Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Epifania

Matt 2,1-12

Fr Asle Ambrosius

Herrens åpenbaring

Skulle si noe om hvilken type tekst vi har for oss i dag, vil jeg beskrive den som en trosbekjennelse i fortellingens form. Vismennene fra Østerland viser oss hvem som er verdig vår lovsang og tilbedelse. Barnet i krybben pekes ut for oss som kongenes konge og menneskenes frelser. Han er målet for vår livsvandring og meningen med vårt liv.

Barnet i krybben omtales ikke med et ord. Og allikevel dreier alt seg om ham. Hver detalj i teksten, fra gavene som bringes barnet til stjernen under himmelhvelvingen tjener en eneste hensikt: å blinke han ut for oss, så vi kan komme til ham med våre liv, bøye kne for ham og tilbe ham.

Alt fra første stund var han Guds Sønn. Han ble det ikke på et senere tidspunkt, for eksempel da han som trettiåring ble døpt av Døperen Johannes i Jordan. Han var guddommelig fra unnfangelsen av. Slik han lå blant strå i krybben, var han en utstråling av Guds herlighet. Lyset fra barnet kaster lys over alt og alle. Gull, røkelse og myrra ble båret frem for ham – kongelige gaver, som tegn på hans verdighet og storhet.

Så kommer vi ikke til rette med denne teksten bare ved å betrakte den som en historisk gjenfortelling. Først når vi slår følge med vismennene på veien, blir samtidige med dem og sammen med dem kneler ned for Jesus og gir ham den hyllest og tilbedelse som rettelig tilkommer ham, først da leser vi og hører vi forttellingen rett.

Så la oss slå følge med vismennene på veien, og la oss se hva de så og høre hva de hørte.

De kom fra Østen, blir det fortalt, fra fremmede land. De var hedninger som oss – det vil si ikke jøder – utenfor paktene og løftene. Nå vendte de blikket mot Jerusalem. Noe var i ferd med å skje som skulle ha betydning for alle mennesker under himmelen. Barnet i krybben pekes ikke bare ut som jødenes Messias, men også som verdens redning. For enten er han frelser for alle, eller så er han det ikke for noen. ”Et lys til åpenbaring for hedningene”, står det skrevet. Så ”løft dine øyne og se deg om. De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt borte fra, dine døtre blir båret på armen. Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer mot deg, folkenes skatter kommer til deg.”

Også vi hører med – langt her opp i Norden. Også vi er kalt til oppbrudd, til å rette øynene mot Jerusalem.

De var vismenn, står det. Med andre ord, østerlandske astrologer, fulle av religiøs lengsel og på leting etter gode og løfterike tegn på stjernehimmelen. Kallet møter dem i en almenreligiøs kontekst. Gud tar i bruk det religiøse språket som de kjenner. ”Han ser hver en lengsel i sjelens grunn som etter det evige higer, han hører hvert sukk som i nattens stund fra dypet til himmelen stier./ Han tenner sitt lys på den villsomme vei, hans stjerne for ånden opprinner, den stråler og vinker og stanser ei før hjertet sin Frelser finner.”

Vår tid er stappfull av religiøs lengsel. Mer enn noen gang søker mennesker etter det som kan fylle livet deres og gi dem noe å leve for og dø på. Ingen ting av dette er Gud uvedkommen. Men han gråter når han ser alle surrogatene som tar barnets plass – all denne ekte lengselen som finner falske veier og trøster seg med verdiløse ting. Det er bare en som kan fylle den tomme plassen i menneskets hjerte. Bare en som det er verdt å leve for og dø med: Han som har skapt oss i sitt bilde og gjenløst oss med sitt blod og som derfor er den eneste som har eiendomsretten til alt som kalles menneske på jorden. Så sier Gud ja til vår lengsel, men han vil lede den på rett vei, slik at vi ikke bøyer kne før vi er kommet helt frem til barnet i krybben. (”Og finner du ham i krybbens hø, som hyrder så, som hyrder så, da eier du nok til freidig å dø og leve på, og leve på.”)

Stjernen fører vismennene i første omgang til Jerusalem, til kongebyen. Der oppsøker de kong Herodes i hans palass, et naturlig sted å forhøre seg om en ny konges fødsel. (Mye tyder på at Herodes holdt til i sitt store palass Herodion noen kilometer utenfor byen, like ved Betlehem). Herodes kaller så  sammen de skriftlærde for å tolke og sjekke ut de hellige skriftene. Kursen måtte justeres på Skriften. Og skriftene pekte ham ut – og stedet der han skulle fødes. ”Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.” Men de som tolket skriftene, gikk ikke selv veien. De fromme teologene som satt med nøkkelen til Messias-hemmeligheten, hadde forskanset seg i kongens gemakker, i maktens korridorer. De var blinde veivisere som rett nok kjente veien, men gikk den ikke selv. Det hjelper ikke med all verdens visdom og boklig lærdom hvis vi ikke går veien som pekes ut for oss. Og veien til Jesus-barnet går alltid via Guds åpenbaringsord – som avslører Guds skjulte tanker for oss – han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Rett nok finnes spor av Gud i naturen – kanskje også i stjernene. Men Ordet er lyset på vår vei. ”Denne stjerne lys og mild som kan aldri lede vill, er hans guddomsord det klare, som han lot oss åpenbare, for å lyse for vår fot.”

Men før vi bryter opp fra kongens palass for å gå den siste strekningen mot Betlehem, blir vi uvegerlig dratt inn i en maktkamp. Kampen mellom den jordiske kongen og Den himmelske. På hver sin måte representerer de makten. Den politiske makten som disponerer maktmidler av alle slag. Og den åndelige makten som er gitt av Gud og som disponerer et hav av kjærlighet. Herodes fryktet for å miste makten, derfor tyr han til sine intriger og sitt falske spill. ”Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet, og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.”

Enhver som søker barnet i krybben, dras inn i denne kampen mellom verdslig og åndelig makt. En kirke som ikke skjønner at den må velge side, står i konstant fare for selv å bli dratt inn i denne vanhellige alliansen mellom kors og krone. Mer og mer gå det opp for barnets sanne tilbedere at vi aldri kan tilbe på statsmaktens premisser uten å selge sin førstefødselsrett. Den som er på vei til Betlehem for å tilbe Jesus-barnet, må legge alle falske lojalitetsbånd og lydighetskrav bak seg og gi seg Kristus i vold.

Så tar vi fatt på den siste veistrekningen. Som vi sa, er det ikke nok å vite om veien. Vi må selv gå den – like til endes. ”Vi har og en ledestjerne og når vi den følger gjerne, kommer vi til Jesus Krist.” Stjernen stopper over stallen i Betlehem. Betlehem – brødhuset – der har han tatt bolig, der lar han seg finne – i kjøtt og blod, i brød og vin. ”Og finner du ham, da finner du alt hva hjertet kan evig begjære, da reiser seg atter hvert håp som falt, og blekner så aldri mere.”

Der kneler vi ned og gir av det beste vi har. ”Av gitt eget gir vi deg tilbake.” Gull, røkelse og myrra, var gavene vismennene gav ham, for han er konge, prest og profet. De beste gavene vi kan gi, er av et annet slag. Det er første og fremst våre synder. For ofre for Gud er et sønderbrutt og sønderknust hjerte. Ingenting gleder ham mer enn om vi kommer med et hjerte som er i nød og som roper til ham. Dernest kan vi gi ham vår kjærlighet, vårt liv og våre krefter. Den verdenskjente misjonslege og oppdagelsesreisende Livingstone sa visstnok en gang da han som barn var til stede på en misjonsfest og kollektbøssen gikk rundt i forsamlingen: ”Penger har jeg ikke, men jeg vil gjerne legge meg selv i offerskålen.” Og slik ble det. Et spennende liv i hengivelse og tjeneste for Jesus. Han søker ikke bare våre gaver, men han vil at vi skal komme selv, slik han også vil at vi skal søke ham, ikke bare for gavene han gir oss, men for hans egen skyld

Slik kalles vi i dag til å komme helt frem til alteret – til vårt Betlehem – til brødhuset – der han gir seg helt og fullt til oss og vi får gi våre liv tilbake til ham som et kjærlighetsoffer. Det er eukaristi – sann lovsang og ekte tilbedelse

Da gavene var gitt og offeret fullført, viste Gud seg for vismennene i en drøm, står det, og varslet dem om ikke å vende tilbake til Jerusalem, men ta en annen vei hjem.

Heller ikke fra vårt Betlehem går det noen vei tilbake. Fra nå av er det Gud som rår med våre liv, slik han ser det er best for oss. Og vi gir oss tillitsfullt på vei. Han som lot stjernen lede oss til Kristus, vil fortsatt være vår ledestjerne gjennom livet og lede oss gjennom uker og år og gjennom ukjent landskap til vi en gang er kommet helt hjem.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no