Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Kristi kongefest 2018

Joh 18,33-38a

Fr Asle Ambrosius

Kristus, konge, du regjerer!

I dag – på Kristi kongefest – skulle jeg så gjerne ha sunget en salme sammen med dere, som er oversatt av presten Olaf Hillestad, en av de flotte presteprofilene jeg møtte tidlig på 70-tallet. Den gang var jeg ung og entusiastisk prest og fikk være med på det store Tenåringstreffet i Bergen – og vi kunne synge av full hals: ”Herre, vi er ennå unge, kalt til vitner for din sak. Får vi byrder som er tunge, styrk vår rygg og hold den rak!” De fleste av oss her i kirken i dag kan neppe synge akkurat slik uten å slå litt av på sannheten. Vi er ikke unge lenger, verken rygg eller resten av kroppen har den samme spensten som før – og livet som vi har bak oss har lært oss noe om at det ikke alltid er like lett å være like rakrygget og stå opp for sannheten. Forhåpentligvis er vi allikevel på ett vis blitt sterkere, mer erfarne, mer egnet til å tåle livets motganger og medganger fordi vi har lært Jesus å kjenne gjennom livets onde og gode dager som en som er verdt å lytte til og stole på – slik at vitnesbyrdet vårt allikevel kan lyde like entusiastisk og kanskje med enda større tyngde og overbevisning – fortsatt sammen med Olaf Hillestads salme: ”Kristus, konge, du regjerer, all vår styrke er fra deg!”

Den som fører oss inn i kongetemaet i dag er evangelisten Johannes som forteller fra påskebegivenhetene, nærmere bestemt fra rettsaken mot Jesus. Pilatus er tydeligvis usikker og spørrende i dette avgjørende møtet med Jesus. Han spør i i tre omganger. Og hver gang er det som om spørsmålet blir mer og mer nærgående – også for oss i dag og krever et svar.

Det første spørsmålet lyder slik: ”Er du jødenes konge?” Han spør like ut og så konkret fordi han har fått fangen så å si i fanget av jødenes åndelige og verdslige talsmenn. Som keiserens mann – som den som kan sette seg på dommersete og suverent dømme Jesus til døden, eller eventuelt frikjenne ham for anklagene og deretter løslate ham – har han selv så å si kongsmakten i sin hånd, i hvert fall i bakhånd. Han har hele maktapparatet bak seg og kan gjøre med denne fangen som han vil. Men vi hører han nøler. ”Er du jødenes konge?” I første omgang er det altså snakk om en direkte konfrontasjon mellom to nasjoner på det ytre plan – for når det står ”jødene” her, er det det jødiske folket – som nasjon – det er snakk om. Enhver mulig jødisk tronpretendent utgjorde en mulighet til nasjonal samling og dermed en risiko for opprør mot de rådende makthaverne. Bakteppet er naturligvis den romerske okkupasjonen av landet, der den jødiske kongen Herodes den store bare er en marionett for den romerske keisermakten. Maktkampen i denne verden foregår ofte mellom nasjoner, mellom konger eller herskere som gjør krav på overherredømme. Men bakenfor denne politiske maktkampen igjen foregikk det en kamp på et annet plan, som det ofte gjør, – synliggjort i Herodes sitt desperate forsøk på å drepe alle guttebarna i Betlehem for å komme den nyfødte Jesus til livs – barnet som allerede i krybben var et håpets tegn, men også en snublestein som utfordret makten i denne verden. Allerede i krybben utfordret han makten og ble hyllet som konge. Nå står han der, like avkledd og naken som den gang, like sårbar, overgitt og overlatt og omgitt av mennesker med makt, denne gang selveste keiseren i Roma med pretensjoner om verdensherredømme. Han er jøde blant jøder, men overgitt av sitt eget folk. Allikevel deler han en felles historie med dem, en historie om Guds utvelgelse, om løftene om den lidende messianske kongen som skulle samle nasjonen og bli til en velsignelse for alle folkene under himmelen. ”Er du jødenes konge?” Vi hører han viker unna – ikke for å slippe unna, men for å slippe unna en nærliggende misforståelse. Vel kunne han – som englene forkynte ved hans fødsel – bare være verdens frelser dersom han også var jødenes Messias. Og allikevel – og kanskje også nettopp derfor – svarer han bare ved å stille et spørsmål tilbake: ”Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?” ”Er vel jeg jøde?” svarer Pilatus, lettere forvirret og utber seg en forklaring: ”Hva er det du har gjort?”

Så vitner Jesus om det riket han har kommet til verden for å opprette. Han er ikke så opptatt av selve kongetittelen – desto mer av sin gjerning – hans egentlige oppdrag. ”Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulle blitt overgitt…” Altså selve situasjonen – det at han står der overgitt og uten forsvar, er i seg selv et tegn på et annet rike – et fredsrike, et nådens rike, der makten er kastet om, der stort blir lite og lite stort – det omvendte riket. Usynlig, ja, i den forstand at det her dreier seg om hjerter som tror og som ser virkeligheten med nye øyne. Og allikevel høyst synlig, midt i denne verden, mennesker og skjebner, med nye prioriteringer og som igjen skaper menneskelige fellesskap som innbyr til forsmak på et rike som kommer. Ufullkomne, men som lengter etter fullkommenhet og som har satt sitt håp til at Kristus skal komme igjen for å sette alt i rette stand.

”Så er du dog konge?” spør Pilatus. Så er du altså konge allikevel – selv om du ikke gjør krav på å være jødenes konge eller på annen verdslig makt? En annerledes konge som representerer en annen makt i et annet rike. En makt av en annen verden. En autoritet gitt av Gud selv som gjør selv Pilatus urolig der han står. Er selv Pilatus, denne politiske intrigemakeren, kjent for sin brutalitet og sin sluhet, er selv han brakt i ubalanse?

Denne gangen svarer Jesus tydeligere: ”Du sier det, jeg er konge.” Men selv her er han mindre opptatt av selve tittelen og verdigheten enn av sin gjerning, hans oppdrag i verden. ”Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.”

Da er det Pilatus stiller sitt tredje spørsmål – det som blir hengende igjen – som ikke får noe svar der og da – et evig spørsmål som alltid er knyttet til denne mannen som så ble ført inn til dommersetet der han fikk sin dødsdom, ble hudflettet, kronet med torner, kledd i en purpurkappe og mobbet som en liksomkonge. ”Hva er sannhet?” Hva er sannheten om denne mannen? Vi forstår at vi står overfor det ultimate spørsmålet som angår hele vår eksistens – som handler om liv og død og om det som venter oss bak død og grav. Og spørsmålet venter på vårt svar, vi som hører Jesu ord i dag. ”Hver den som er av sannheten”, sier han, ”hører min røst.” Vi forstår at sannheten om ham ikke kan besvares uten at vi også kommer til sannheten om oss selv. For dypest sett hører vi sammen, slik salmisten synger: ”Du med nåden, jeg med skammen, og hvor vi dog passer sammen.”

”Den som er av sannheten, hører min røst.” Å høre betyr ikke bare å høre, men å gjøre. Ikke bare å lytte, men å lyde. Å høre med et mottagelig sinn og et åpent hjerte. Så kan vi bare svare med vårt eget liv. Som selv vitner om og for sannheten. Som mennesker som gjenkjenner hyrdens røst og følger ham inn i hans rike. Som mennesker som har gjennomskuet hulheten og falskheten i denne verden. Som står opp mot all urett og maktmisbruk. Som ikke lar seg skremme eller imponere av maktmennesker. Som ikke bukker under for totalitære ideologier som gjør krav på vår sjel. Men som i tro og med håp og med kjærlighet venter på at Guds rike skal bryte igjennom.

Kjære venner! Vi er ikke unge, de fleste av oss, eller vi må vel heller si, nesten ingen av oss! Men allikevel kjenner vi noe av spensten og begeistringen og motet som preget oss da vi var unge og klare til dyst. For Ånden vitner i våre hjerter – og også vi vitner – at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære.

Derfor ber vi frimodig sammen med Olaf Hillestad og alle – ung som gammel – som har sett noe av Kongens prakt:

”Kristus, konge, du regjerer, all vår styrke er fra deg! Jomfrusønn som triumferer, lydig gikk du korsets vei. Med ditt offer vant du seier, mørkets makter måtte fly. Vis oss hvilket håp vi eier, gjør din kirke sterk og ny!”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no