Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Julebudskapet for våre øyne

av fr. Kirill

 

I arbeidet mitt med hørselshemmede snakker man mye om visuell teologi og forkynnelse, og ofte kan man få inntrykk av at dette er en ny tanke i vår tid. Våre troende brødre og søstre i de ortodokse kirkene har imidlertid praktisert visuell forkynnelse og teologi i snart 2000 år, gjennom sine ikoner. Se bare på detaljene i dette tradisjonelle juleikonet som har røtter tilbake til tiden rundt det forrige årtusenskiftet, muligens enda lengre:

Ser vi på den øverste halvparten, ser vi både Maria med barnet i krybben, englene som lovsynger Frelseren og gjeterne og vismennene på vei for å tilbe ham. Det er hele juleevangeliet, både Matteus’ og Lukas’ versjon, som visualiseres for oss i sterke farger. Se nøye på kledet barnet er svøpt i! Det er til forveksling likt et liksvøp. Allerede ved Jesu fødsel forkynnes også hans død. De to tingene kan ikke skilles fra hverandre. Han som ble svøpt i stallhulen som nyfødt, er den samme som ble svøpt i gravhulen etter korsfestelsen.

Men nederst i venstre hjørne sitter Josef og ser alt annet enn lykkelig ut.

En gammel tradisjon som skriver seg helt tilbake til de første, kristne århundrene, forteller at da Jesus var født, forlot Josef stallen – eller hulen, for det var i en hule stallen befant seg. Mens vi synger om barnet som verdens frelser, slet Josef med tvil og vonde følelser rundt det som var skjedd. Hadde han handlet rett da han tok den gravide Maria til seg og giftet seg med henne? Eller var det bare en drøm, dette med engelen som kom til ham om natten – en fantasi hos en forelsket mann som gjerne ville tro det beste om henne han elsket? Skikkelsen som står sammen med ham, er ifølge den samme tradisjonen djevelen selv, og han gjør sitt beste for å nøre opp under Josefs tvil og vonde følelser: Hvem er egentlig far til dette barnet? Det eneste Josef kunne være helt sikker på, var at det ikke var hans barn.

På ikoner som viser Maria og barnet, er Marias oppmerksomhet normalt vendt mot barnet. Det er Jesus som skal ha fokus. Juleikonet er et unntak fra denne regelen. Her vender Maria seg mot Josef, og blikket hennes er fullt av omsorg. Hun forstår sin manns dilemma, og hun ber for ham.

Glorien rundt Josefs hode forteller oss at han kjempet mot tvilen og djevelen og vant over dem begge, og i både de ortodokse og de katolske kirkene regnes han som en av de største blant helgenene. Kanskje var det gjeternes ankomst som hjalp ham til å vinne. Ja, for det er også en del av denne gamle tradisjonen knyttet til Josef: Gjeterne brakte englebudskapet først og fremst for Josefs skyld, for at han skulle få styrke til å vinne over tvilen.

Nederst til høyre ser vi to kvinner som steller vasker den nyfødte. Mens englesangen framhever det guddommelige ved Jesus, at han var Guds Sønn fra evighet av, understreker detaljen med barnet som vaskes av kvinnene, det menneskelige ved ham: Han var fullt og helt menneske, født på samme måte som alle vi andre. Bleieskift og vask var også en del av Jesu liv. Og samtidig peker også denne detaljen mot Jesu død og gravlegging. Et var jo nettopp kvinnene som stelte, vasket og salvet ham da han skulle gravlegges.

Juleikonet forteller oss at i Jesus gikk Guds evige Sønn inn i vår verden, helt og fullt, på akkurat de samme vilkår som alle vi andre. Som menneske kjenner han alle sider ved det å være menneske, inkludert, skitt og tvil. Ikke noe ved oss kan støte ham bort fra oss. Og det finnes ikke noe i våre liv, som han ikke allerede har møtt hos andre – og hjulpet dem til å bære. Og mange av dem er i ettertid blitt hedret som helgener!

La oss derfor feire Herrens fødselsfest med stor frimodighet. Ved krybben sto det én som representerte oss alle, med vår tvil, våre nederlag. Vi er ikke alene med våre tanker, følelser, nederlag. Ikke noe av det kan få Jesus til å avvise oss. Han har møtt det hele før, i Josef.

 

 

 

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no