Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Askeonsdag - Fastemeditasjon

Matt 6,16-21

Fr Asle Ambrosius

For gledens skyld

”Når dere faster”, sier Jesus. Altså ikke om eller hvis, men når. Det betyr at faste hører til blant Jesu venner, slik det var en integrert del av jødisk religiøs praksis. Det betyr at også vi som vil følge Jesus i vår tid på en eller annen måte må komme til rette med en eller annen form for fastepraksis.

Jesus gir oss et rett fokus for fasten når han sier: ”For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” Det betyr to ting: En rett faste er et hjerteforhold. Det dreier seg ikke først og fremst om ytre ting, om avståelse fra mat eller andre synlige, mer eller mindre heroiske øvelser, men om et hjerte som henger ved Gud selv. Det dreier seg om hvem vi dypest sett er avhengig av, hvem vi tilhører. Dernest dreier fasten seg om verdier, om hva vi setter høyest, om hvordan vi må prioritere for ikke å gå glipp av selve skatten. Vi blir så ofte blendet av alt det vi omgir oss med og alt vi er opptatt av, at vi mister sansen til å skjelne mellom det gode og Den gode. Faste sikter derfor på en fornyelse av hjerteforholdet, av kjærligheten til Gud, avhengigheten av ham og gleden i å tilhøre ham. Derfor: ”Når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, ingen andre enn din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.”

I kveldens lesning fra profeten Joel (Joel 2,12-19) minner han oss om pakten og om Guds kjærlighet og omsorg. All sann faste starter der – i kontrasten mellom den overfloden av godhet og nåde Gud ønsker å gi oss og den virkeligheten som vi har rotet til. ”Åkeren er ødelagt, jorden sørger, for kornet er ødelagt, vinen tørket inn, oljen er borte… Blant menneskene er gleden tørket inn.”

Asken som vi i dag mottar taler sitt tydelige språk om dødens og forgjengelighetens makt: Det er livet som sluknet, ilden som døde ut, kjærligheten som kjølnet. Så forstår vi også behovet for bot og forandring. Derfor kaller Joel folket til ”hellig faste”, til å kle seg i strie og klage foran Guds alter. Ikke bare klage sin nød, som om det hele var uforskyldt, men for å ta sitt ansvar og bekjenne sin synd.

Så står fasten i fornyelsens tjeneste. I gjenopprettelsen av det ødelagte skaperverket. Når folket kler seg i sekk og aske og vender om til Gud, pipler livet frem i ødemarken og gjør den varm og fruktbar. «Den dagen skal det skje at fjellene drypper av druesaft og haugene flomme av melk, og i alle Judas bekkefar skal det renne vann. En kilde skal velle fram fra Herrens hus og vanne Akasiedalen» (Joel 3,23).

 

Så faster Jesu disipler for gledens skyld. Vi avstår ikke fra livets såkalte goder, fordi det ikke er godt. Men vi avstår fra vår egen grådighet og vårt eget begjær for at Gud selv skal fylle vårt liv med det som er godt, han som er alle gode gavers giver.

Vi kan faste på flere måter. Hver må finne sin vei, finne ut hvor det brenner i eget liv og hva som står på spill. Men uansett hva vi måtte begrense eller gi avkall på i denne tiden, må fokus hele tiden være på det å skape rom og tid og anledning til å søke inn til kildene: Ordet, bønnen og sakramentene. Målet for vår faste er ikke så mye å koble fra som å koble til; ikke så mye å avstå som å få del i; ikke så mye å begrense som å oppdage fylden og nåden og kjærligheten hos Gud. Slik at Ånden kan skape og utvide rommet inni oss og Kristus ta bolig hos oss og vinne skikkelse i oss.

 

Velsignet faste!

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no