Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Allehelgensfest

Matt 5,1-12

Fr Asle Ambrosius

Med himmelen for øye

I dag – når vi feirer Allehelgensmesse – skal vi rette øynene våre mot himmelen. (Egentlig bør vi si himlene i flertall, fordi det er ikke himmelen over oss vi mener [sky], men himmelen der Gud bor [heaven].) Å rette øynene mot himmelen betyr altså ikke at vi skal stirre opp i luften, men at vi skal ha det usynlige for øyet, som apostelen sier. Vi skal se mot Den usynlige – vi skal løfte blikket vårt mot det som er der oppe, der Gud bor, ikke i majestetisk ensomhet, men sammen med englene og alle de hellige. Johannes åpner døren på gløtt så vi får se inn i himmelen: ”Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet. Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire skapningene. De kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa: Amen! All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”

Det er dette synet vi skal ha for øynene i dag på Allehelgensdagen. Vi skal se på alle dem som har kommet frem og hjem – på alle som har fullført løpet og bevart troen. Ikke bare på noen utvalgte, men på hele helgenskaren, fra alle folk og tungemål. Og ikke bare se, men vi skal også høre deres lovsang for Gud og Lammet og la oss rive med i tilbedelsens sus og rus!

Men så skal vi vende tilbake til jorden – til den virkeligheten vi lever i – til vår egen verden og til de menneskene vi lever sammen med. For å ha Gud og hans usynlige verden for øye betyr ikke å overse eller se forbi eller å neglisjere livet her. Da er det ikke Gud vi tilber, men et fatamorgana, en farlig illusjon, som synkverver oss i stedet for å åpne øynene våre. Å ha himmelen for øye er å ta jorden på alvor og fremfor alt leve et liv som viser hvem vi tror på og hvor vi har tenkt oss – og det med hele helgenskaren på vitnebenken. ”Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss”, leser vi i Hebreerbrevet, ”så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.” Hebr 12,1flg.

Å ha Gud for øye betyr altså å ha blikket festet på Jesus, han som er et bilde på hans vesen og en utstråling av hans makt. Og i dag følger vi ham opp på fjellet, dit han søker, ikke for å trekke seg unna folkemengden, men for å få tid og ro til å undervise disiplene om himmelrikets hemmeligheter. Han stenger ingen ute, han plederer ingen esoterisk hemmelighet for de få; det han sier, sier han i full offentlighet, budskapet hans er ment for alle mennesker. Allikevel samler han noen rundt seg, tett inntil, de kalles disipler, slike som har brutt opp og som ville følge ham på veien hjem. De er utvalgt, men ikke eksklusive, de er få, men er sendt til alle, de er ikke av denne verden, men lever i denne verden og under denne verdens kår.

Salige er dere, sier han. Det betyr at de på en spesiell måte er begunstiget – de er lykkelige mennesker. De har grunn til å glede seg og juble. Ikke fordi de menneskelig sett har det bedre enn andre eller på noe vis er forfordelt av livets goder. Men de er lykkelige fordi de har himmelen for øye. De er salige allerede nå, fordi de tilhører det Riket som kommer og som allerede nå er virksomt i verden. De får ikke høre at de en gang skal bli salige hvis de lever opp til Gudsrikets standarder, men de er det allerede nå fordi de er sammen med ham som har åpnet Riket for dem og vist dem hva det står for. De er salige fordi de tilhører ham og deler skjebne med ham, også når det koster blod, svette og tårer.

Men han taler ikke eksklusivt til dem. Han henvender seg ikke bare til den nærmeste flokken og sier ”salige er dere”. Han ser utover folkemengden – utover alle både den gang og da som blir grepet av kallet og som med lengsel i hjertet begynner vandringen hjemover.

Salige er de fattige i ånden, sier han. Det er de som i sitt liv har blitt avhengige i ham, blitt utlevert til hans nåde. Ikke de åndsfattige, ikke de dumme, men de som ikke finner noe i seg selv som de kan stole på, men som trenger å få alt av ham. ”Min sjel opphøyer Herren og min ånd fryder seg i Gud min frelser”, synger Maria. Hvorfor? ”Fordi han har sett til sin tjenerinnes ringhet.” Og Kirkens forsanger fortsetter å synge slik: ”Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.” Salige er de fattige i ånden, sier Jesus. Og Maria svarer: Fra nå av skal alle slekter prise meg salig!

Salige er de som sørger. Som sørger over livets mange slag og tap. Sine egne og andres. Som kjenner på smerten over livets sårbarhet og som lever med og lar seg involvere i andres nød. Men som ikke går under i selvmedlidenhetens hengemyr, men forstår at sorgen er et tegn på det tapte paradiset og som derfor først og fremst kjenner sorgen over egen synd, sorgen etter Guds hjerte, som fører til omvendelse og frelse, som Paulus skriver i 2 Kor 7,10.

Salige er de ydmyke. De som ikke tar seg til rette, men som overgir sin sak i Guds hender. Som ikke er så opptatt av å ha rett eller få rett; som ikke lever av andres ros eller ære og berømmelse. Som både vet hva det vil si å ha og ikke ha. Ikke tuslete og puslete, men milde og sterke. Som har Jesus selv som forbilde, som sier: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet…” (11,29)

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten. Ikke de som kjemper for sin egen rett eller klager over at alt er så urettferdig – særlig mot dem selv. Men de som er desperate for at rettferdigheten skal skje fyllest og all ondskap og urett skal ta slutt. Som synes det er uutholdelig å måtte være vitne til uskyldige menneskers lider, til at så mange forfølges for sin overbevisnings skyld, til at statens lover ikke fremmer det gode og det sanne og som kjemper for de svakes rettigheter. Men fremfor alt, de som lengter etter at Guds vilje får skje, på jorden som i himmelen. Salige er de, sier Jesus.

Salige er de barmhjertige. De som setter kjærligheten ut i praksis. Som ikke bare sier at de elsker, men som gjør det. Som øver barmhjertighetsgjerninger. Som ikke bare har det i munnen, men som har det i ben og armer. Som ser der det trenges hjelp og som tar et tak. De som har hjerte på rette sted, som vi sier, og som vet at vi er satt her i verden som medvandrere og bærere av hverandres byrder.

Salige er de rene av hjertet. Å være ren av hjertet, er ikke det samme som å være fullkommen. Det er bare Gud. Men det er det å være samlet, det å ha sitt fokus på Gud helt og fullt. Ikke la seg distrahere. Ikke se seg rundt omkring, men være fast i sitt forsett. ”Ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen”, skriver Paulus, ”men jeg jager fram mot det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus… jeg jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.” Fil 3,12 flg.

Salige er de som skaper fred. Altså ikke bare de som er fredsommelige, fredelige og som ikke gjør noen noe fortred. Men de fredsskapende. De som aktivt arbeider for fred og forsoning mellom mennesker. Forsoningen som Gud selv brakte da han drepte fiendskapet og skapte fred mellom ”de to”, som det står, kostet ham selv blodet, Jesu Kristi blod (Ef  2,14 flg.)

Å være den som tar initiativ til forsoning og fred, er å ligne på Jesus. Det koster. Noen ganger koster det mer enn det synes å gi tilbake. Det kan bety tøffe valg som ikke alltid fører til fred – i hvert fall ikke i første omgang. Og det kan bety at vi selv må våge å gi avkall på det vi synes er vår soleklare rett, for om mulig å rekke ut en hånd til forsoning og fred.

Salige er dere, sier Jesus! Selv når det livet dere lever i verden ikke blir forstått, eller endog vekker både motstand og forfølgelse. For dere er i godt selskap! For slik var det også med profetene – og med alle helgener og martyrer gjennom tidene. Derfor, gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen!

I dag, på Allehelgensdag, skal vi ha himmelen for øye, sa jeg. Det betyr ikke, som vi har sett, å overse jorden og det livet vi lever her. Tvert imot, det er å se alt med Guds egne øyne. Det er å leve enda mer virkelig, gå dypere inn i manneskers liv og erfaringer. Det er å leve med de verdier og de kvaliteter som himmelriket representerer og som Jesus har ført inn i vår verden og som vi gjenkjenner hos alle de hellige som nå står for tronen. Å ha himmelen for øye gir mot til å leve og holde ut i Jesu følge. De gode nyhetene er at himmelen kaster alle ting om. Den fattige i ånden får himmelriket i eie. Den sørgende blir trøstet. De ydmyke skal arve den nye jorden. De som hungrer og tørster etter rettferdigheten, skal mettes. De barmhjertige skal finne barmhjertighet. De rene av hjertet skal se Gud som han er. Og de som skaper fred skal kalles Guds barn.

Salige er dere, sier Jesus. Velsignelse fra den kommende verden lyser allerede over oss her nede. Vi er allerede i himmelen på jorden. Vi står for tronen med alle de hellige. Og med dem synger vi den nye sangen for Gud og Lammet.

”Amen! All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet! Amen!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no