Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Påskens betraktninger 2020

Fr Asle Ambrosius

Pasjonssøndag betraktning

Kjære medkristne!

I dag feirer vi Pasjonssøndag. Pasjon betyr lidelse, men kan også bety medlidelse, ja endog kjærlighet. Alt dette klinger med når vi denne spesielle søndagen i dette spesielle året feirer Kristi lidelser for vår skyld, «han (som) ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; ved hans sår har vi fått legedom». Jes 53,5

Gud er ikke taus i denne tiden, han taler til oss gjennom Sønnen (Hebr 1,2). Han roper ikke, han er ikke umiddelbart tilgjengelig i det vonde som skjer. Men han er der i alt som skjer og lengter etter å nå oss med sin kjærlighet. Bare den som har stemt sin hørselssans med korsets stemmegaffel kan høre hva han vil si oss. Derfor gjelder det fremfor alt å åpne seg for korsets mysterium – Jesu Kristi stedfortredende lidelse og død – og forstå at det er slik Gud fortsatt taler til oss om sin omsorg og kjærlighet. «For så har Gud elsket verden, at han gav oss sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Joh 3,16

Gud er ikke taus – han taler til oss gjennom korset – og han vil at vi, hver og en av oss, skal vite at han elsker oss og vil oss vel.

Så må vi også lære å ta imot alt som skjer – også de onde dagene – i Jesu navn, sammen med ham. Slik apostelen lærer oss:

«Han som ikke sparte sin Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham … Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktefår. Men i alt dette vinner vi full seier ved ham som har elsket oss. For jeg er viss på at verken liv eller død, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer eller noen makt, verken det som er i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom 8,32.35-39

Pasjon – lidelse – medlidelse – kjærlighet. Det er også vårt kall i denne situasjonen. Vi ser det rundt oss i det som skjer – om enn på en ufullkommen måte, så allikevel et uttrykk for det samme mønsteret som Jesus har vist oss. Vi ser hverandre på en ny måte. Vi tar ansvar for hverandre og for de svakeste. Noen risikerer livet sitt for å redde andres liv. Vi begynner å forstå at selv om mange nå er alene og ensomme, hører vi allikevel sammen. Vi deler skjebne. Vi er avhengige av hverandre. Nøden er en felles erfaring som binder oss sammen på et dypt menneskelig plan. Hva er alt dette, annet enn et avledet mønster for Guds kjærlighet som bærer og som tåler.

Så er ikke påsken avlyst, som noen ynder å melde om. Påsken er Guds svar på all lidelse i verden. For Guds vei går gjennom lidelse og død til oppstandelse og nytt liv. Gud er ikke taus. Heller ikke i våre dager. Påskebudskapet roper formelig til oss at Kristus er oppstanden og går i forveien for oss. Så gjelder det å følge ham, visse på at den som dør med ham også skal leve med ham.

Gud er ikke taus. Han hvisker til oss gjennom korsets mysterium og roper til oss gjennom den åpne graven!

Velsignet søndag!

Deres fr Asle Ambrosius

 

Palmesøndagsbetraktning

Matt 26,6-13

Å leva, det er å elska

I dag feirer Kirken Palmesøndag – inngangen til det vi kaller Den stille uken. Og  vi møter en kvinne som har funnet livets største verdi og viser det med sin rause kjærlighet. Nardussalven fyller rommet der Jesus er til stede. Vi forstår at ingen ting er for kostbart når det gjelder det beste i livet – det som koster alt, men som allikevel er gratis. Hos Jesus er denne hemmeligheten skjult til stede. Han som ved å gi alt uten å holde noe tilbake da han var lydig inntil døden, sørget for at ingen trenger å gå døden i møte uten håp. Kvinnen salver Jesus til sin jordeferd, men det stinker ikke av død og fordervelse, det dufter allerede av liv og salighet. Det er dette evangelium Kirken bringer til en verden i forråtnelse. Den prosesjonen som starter på Palmesøndag med palmegrener og hosiannarop, som fører oss gjennom påskens Triduum frem til den åpne graven påskemorgen, og som fortsetter gjennom Kirkens sendelse til alle folk og nasjoner, er derfor godt nytt til alle som vil høre og ta imot. Paulus sammenligner det med å gå i et seierstog:

«Men Gud være takk, som i Kristus alltid fører oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst.» 2 Kor 2,14-16

Vi hører mye om død i disse dager. Nyhetene når oss – langt borte fra og i vår egen krets – om menneskelig lidelse og nød. Så godt vi kan, følger vi alle gode råd for hvordan vi kan hjelpe, eller i hvert fall være med på å begrense faren. Det er å håpe at det onde som møter oss gjør oss til bedre mennesker. Som kristne er vi kalt til å stå sammen med alle mennesker av god vilje. Men vi svikter våre venner, vårt folk og hele menneskeheten dersom vi ikke har mer å gi, mer å si. Vårt kall er å vitne om Kristus som livets lys og verdens håp. Vår oppgave er å være en vellukt i verden, en duft av liv til liv.

Kvinnen i dagens evangelium skal være vårt forbilde til alle tider, sier Jesus. I sin tilbedelse av Kristus salver hun ham til hans jordeferd og fyller huset med kjærlighetens godlukt. Og hun gir sitt eget liv tilbake til ham, sammen med den kostbare salven, som en kjærlighetens vellukt for Gud og mennesker.

I år skal denne enkle, velkjente og ukompliserte, og kanskje noe mindre «religiøse» salmen klinge i meg på vei mot påsken, kvalifisert ved vitnesbyrdet fra dagens kvinne:

 

Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk nå; å leva, det er i arbeid mot rikare mål og trå.

Å leva, det er i livet å finna det største verd; å leva, det er å vinna til sanning i all sin ferd.

Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grav; å leva, det er som havet å spegla Guds himmel av.

 

Skjærtorsdagsbetraktning

Matt 26,6-13

Styrken i fellesskapet

Før den vonde natten og den lange dagen søker Jesus styrken i fellesskapet. «Han elsket dem helt til det siste», står det. Kjærlighetens fellesskap med Jesus som vert og hans venner rundt bordet. Selv Jesus – Guds Sønn – han som senere skulle stå uten svik, helt alene, forfulgt, forrådt, forlatt og fordømt – selv han trengte den styrken som fellesskapet gir. Vi kaller det «de helliges samfunn». Sammen med Kristus som hans venner rundt bordet, elsket av ham til det siste – til det ytterste. En kjærlighet som bærer og som tåler. Også det å stå alene, når det er nødvendig.

Slik som nå? Når vi ikke kan samles rundt bordet som vanlig på en Skjærtorsdag? Når vi er satt utenfor som syk eller er alene eller i isolasjon? Når vi må holde oss fra hverandre – på distanse – av hensyn til de andre? Da er det en styrke å kunne høre til i et fellesskap som tåler de påkjenninger som måtte komme. I trengselstider har det alltid vært Kirkens holdning at lengselen etter sakramentet – enten det er dåp eller eukaristi – er å regne som gyldig. Så når vi, som salmisten, i disse tider «lengter etter Herrens forgårder», er det et uttrykk for at vi har et sted der vi hører hjemme, et felleskap vi tilhører – selv når vi en tid må avstå fra fellesskapets glede. Det gir styrke til dagen.

«Forstår dere hva jeg har gjort for dere?» Neppe, er vel det beste svaret, eller i hvert fall det ærligste. Og allikevel kjenner vi styrken og virkningen av det han sier og gjør. Det gir gjenklang i dypet av vår sjel. Den ytterste kjærligheten – den som var villig til å ofre alt for vår skyld, han som sto løpet helt ut – helt alene – for at ingen av oss skal måtte være alene, heller ikke dø alene. «For om jeg lever eller dør hører jeg Herren til!»

Om noen skulle tenke at dette er religiøst prat, uten feste i virkelighetens verden, må de gjerne det, men de tar grundig feil. Denne kjærligheten er både konkret og virkningsfull. «De helliges samfunn» er et synlig fellesskap rundt et konkret bord, med ekte brød og vin, med mennesker av kjøtt og blod, alle med velkjente og lett gjenkjennelige svakheter. Vi hører sammen på godt og ondt fordi vi spiser av det samme brødet. Derfor er vi også overgitt til hverandres omsorg og kalt til den samme tjenesten gjennom konkrete kjærlighetsgjerninger. «Jeg har gitt dere et forbilde:», sier Jesus, «Slik jeg har gjort for dere, skal også dere gjøre.» Skjærtorsdag er kvelden for både fotvasking og kommunion. Eukaristi og diakoni er to sider av samme sak. Like konkret og like utfordrende begge deler. Om vi ikke helt forstår rekkevidden verken av det ene eller det andre, gjør vi det han byr oss å gjøre – dekke nattverdbordet, motta Kristus i brødet, og bryte det og dele det med andre. «Troens mysterium» proklamerer presten ved alteret, og menigheten svarer: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse priser vi, inntil du kommer igjen i herlighet!»

Det er Skjærtorsdag, og Jesus innbyr sine venner til å benkes rundt bordet. Han søker styrke i fellesskapet før han går ut i natten for å gi sitt liv for dem og for oss alle. «Dette er mitt legeme som gis for dere», sier han. Og vi svarer hver gang vi feirer eukaristien: «Enda vi er mange, er vi ett legeme, fordi vi har del i det samme brød.»

Så er vi dypest sett aldri alene, selv om vi for en tid må holde oss fra hverandre.

 

Langfredag betraktning

Luk 22,39 – 23,53

Kjærlighetens tre sår

Langfredag er korsets dag. Ikke et hvilket som helst kors, men Kristi kors, det som vitner om Guds evige kjærlighet til menneskene.

I sine opptegnelser som er samlet i boken ‘Visjoner av Guds kjærlighet’ skriver Julian av Norwich om sine erfaringer under sine daglige meditasjoner over krusifikset på veggen foran henne. Med korset for øyet ber hun Gud om at hennes sjel må få motta det hun kaller ‘kjærlighetens tre sår’.

Det første hun ber om er ‘medlidenhetens sår’. Ingen kan se Kristus på korset uten medynk. «Hvem kan tenke på den smerte uten med et såret hjerte», synger vi i mariasalmen ‘Stabat mater dolorosa’. Langs korsveien sto mange mennesker og gråt over denne mannens skjebne (se Luk 23,27). Det er dypt menneskelig å gråte når noen lider. Jesu lidelse åpner for – og bærer i seg – all verdens lidelse og smerte. Så den som med Jesu kors for øye har fått ‘medlidenhetens sår’ som gave, vil alltid ha et øvet øye i møte med mennesker som lider og har det vondt.

Det andre Julian ber om å få er ‘angerens sår’. Medlidenhet hjelper et stykke på vei, men kan aldri fatte korsets dypeste mening. På korset lider Jesus ikke bare med mennesker som lider, men han lider korsets død for syndere som ellers ville være fortapt. Derfor møter han de gråtende kvinner langs Via dolorosa med følgende kall (som ikke skal forstås som en irettesettelse, men heller som en kjærlig formaning): «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn» (v.28). Korset bringer frem angerens tårer. Jeg forstår at det var for meg han døde, ‘såret for våre overtredelser’. Uten dette perspektivet blir påskebudskapet bare en forsterkelse av fortvilelsen over lidelsen og smerten i verden, ingen trøst og intet håp. Derfor har mariasalmen som jeg siterte fra en fortsettelse: ‘…om endog en synder led. Men her led den evig høye – smelt mitt hjerte, gråt mitt øye, ser, her lider hellighet!’ Dette kalles ‘sorgen etter Guds vilje’, den sorgen som fører et menneske til omvendelse (se 2 Kor 7,9).

Men i sin meditasjon over Kristi kors ber Julian av Norwich om å få motta et tredje sår på sjelen, ‘’Guds-kjærlighetens sår’. I tråd med den fjerde evangelisten, Johannes, bruker hun ordet kjærlighet når hun skal beskrive sitt gudsforhold. Å tro er for henne å elske. Å elske kan vi bare gjøre i intim nærhet. Så når Julian ber om ‘kjærlighetens sår’, mer hun om troens dyrebare gave, den som tar imot alt det Kristus er og har og gir. Det er målet og meningen med Langfredagens meditasjon over Jesu kors.

Det er sikkert, skriver Julian av Norwich til sine lesere, at når vi med Jesu kors for øye ber Gud om å gi sjelen disse tre sår – medlidenhetens sår, angerens sår og kjærlighetens sår – så vil han gi oss det.

Velsignet Langfredag!

 

Påskeaften betraktning

«Ljos over grav som oss livsvoni gav»

Det er påskeaften – eller Den store sabbaten, som den også kalles, et godt navn på denne dagen da det hviler en stillhet over jorden, som på den syvende dagen da Gud hvilte etter å ha fullbyrdet skaperverket. Nå hviler Jesus i sin grav etter å ha fullført sin gjerning. Og ved det har han helliget alle de troendes hvilesteder. Fortsatt er det fredfullt å vandre på kirkegården der korsene minner om fellesskapet også i døden.

Som prest i nynorskland har jeg ofte stått blant graver og sunget Blix sin malmfulle påskesalme:

«Ljos over grav som oss livsvoni gav rann med Guds Son ifrå daude. Solrenning klår som den venaste vår steig over gravstader aude …»

I den synlige verden har døden fortsatt vunnet, men i den usynlig verden foregår det en kamp om sjelene – en kamp som skal krones med seier. Derfor hviler det håp over korsmerkede graver.

Derfor er det mer å si om denne dagen mellom Langfredag og Påskemorgen der stillheten råder – i alle fall på overflaten. Om Kristus bekjenner Kirken: «… korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket …» Fra en gammel norsk homiliebok (en samling prekener i håndskrift fra ca. 1200) leser vi om det som foregår i det dype dødsriket:

«Han (Kristus – den andre Adam) gikk inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fanget av døden, hørte Herrens trinn … Da grep Herren Adams hånd og sa: ‘Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket … Reis deg, du mine henders verk, du som ble skapt i mitt bilde. Reis deg og la oss gå herfra, for du er i meg og jeg er i deg; nå er vi ett.»

Så er stillheten som hviler på kirkegården ikke det samme som at alt er over. I stillheten er det et gryende håp. Når jeg sier ‘gryende’, er det fordi troen døde da Jesus døde. Dagen symboliserer derfor på et vis en tro som kjemper for å overleve – de gamle kalte det ‘sjelens mørke natt’ da alt håp synes å være ute. Men troen fortsetter å handle. Kvinnen går til graven med sine blomster og sin salve. Det er også en form for tro – selv om håpet menneskelig talt er ute. Etter hvert skulle håpet igjen vinne fotfeste og finne vei inn i hjertene – ikke som selvsikker og selvsagt tro, men som en indre overbevisning om at Kristus har vunnet over døden, om at dagen derfor gryr i øst og kaster sitt lys over gravene på kirkegården.

«Ljos over grav, fall som solskin på hav, når me frå verdi skal fara! Lys oss i land til den livsæle strand, fram til det liv som skal vara, så me ved ljoset frå påskedag sæle kan leva i englelag!»

 

Påskedag

Joh 20,1-9

Han så og trodde

Disse ordene har alltid fascinert meg: «Han så og trodde.» Påsketro er bare mulig med åpne øyne.

Det er Johannes det fortelles om – den disippelen som Jesus elsket. Han kommer løpende til graven sammen med den eldre Peter påskemorgen etter at Maria Magdalena hadde satt fart i dem med sitt budskap om at graven var tom. For andre gang går han inn i gravkammeret. Og så står det rett og slett: «Han så – og trodde.»

Hva var det han så – bortsett fra at graven var tom? Det var i alle fall likklærne som liket var svøpt i og kledet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå der som et tomt skall. Det talte et tydelig språk om at Jesu legeme var borte på forunderlig vis. Det er ikke usannsynlig at kledet ble tatt vare på som en relikvie, og at det er bevart til denne dag som et synlig tegn for troen (Likkledet i Torino). Det er mangt som er trosstyrkende når vi har åpne øyne og ikke er fulle av fordommer.

Men det var mer. En tom grav eller sannsynlige relikvier er ikke nok til å skape påsketro, selv om vi ikke skal undervurdere betydningen av alt dette. «Hittil hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han skulle stå opp fra de døde,» står det. Men nå sa han – og trodde. I lyset fra den tomme graven, kunne han se. Og det han så var Kristus i Skriftene, som før hadde vært dulgte og uforståelige, men som nå åpnet seg på en ny måte. Påsketro forutsetter riktig nok at historien om den tomme graven er sann, og at Johanne så det han så, men først når Skriften får tale – fra først til sist – er troen på Den oppstandne mulig.

Men det er mer. Troen forutsetter åpne øyne. Noen vil mene at troen er mulig bare hvis vi lukker øynene og går inn i et religiøst drømmelandskap uten å være villig til å bli konfrontert med det vi kaller virkeligheten. Ingen ting er mer misvisende. Troen ikke bare våger å se virkeligheten i øynene, men den forutsetter at det virkelige virkelig er virkelig. Verden er skapt av Gud. Han har gitt oss øyne og ører og alle sanser. Han ber oss søke sannheten og sky løgnen. Både om oss selv og om virkeligheten rundt oss. Troen har derfor ingenting å frykte for det vi kaller vitenskap. Jo mer av virkeligheten som avdekkes, jo nærmere vi kommer sannheten, jo klarere ser vi Kristus tre frem som Logos, at «alt er blitt til ved ham», han som er «det sanne lys som lyser for hvert menneske» (Joh 1,1-10).

Enda en sak. Påskens evangelium er hentet fra Johannes-evangeliet. Johannes bruker oftest ordet «elske» i stedet for «tro». Det er altså ikke vitenskapens kalde blikk som skaper påsketroen. Johannes så med kjærlighetens øyne. Hemmeligheten med den tomme graven vil aldri kunne avsløres på avstand. Det er kjærligheten som gjør seende.

Velsignet påske!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no