre som det og med barnlig tillit komme til ham med det vi har – om det oppleves som dråper i havet – overgi det til ham, ja overgi oss selv til ham – slik at han får velsignet det og brukt det i sin tjeneste – slik han ser det og kan bruke det til velsignelse for menneskene.

”Jesus visste selv hva han ville gjøre.” ”Påsken var nær.” I dag vil han trekke oss inn i det store eukaristiske eventyret – nei, la oss heller kalle det, det store eukaristiske drama. Selve nattverdens mysterium, der Jesus tar brødet, bryter det, ber takkebønnen, deler det ut til alle sine hungrige vesener og sier: Dette er mitt legeme – gitt for dere. Og den som kommer og spiser seg mett på brødet fra himmelen, blir selv det som spises, blir til Kristi legeme – Kristi mystiske legeme – blir til brød for verden. Det er målet for vår faste. Ja, det er intet mindre enn meningen med vårt liv.

Brød for verden lar du vie hver gang søsken om ditt bord / deg og all din dåd vil nyte, / hver gang du ditt brød vil bryte, / gi oss himmel gjennom jord.

Brød for verden! Herre Jesus, du som metter kropp og sjel, / hvor er mat for verdens vrimmel? /  Hvor er brød og håp og himmel? / Du er svaret: Venner, del!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no