Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Kristi forklarelsesdag - Preken i Ingedal kirke

Matteus 17,1-9

fr. Tom Hængsle

Det er 15 år siden jeg sist sto på denne prekestolen.
Når man ikke har sett hverandre på noen år, legger en mer merke til hvordan kroppen eldes. Om noen sier til meg at jeg ikke har forandret meg, så tar jeg det som en skånsom vennlighet, men jeg tror ikke på det.

Det er naturlig at vi utveksler erfaringer om kroppens helse når vi møtes. Av og til sykdomshistorie og medisindosering. Av og til vellykket rehabilitering og sunnhetsopplevelser.

Det er naturlig. For vår kropp er det som vi lever i og uttrykker oss med. I den opplever vi lyst og smerte.  I helse og medgang er det en lyst å leve.  Det sansene nyter, kan være en vei til å ane hva himmelen er.  Finnes det noe vakrere enn et vakkert menneske?  Finnes det noe vakrere bygning enn menneskekroppen?

Samtidig er kroppen en byrde.  Det er i den sykdommen kommer og smerter og handikap gjør seg gjeldende.  Den syke kroppen hindrer oss, leder oss dit vi ikke vil, blir til slutt et fengsel vi helst vil slippe ut av.  Alt dette er mennesket, eller ”kjødet” som det kalles i Bibelen.  (Jes 40, 6 – 8) ”Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner.”

En slik kropp, i all dens utsatthet, var det Jesus tok på seg da han ble menneske, da han for vår skyld ble kjød i Marias morsliv for å dele vår menneskelige historie, som er en historie i kroppen.  Vårt liv er ikke ideer, det er noe som utspilles i kjøtt og blod, i vår kropp.

Ved forvandlingen på forklaringsberget viser Jesus, som er prototypen for menneskeheten, at vår kropp kan bli forvandlet, forherliget, også den.

Jesus døde i ytterste fattigdom og fornedrelse.  Han deltok innblandet i denne vår historie, som prototyp.  Han forutså dette at han måtte lide, og at den som vil vinne livet må følge i hans forspor.  Hans jordiske liv i denne kroppen kulminerte på korset, og korset ble veien for ham tilbake inn i Guds herlighet.

Og det er altså denne herlighet som er vårt mål.  Herligheten er den egenskap som er Guds, hans blendende glans, hvis avglans mennesket fra begynnelsen delte, men som gikk tapt gjennom synden.  Den gjenopprettes gjennom Kristus.  Og for at vi ikke skal miste motet når vi innser at vi ennå må gå igjennom mye i denne vår kropp (Apg 14,22), så viser han på forklaringsberget hvor hen veien går.

I samfunn med Kristus er vår kropp på vei mot herligheten.  Den veldige kraft som oppvakte Jesus fra de døde, Den Hellige Ånd (Rom 8,11), skal forvandle også våre legemer og gjøre dem lik hans (Fil 3,21).  Jeg vet hvor jeg går.  Den død jeg må igjennom i kroppen, er en stasjon på veien til oppstandelsen.  Paulus skriver i 2 Kor 5, 1 ”For vi vet at om vårt jordiske hus, vårt telt, rives ned, så har vi i himmelen en bygning som er av Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender.”

Det må understrekes tydelig at det er forskjell på årsaken til herligheten i Jesu kropp og i vår. Han har herligheten som sitt vesen, guddommelig vesen. «Den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far.» (Joh 1,14).

Vi har ikke noen slik guddommelig kjerne som utvikler seg og slår ut i full blomst på grunn av sin egen iboende kraft. Nei, vi får herligheten som en nådegave ved foreningen med Frelseren. Det er mulig fordi han betalte oppgjøret for vår synd med døden på korset. Denne soning gjør det mulig for oss å bekjenne våre synder og be om tilgivelse for Jesu skyld.

På forklarelsesberget ble det demonstrert at Jesus var den sterkeste, triumfatoren, til tross for at han gikk mot død og grav. Våre legemer er også på vei mot død og grav. Men i selskap med Jesus Kristus er det en seiersvei. Rom 6,3-4 «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?  Vi ble altså begravet med ham da vi ble døpt med denne dåp til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft.»

I dagens tekst faller det altså et forklarelsens lys over Kristi legeme, og dermed også over oss.  1 Joh 3, 2 ”Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.”  Men kan han ikke, eller vil han ikke, gi også oss noen forklarelsestunder som kan styrke oss i troen på dette?  Hva er det som for oss kristne i dag er det fjellet der Gud åpenbarer at menneskenaturen nå er gjenopprettet i sin opprinnelige herlighet?

Til det vil jeg for det første svare at vi ikke har noen løfter om at Gud vil arrangere slike møter som det Matteus forteller om på fjellet, for oss.  Vi skal først og fremst holde oss til den eneste befalingen som ble gitt der: ”Hør ham!”  Det er noe veldig praktisk og jordnært.  Jesu ord har vi.  Det skal vi holde oss til.  Vi skal ”holde det” (Joh 14,23), ”bli i” det (Joh 15,7), holde alt det han har befalt (Matt 28,20)  I ordet virker Ånden, og skaper tro og lydighet.

For det andre vil jeg peke på det som Lukas angir som hensikten med å gå opp i fjellet: (Luk 9, 28 – 29) ”Omkring åtte dager etter at han hadde sagt dette, tok han med seg Peter, Johannes og Jakob og gikk opp i fjellet for å be. Og mens han bad, ble hans ansikt helt forandret, og hans klær ble blendende hvite.”

Fjellet kan nok også sies å være bønnen.  Og bønnen kan ha mange former og dimensjoner.  Gud kan gi oss særskilte forklarelsesstunder under svært forskjellige forhold.  Men våre bønnestunder må ikke være en jakt på ekstraordinære opplevelser.  Bønnen er like viktig uansett hva som skjer eller ikke skjer av slike ledsagende tildragelser.  Menigheten er ikke satt til å gå miraklenes vei, men Ordets vei.  Husk hva himmelrøsten sa med ettertrykk: ”Hør ham!”

Men én bønn må jeg framheve spesielt: eukaristien.  Det betyr ”takksigelsen” og betegner nattverdfeiringen.  Det er jo en eneste lang bønn fra presten synger ”i sannhet verdig og rett er det” til vi alle sier ”Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare et ord så blir min sjel helbredet.” Denne bønnehandling gjør vi sammen med Moses og Elia, Peter, Jakob og Johannes, og hele Guds menighet i himmelen og på jorden, ved Kristus, i ham og med ham og i Den Hellige Ånds enhet.

Vårt forklaringsberg er i dag ved alterringen i Ingedal kirke. Kristi kropp er den samme. At vi omtaler den som oppdelt i legeme og blod, minner oss om at den har gjennomgått den slaktingen som han den gang var på vei til på Golgata. Det gis oss dessuten i skikkelsen av søndermalte korn og knuste druer. Og som en ekstra understrekning av Frelserens voldsomme død, bryter vi brødet.

Men det er ikke bare et fornedret legeme vi mottar i nattverden. Det er samtidig et herlighetslegeme. Det er oppstanden og sitter ved Faderens høyre side. Om vi tar imot det i takk og tro, gir det våre dødsmerkte legemer, som apostelen Peter skriver, «del i guddommelig natur.»  (2 Pet 1,4).

Derfor takker og ber vi med frimodighet at Gud ved disse gaver vil styrke på tro og stadfeste i oss håpet om et evig liv.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no