Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Kyndelsmesse/4. søndag etter epifania

Luk 2,21-35

Fr Asle Ambrosius

Lyset skinner i mørke

Hva mener vi når vi synger «Kristus er verdens lys»? Det vil jeg prøve å svare på i dagens preken i tre punkter.

Og det første som da må sies er at vi med det bekjenner Jesus som Gud, slik vi sier det i vår trosbekjennelse: «Lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.» Ikonmalere taler om det «uskapte lyset», d.v.s. det lyset som var hos Gud fra evighet av, slik også Johannesprologen sier det: «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys.»

Dette lyset, står det, «det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden». Her kobler Johannes lyset til det å være menneske. Kristus er menneskenes lys – han er kommet for å lyse for oss, slik at vi skal bli seende. Underforstått, uten dette lyset kaver menneskene omkring i mørke. «Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.»

Dette skal vi merke oss. Dersom det her bare er snakk om lys og mørke som fysiske fenomener, gir jo ikke dette mening. For der det er mørkt, blir mørket fordrevet straks lyset slipper inn. Lyset vinner så å si automatisk over mørket. Men, altså, ikke her. Når lyset, det sanne lyset, skinner i mørket, tar ikke mørket imot det. Mørket er altså ikke bare fravær av lys. Mørket er en makt som lukker seg til for å skjerme seg for lyset og også en makt som går til angrep for å beseire lyset. Bildet antyder at det blir kamp der lys og mørke møtes.

Det betyr at vi som mennesker i denne verden ikke er nøytrale – vi er på et vis fanget av mørkets makt og i utgangspunktet fiender av Gud. «Se, mørke dekker jorden», skriver profeten Jesaia. Og Paulus skriver at dette gjelder også menneskenes sinn og tanker; de «ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket».

Hva betyr det så når vi synger at «Kristus er verdens lys»? Jo det betyr for det andre at han er frelseren som bekjemper mørket og bringer «liv og udødelighet frem i lyset ved evangeliet». Derfor er lyset en hovedmetafor i forbindelse med Jesu fødsel. Før han ble født kunne Sakarja synge sin lovsang til Gud som «lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge og styre våre føtter inn på fredens vei». Det var stjernen som lyste vismennene frem til barnet i krybben. Og det var dette lyset som ga gjenskinn i gamle Simeons øyne der han så det Den usynlige i Jesusbarnet som ble båret til templet: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, for mine øyne har sett din frelse; et lys til åpenbaring for hedningene og en herlighet for ditt folk, ditt Israel.» Så er det altså tid for å vende om fra mørke til lys. For selv om mørket går til motangrep – det tåler ikke lyset som skinner – er det allikevel mulig å bli «lysets barn». Selv om Johannes sin beretning om at «mørket ikke tok imot det» er dyster og sier noe om våre begrensede muligheter til å frelse oss selv, fortsetter han med å åpne en vei for oss fra mørke til lys: «Men alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på, de som tror på hans navn.»

Det finnes altså mennesker som er blitt opplyste – som ikke lenger hører mørket til, men som er «fridd ut av mørkets makt» og «satt over i hans elskede Sønns rike», som Paulus skriver til menigheten i Kolossae. «Vi er lysets barn og dagens barn», skriver han videre, «vi hører ikke natten eller mørke til».

Og det er her utfordringen til oss som hører dette i dag ligger. For det tredje vi må svare er at når vi synger at «Kristus er verdens lys», så uttrykker vi ikke bare et prinsipp. Det handler om aktiv handling og om etikk og moral. Som kristne er vi ikke bare opplyste på samme måten som en buddhist blir opplyst gjennom meditasjon. Lyset fra Kristus, lyset som er Kristus, er et brukslys for livet vårt. Kristus skal følges, ikke bare tros. «Følg meg», sier han. Det betyr at lyset kaller oss til oppbrudd. Det avslører våre hjerter og tanker og handlinger og kaller oss til omvendelse helt konkret. Og det viser oss en vei vi må følge opp av dåpsvannet der troen inkarneres i levd liv, kjærlighetens vei, fredens og forsoningens vei. Det er ikke passivitetens vei. Det er ingen lettvint vei, men krever selvfornektelse, lydighet og offer.

Kyndelsmesse feires også som festen for «Marias kirkegang», hun som førte Jesusbarnet inn i templet og ble møtt av gamle Simeon. Derfor skal vi også minnes henne i dag, hun som var utvalgt til å føre lyset inn i verden. Maria – som kalles Guds mor – er vårt store forbilde både når det gjelder lydigheten og viljen til å bære omkostningene. Hun svarte «ja» til kallet. Og hennes kall var både konkret og blodig, slik gamle Simeon forespeilte henne da hun førte Jesusbarnet inn i templet. «Også gjennom din sjel skal det gå et sverd», sier han til henne og på den måten forbereder han henne på hva som ville komme. Å være en kristen i verden, er å ta sitt kors opp og følge ham. Og være villig til å bære omkostningene. Det er å være et lys på et mørkt sted, det er å ta kampen opp mot de mørke motkreftene der de er å finne – både omkring oss og i oss – og med sitt eget liv å vitne om Han som er «verdens lys».

For hør hva apostelen skriver:

«Dette er det budskap som vi har hørt av ham og forkynner dere, at Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, liksom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss for all synd.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no