Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Maria budskapsdag

Luk 1,26-38

Fr Asle Ambrosius

Maria – Guds Mor

Det er på mange måter et paradoks at i en tid som vår, med oppløsning av familiebånd og med sterke ideologiske krefter som vil bryte opp det naturlige båndet mellom mor, far og barn, at slektsforskning er så populært. Vi ønsker å vite om vårt opphav og finne vår plass på slektstreet. Det synes å være et grunnleggende behov vi har som mennesker, både for å forstå oss selv, hvem vi er og for å finne vår plass i verden.

I dag på Maria budskapsdag står også slekten og slektstreet i fokus. I første omgang gjelder det Jesu slektstre – men når det kommer til stykket gjelder det også oss – hvem vi er og hvor vi hører til.

Jeg glemmer ikke en preken jeg en gang hørte av Børre Knudsen. Han talte over en merkelig tekst – ikke særlig oppbyggelig, tenkte jeg – den gang. Det var slektstavlen til Jesus, slik evangelisten Matteus ramser den opp i sitt første kapittel. Der hører vi om den mannlige potens som avlet den ene sønnen etter det andre. ”Abraham avlet Isak; Isak avlet Jakob…” og så videre ned igjennom. ”Salomo avlet Rehabeam; Rehabeam avlet Abia; Abi avlet Asa…” og slik fortsetter det i en lang rekke, like til vi kommer til Jakob som avlet Josef. Og der gjorde Børre en pause, inntil han ropte ut over forsamlingen: Men Josef avlet ingen! Om ham står det bare at han var Marias mann, og av henne ble Jesus født! Og så la han til i kjent Børre-stil: Tenk dere, all denne mannlige potens forgjeves! For som det ikke vokser roser på tistler eller druer på tørre kvister, kunne ikke mennesket av seg selv bære frem det som skulle til for vår frelses skyld. Slik det heter i en julesalme: ”Det hev ei rose sprunge ut av ei rot so grann, som fedrene hev sunge av Jesse rot ho rann.” Det er altså en kontinuitet med menneskeslekten, Josef var av Davids slekt. Slektstreet kan føres helt tilbake til kong David og videre helt ned til stamfaren Abraham. For en stamtavle å ha! Og allikevel er det et brudd i slektsrekken. Josef avlet ingen! For som det heter videre i salmen: ”Um denne rosa eine er sagt Jesaia ord, Maria møy den reine bar rosa til vår jord.” Det måtte altså skje noe radikalt nytt om slekten skulle ha noen fremtid, en fremtid som skulle omfatte alle folk på jorden, også oss som er samlet her i dag. Kontinuitet og brudd. Sammenheng og nyskapning. Det er dette Maria budskapsdag innebærer. ”Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud! Hør, du skal bli med barn… Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg… derfor skal barnet være hellig og kalles Guds Sønn.”

Jomfrufødselen står ikke til debatt i den kristne kirke. Vel er den ikke til å forstå. Vel er den et brudd på all fornuft og all menneskelig makt og evne. Slikt skjer simpelthen ikke hos oss. Og allikevel har det skjedd – fordi han som skapte alt ved sitt ord, har talt på nytt – og det skjedde. Underet skjedde på nytt da Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Først i Marias liv da hun ble svanger med Gud selv. Legg merke til det! Ordet ble ikke kjød først ni måneder etter, da Jesus ble født i Betlehem. Nei, Kristus ble kjød og tok bolig iblant oss ved unnfangelsen. Det er Kirkens tro, som sammen med Elisabeth roper og ber i møte med Guds Mor Maria: ”Velsignet er du blant kvinner og velsignet er ditt livs frukt, Jesus!” La meg her også få legge til i en tid da retten til å fjerne fosteret i mors liv synes å få innpass selv blant kirkelige ledere: Det er derfor Kirken aldri kan si at abort er et gode, for mennesket har fra unnfangelsen av en umistelig og gudgitt verdi. Den såkalte frie abort er og blir et hogg inn mot kjernen i vår kristne tro, slik var det for Børre Knudsen, og slik bør det være også for oss. Dernest tar Kristus bolig mellom oss i Kirkens fellesskap, der vi sammen med Maria og alle de hellige tar imot ham i Ord og sakrament og sier med henne som er vår forbeder og forsanger: ”Meg skje etter ditt ord!”

Når jeg sier at jomfrufødselen ikke står til debatt hos oss, er det fordi Kirken har debattert, den har bedt, meditert og drøftet hva dette underet innebærer og hvorfor den har konkludert klart og entydig for våre frelses skyld. Ja, nettopp for vår frelses skyld. Det står verken om mer eller mindre. Hør hva en av fedrene, den hellige Athanasios sier om denne saken:

 ”Dersom Kristus ikke er sann Gud, så kan han ikke gi oss guddommelig liv. Og om han ikke er sant menneske, så kan han ikke frelse dette menneske.”

Da skjønner vi at det dreier seg om selve frelsens realiteter. For å bli frelst, må vi ha en frelser. Og denne frelseren, sier Athanasios, må være både Gud og mann, slik også den hellige Ambrosius synger: ”Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.”

Han måtte altså være et sant menneske som sto i kontinuitet med Adamslekten. Han måtte dele kjøtt og blod med oss, som Hebreerbrevet sier: ”Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han med sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv. Det er jo ikke engler han tar seg av (denne setningen liker jeg godt!), men han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik…”

Derfor er Maria nødvendig for vår frelses skyld – som kvinne og som mor. For det var hun som vevde frelseren inn i menneskelekten. Samtidig måtte han, i motsetning til både Maria og oss være født uten synd, han som skulle bære alle våre synder. Det gir derfor dyp mening at vi feirer Marimesse nå i tiden før påske, slik at vi skal forstå hvem han er som vi følger inn mot klimaks i frelsesdramaet. Som vi synger i en langfredagssalme: ”Hvem kan tenke på den smerte uten med et såret hjerte, om endog en synder led. Men her led den evig høye, smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, se, her lider hellighet.” Bare slik er frelsen gitt oss som gave og mulighet.

Derfor ærer vi Maria i dag – vi tilber henne ikke, det har kirken aldri bedt oss å gjøre, men vi ærer henne. Det sier Guds ord selv at vi skal. Og ikke nok med det, vi samles sammen med henne hver gang vi feirer messen og ber og tilber Jesus som Herre og frelser sammen med henne. Hun ber i himmelen – vi ber på jorden. Vi er sammen med Maria i det vi kaller ’de helliges samfunn’. Hun vil alltid være der disiplene samles – helt siden den dagen under korset der Sønnen selv ga henne til Johannes som hans mor med ordene: ”Se, der er din sønn”, og til Johannes: ”Se, der er din mor.” Siden var hun alltid sammen med dem – som på pinsedagen da apostlene var samlet for å vente på Åndens komme. Lukas poengterer at også Jesu mor var sammen med dem. Slik hun alltid senere har vært der når disiplene er samlet. Der har hun en hedersplass. Vi lytter til henne, vi lærer av henne, vi ser opp til henne. Hun er selve ikonet på Kirken som er vår mor, der Gud selv er vår Far og Jesus vår bror. Hun føder oss til nytt liv, fostrer oss i troen, lærer oss sine sanger og viser oss Jesus.

Jeg begynte prekenen i dag med å snakke om hvor viktig det er for mange å søke etter sine aner for å forstå hvem de selv er, hvor de kommer fra og hva som er deres plass på jorden. Som kristne har vi et dobbelt stamtre. Vi har ikke bare et slektstre som binder oss til jorden. Vi har også et slektstre som binder oss til himmelen. Vi har fått en ny stammor og hører sammen med Maria i Guds familie på jorden. For underet skjedde også med oss, slik det skjedde med henne.  For hør: ”Alle som tok imot ham, gav ham rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no