Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Fastelaven

Luk 18,31-43

Fr Asle Ambrosius

Å se hvem Jesus er

”Nå ser vi som i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.” Et gåtefullt speilbilde og en klarhet uten like. Det er forskjellen mellom nå og da. Når den åndelige virkeligheten kler seg i jordiske gevanter er det vanskelig å se og gjennomskue. Øynene ser bare det ytre, det som lar seg se med det blotte øye, som vi sier, og ser ikke at det så å si bak fasaden skjuler seg en indre virkelighet som er den virkelige.

Dette kan være en slags intro til evangeliet på denne fastelavensøndagen. Disiplene ser Jesus med egne øyne, men forstår ikke hvem han er og hva han sier. Den blinde Bartimeus ved veikanten inn mot Jeriko, så ingenting i det hele tatt, blind som han var, men forsto allikevel hvem Jesus var og hva han ville.

Det er ikke uten videre lett å se hvem Jesus er. Det demonstrerer disiplene for oss der de blir tatt til side av Jesus selv for å forberede dem på veien som ligger foran. En vei som Jesus foklarer dem er gjort ferdig for ham allerede i Det gamle testamentet. ”Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.” ”Men de skjønte ikke noe av dette,” står det. ”Det var skjult for dem, og de forsto ikke hva han mente.”

Vel så de ham i og for seg godt nok. De hadde lært ham å kjenne gjennom disse årene de hadde hatt sammen. Glimtvis hadde de fått se inn i den skjulte virkeligheten – inn i Gudsrikets virkelighet – de ante hvem han var. Og allikevel så de som i et speil, i en gåte. De så bare de jordiske gevantene og ble synkvervet. De så hva de selv ville se og hørte det de selv ville høre.

Det betyr ikke at de ikke elsket ham eller trodde på ham. De ville følge ham, men de ville følge sin egen vei – den de selv hadde staket ut i sin egen tanke og de de trodde skulle føre dem til heder og ære. At han i stedet skulle bli forkastet – og de med ham – og dø en vanærende død på korset verken ville de høre eller vite om.

Forsoningen er vanskelig å forstå. At det skulle være nødvendig for Jesus å lide og dø for vår skyld – at han skulle dø for oss for å føre oss til Gud – det er bort imot en umulig tanke å tenke. Og i hvert fall umulig å forstå – like lite som vi kan forstå Guds herlighet, Guds kjærlighet og Guds rettferdighet. Men før eller senere kommer et menneske til et punkt hvor det forstår hvor nødvendig det er – hvor tvingende nødvendig det er – at det finnes noe som heter forsoning og tilgivelse for både å kunne leve videre som et oppreist menneske og kunne dø i fred med Gud og mennesker. Også disiplene skulle komme dit en dag – da de forsto – da de kjente ham igjen – han som var tegnet for dem i klartekst hos profetene. Men det var først når alt var falt i grus. Alt deres eget – og de vandret slukøret og desillusjonerte bort fra Jerusalem til Emmaus. Slik de den gang hadde fulgt med ham til Jerusalem uten å forstå – til tempelfjellet – til Moria berg, der ”Herren lar seg se” – der Abraham ville ofre sin sønn Isak, der påskelammet ble slaktet, der Maria hadde båret sitt barn frem for Guds ansikt som et offer – slik hadde han nå slått seg i lag med dem bort fra byen der det skjedde. Og på veien hadde han – den ukjendte – undervist dem om alt det som var skrevet om ham i Salmene, hos Moses og profetene. Od da de var fremme og satt til bords og han brøt brødet, da kjendte de ham igjen. Da forsto de. Da så de ikke lenger som i et speil, i en gåte, men ansikt til ansikt med den oppstandne.

Man kan altså se Jesus uten å se hvem han er. Det lærer disiplene oss.

Men vi kan se hvem han er uten at vi ser ham. Det lærer Bartimeus oss. Når det kommer til stykke, er det kanskje den letteste måten. Bartimeus ble ikke synkvervet av Jesu jordiske klær eller gevanter, blind som han var. Det eneste han visste var at han trengte hjelp. Kanskje kan vi si det slik at som en som selv led, var han nærmere lidelsens mønster. Han hadde en umiddelbar anelse at han passet sammen med mannen på vei mot korset. Det lidende menneske gjenkjenner den lidende freleseren. Det ytre fikk ikke stenge. Derfor hadde han ikke behov for forklaringer eller diskusjoner eller å stille spørsmål. Han bare ropte – ropte ut sin egen nød. Kyrie eleisson! Herre, forbarm deg over meg! Han hadde ikke Jesus innenfor synsrekken, bare på hørehold. Han kunne ikke se Jesus, men Jesus så ham. Det var forutsetningen for at underet kunne skje. Jesus så ham, hørte ham og helbredet ham.

”Din tro har frelst deg,” sier Jesus til ham. Hvilken tro må vi spørre? Hva var det Bartimeus hadde vist av tro? Hvilket trosbevis hadde han fremført? Det eneste han hadde gjort, var å rope på Jesus. Det var tydeligvis tro god nok. Selve ropet var en trosbekjennelse. En slik tro kjenner Jesus alltid igjen, den troen som roper på ham og som vil åpne sitt liv for ham – og lukke ham inn i sin egen misere.

Hva har vi lært i dag? Jo, vi har lært at det er vanskelig å se hvem Jesus er. Det er vanskelig nettopp fordi det ikke er kroppens øyne det kommer an på, ikke intelligensen eller diskusjonene eller refleksjonene. Det handler om samtidig å se seg selv – se sin egen nød, sin egen tomhet – og så åpne sin nød og sin tomhet for ham. Det viktigste er ikke at du ser ham med dine øyne. Det viktigste er at han ser deg, leser ditt liv og vet hva du trenger. Og så vil han gi deg seg selv.

Det er troens vei. Kjærlighetens vei. Den aller beste.

Du som freden meg forkynner, du en frelser, jeg en synder, du med Amen jeg med bønn, du med nåden, jeg med skammen – å, hvor vi dog passer sammen, du Guds salvede, Guds Sønn!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no