Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Kyndelsmesse 2019

Lukas 2, 22-40

Fr Tom Hængsle

Jeg vil begynne min preken med den tale som den engelske forfatteren William Somerset Maugham holdt på sin 80årsdag. Han begynte med å si: «Det er mange fordeler med å bli gammel». Og så ble det en lang pause – før han sa: «Jeg prøver bare å komme på en av dem.»

Dagens tekst tror jeg kunne gitt stoff til forfatterens tale. Ser du noen poenger? Da er jeg interessert i å høre om det.

Jeg synes iallfall denne beretningen fra Lukas 2 passer godt for oss over 70. Det betyr ikke at dere yngre kan lukke ørene. Dere håper vel også å nå samme alder og verdighet som oss pensjonister. Men det viktigste er jo at budskapet angår alle.

I evangelieteksten møter vi to mennesker, en mann og en kvinne, som er gode rollemodeller og identifikasjonsfigurer for oss eldre. Og jeg har møtt mange kvinner og menn som har minnet meg om Simon og Anna. De opptrer med en tilbedelse av Frelseren som har vært forbilledlig for alle senere slekter. De har hatt mange etterfølgere, som føyer seg inn i rekken av dem som ble holdt fast i troen opp i alderdommen og forfremmet til herligheten. I vår menighet faller det meg umiddelbart inn å tenke på Elisabeth og Inge. Jeg sier som David  i Sal 122,1 «Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus

Sangteksten som Simeon kvad, er tradisjonelt brukt i aftenbønnen. Vi har bedt den mange, mange ganger på kveldsarrangementer i vår menighet. For mange av oss inngår den i vår aftenbønn hjemme. Og jeg tenker noen ganger: Tenk om jeg fikk nåde til å bruke den i mitt livs aftenstund. «Herre, nå lar du din tjener fare * i fred herfra …»

Slike ord tyder på trygghet overfor døden. Og gamle Simeon gjør ingen hemmelighet av årsaken til det.. Den forteller han i samme åndedrag: «For mine øyne har sett din frelse.» Det sa han fordi han visste at Jesus var verdens frelser

Han sa det ikke fordi han var gammel og mett av dager. Han sa det ikke fordi han syntes at han hadde opplevd nok her i livet, fordi han var syk eller fordi ingen brydde seg om ham. Årsaken til at han kunne fare herfra i fred anga han altså slik: «For mine øyne har sett din frelse.»

Han var blitt sikker på at verdens frelser var kommet og hadde lært ham å kjenne. Dermed hadde han gjort den viktigste erfaring i sitt lange liv.

Også for oss er det vårt livs viktigste erfaring. Vær klar over at den fred han snakker om, er noe annet og mer enn harmoni i sinnet. Med harmoni i sjelen og psykisk balanse kan det være så ymse, uten at det nødvendigvis har noe med den grunnleggende fred å gjøre.

For Simeon taler først og fremst om freden med Gud. Fred med Gud forutsetter et oppgjør for alle gangene vi har gjort imot Guds vilje. Det er det oppgjøret Jesus har tatt på seg. For Jesu lidelses og døds skyld kan vi få tilgivelse og fred med Gud.

Det er vårt livs vesentligste erfaring å ta imot denne fred, enten vi er gamle eller unge. Og denne fred og frelse som gamle Simeon snakker om, er en person. Det lille barn som han holder i armene, er Guds frelse. Guds frelse er Jesus Kristus. Alt som frelsestiden bringer, er uløselig knyttet til denne person.

Det vil si at Guds frelse er noe han gjør og gir gjennom den menneskevordne Jesus Kristus. Han er sann Gud, men ble menneske og tok bolig iblant oss.

Vil du se Guds frelse for deg, da må du se Jesus. Jesus, ikke bare som en abstrakt idé for godhet, ikke som et prinsipp for rettferdighet, men som denne konkrete person, barnet Jesus, mannen Jesus, den korsfestede og oppstandne Jesus. Med andre ord den menneskeblevne Jesus Kristus, født i tidens fylde av en kvinne, født under loven. Han som Simeon holder i sine armer, han er din frelser

Simeon lærer meg også om livets pilegrimskarakter. I livet med Gud får vi lære å vente på løftenes oppfyllelse. Vi må leve i tro, ikke i beskuelse. Gud styrker oss på veien og gir forsmak på himmelen. Men vi må ta vårt kors opp. Vi gleder oss over det vi allerede har, og lengter etter det som ennå ikke er oppfylt.

Da Simeon var ung, hadde han fått det store løftet fra Gud om at han en dag skulle få se Guds Messias. Lengselen etter dette var det som hadde båret Simeons liv fra da av. Han lærer oss noe om trofasthet og tålmodighet. Hans skjebne har en storhet som henger sammen med at det er meningsfullt å vente, det er ikke hensiktsløst å være et menneske som stadig forventer noe godt fra Gud.

Mye av den moderne religiøsitet er grunn og overfladisk på den måten at den øyeblikkelig krever alle håp innløst og alle tegn tydet. Men kanskje er kirken kalt til, i vår tidsalder å være noe som venter, noe som ber og lengter og håper, på tvers av erfaring?

Vår bror Simeon og vår søster Anna lærer oss altså noe om trofasthet og tålmodighet. Men selv om de er oss læremestere i utholdenhet, så er hovedbudskapet oppfyllelse. Selv om vi ikke har sett alt, har vi sett nok: Herrens frelse, et lys for hedningene. Vi har sett nok til å være reiseklare, til å fare herfra i fred.

«Herre, Treenige Gud, gjør oss brennende i ånden, glade i håpet, utholdende i trengselen og vedholdende i bønnen.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no