Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Fastelavn/Quinquagesima

Mk 10,32-34.46-52

Fr Asle Ambrosius

Jesusbønnen på veien mot påske

«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Et underlig spørsmål! Som om det ikke var tydelig nok hva den blinde tiggeren ved veikanten litt utenfor Jeriko hadde behov for! I sin fortvilelse ropte han ut sin nød til Jesus med en mer generell bønn, som senere har dannet mønsteret for det vi kaller Jesus-bønnen: «Jesus, du Davids Sønn, miskunn deg over meg!» En bønn om å bli sett, en bønn om hjelp, en bønn om barmhjertighet. Og allikevel spør altså Jesus: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Hvorfor gjør han det? Det er som om han vil ha nærmere kontakt og tydeligere beskjed. Ikke bare på avstand – i forbifarten – men ansikt til ansikt i et personlig møte. Andre steder står det om Jesus at «han visste selv hva han ville gjøre», og handlet deretter, men her er det som han utfordrer den blinde Bartimeus til selv å sette ord på sin nød, formulere sitt behov med egne ord, åpne sitt hjerte for Jesus og invitere ham inn i sitt liv og sin personlige misere. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Og svaret kommer spontant, uforbeholdent og konkret: «Rabbuni, la meg få synet!»

I dag – på veien inn mot fastetiden – her vi hører om Jesus som er på vei mot det store og avgjørende slaget i Jerusalem, der hele menneskeslektens skjebne skulle avgjøres ved Jesu død på korset og hans oppstandelse på den tredje dagen – skal vi begynne nettopp her. I dette konkrete, personlige møtet, ansikt til ansikt, der Jesus stopper hos den enkelte i kirkebenken og spør personlig og nært: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Han står foran deg, har øye nettopp for din situasjon, for din nød – ja, han vet hva du trenger, men han vil at du selv skal formulere dine behov i noen enkle, konkrete og personlige ord. Bare slik oppstår det en relasjon mellom Ham og deg. Når han står der og spør etter deg, hva har du på hjertet, hva vil du si ham, hva vil du dele med ham av ditt eget?

Svarene våre er forskjellige, like forskjellige som livene våre og situasjonen vi er i. Men felles for oss alle – når vi setter ord på det vi trenger mest av alt – når vi inviterer ham kinn i vår nød, er at når Jesus svarer, gir han oss alltid mer enn det vi ber ham om. Visst kan han hjelpe et menneske i legemlig nød helt konkret, som her når han gir Bartimeus synet tilbake, og han kan også gi deg det du trenger når du ber ham om noe. Men denne hjelpeløse bønnen åpner for noe mer – inviterer inn i et felleskap med ham som bærer både gjennom liv og død – under alle livets forhold. Jesus sier til den blinde: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Så står det om ham: «Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.» En ting er å sitte ved veikanten og tigge – ute av stand til å hjelpe seg selv. En annens sak er å følge ham på veien – slå seg sammen med ham – dele skjebne med ham i liv og død. Det er dette siste Jesus kaller oss til i dag – å følge ham på veien helt frem til døden på korset langfredag og til den åpne graven på påskedag. Jesus sier til oss – til de tolv den gangen – og til alle som senere har slått lag med ham på veien: «Se, vi går opp til Jerusalem!»

Kanskje kan vi si det slik, på en enkel måte: Der vi inviterer Jesus inn i våre liv ved å sette ord på hva vi trenger, der inviterer Jesus oss inn i sitt liv, inn i sitt følge, inn på den veien som fører til Jerusalem for å dele med oss det vi trenger mest av alt – men som vi ikke umiddelbart skjønner eller ser rekkevidden av.

Heller ikke de tolv, de som sto ham nærmest skjønte hvor det bar – hvordan det skulle ende. Markus forteller at de var oppskaket og redde da de hørte hva Jesus fortalte dem om veien videre. Lukas legger vekt på at de ikke skjønte hva han snakket om. Og i evangeliet i dag om den blinde som fikk øynene åpnet, antyder vel også Markus det samme. Det går an å være blind selv om vi kan se med øynene, og det går an å bli seende, selv om øynene ikke reflekterer lyset i ytre forstand. Slik Paulus senere reflekterer: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd» (1 Kor 2,9-10).

Så måtte Jesus undervise dem om veien mens de gikk sammen med ham. Legg merke til det – han underviste dem mens de gikk på veien. Det var ikke slik at han først gjorde alt klart for dem slik at de forsto alt – og så ga seg på veien sammen med ham. Nei, de lærte underveis, mens de gikk. Slik er det å være en disippel av Jesus. Om vi har gått veien med ham mange ganger – gjennom fastetiden frem til påske – er det fortsatt slik at vi fortsatt har noe å lære – det er dybder og sannheter og hemmeligheter som åpner seg for oss, fordi Ånden arbeider i oss og med oss og åpner Skriftene for oss mens vi hører på.

Ja, fordi det er Skriftene som taler om ham – det er de hellige skrifter som gjør oss vise til frelse, som det også står skrevet (se 2 Tim 3,16). Så er det også Skriftene Jesus åpner for dem og for oss. Det er som om veien er lagt på forhånd – i Guds tanke og plan. Som hos profeten Jesaia som vi nettopp har lest: «Se, min tjener skal ha fremgang, han skal stige, løftes og opphøyes. Liksom mange ble forferdet ved synet av ham – han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske, så skal alle folkeslag undres over ham, og konger skal lukke sin munn. For de skal få se slikt som aldri blir meldt dem, uhørte ting blir de vitne til» (Jes 52,13-15).

En skjult vei som blir åpnet og åpenbart for alle som får sine øyne åpnet. Men som fortsatt er til å undres over. En tjener – ja, det er det han kalles, som skal opphøyes gjennom å fornedres, som er ille tilredt, ja, så ille at vi ikke orker å ta det inn over oss – men som vi allikevel gleder oss over å se. Herrens lidende tjener, kalles han. En som seirer ved å tape – rett nok ikke som passivt offer som lider en urettmessig og meningsløs død, men som frivillig velger å gå veien for oss like til døden på korset, som et stedfortredende offer til soning for all verdens synder og laster. Det er denne veien han kaller oss til å følge. Det er dette livet han inviterer oss inn i. Det er til ham vi får rope vårt «Kyrie eleison». Og det er han vi får invitere inn i vår misere, i vår nød, i våre liv ved å sette ord på det vi trenger – stort eller lite. For han gir oss alltid mer enn det vi har vett til å be om – og så ber han oss om å følge ham like til endes. Dele alt med ham – døden og livet, livet og døden.

Så er det dette vi er satt til å forkynne også dette året inn mot påskens hellige Triduum: Ordet om korset. Om Jesu Kristi kors, det som er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft til frelse, som det står skrevet (1 Kor 1,18). Hør det riktig, ikke slik at noen er forutbestemt til å gå fortapt, mens vi er de heldige som blir frelst. Ikke på den måten, ikke de og oss på den måten, men på den måten at korset setter et skille i verden – også mellom mennesker, mellom dem som i sin egen klokskap avviser Guds visdom synliggjort i korset og dem som i sin egen svakhet og uforstand tar sin tilflukt til korset som Guds kraft og visdom til frelse og salighet.

Så, måtte dette være vår bønn – vår personlige bønn – i den tiden vi nå går inn i, bønnen som er formet etter forbildet av den salige Bartimeus ved veikanten utenfor Jeriko – Jesusbønnen som lyder slik i sin helhet: «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, miskunne deg over meg, en synder!» Og så la oss følge med ham på veien videre helt frem.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no