Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Allehelgensdag 2017

Matt 5,1-12

Fr Tom Hængsle

Hvem er helgenene?  Jesus gir svar på hvem som er helgen ved å si hvem som er salig. Han gjør det programmatisk i begynnelsen av sin store bergpreken. Men der taler han vel ikke om den store hvite skare for Lammets trone i himmelen?  Nei, men han taler til den kategori av mennesker som helgenskaren i himmelen rekrutteres fra. Det er hans disipler. En annen nytestamentlig betegnelse på disse er «kirken», eller «menigheten».

Å få en plass i den store, hvite flokk er vel vår alles lengsel, håp og bønn. Jesus beskriver himmelrikets barn i saligprisningene, - fra tre litt forskjellige synsvinkler: 1) Deres grunnvoll, 2) Deres liv og adferd, 3) Deres stilling i verden.

De fire første saligprisningene taler om kirkens grunnvoll. Salige er de fattige, de som sørger, de saktmodige, salige er de som hungrer og tørster. – Passer det på dere som er her i kirken i dag? Er dere fattige? Er det mange sørgende, sultne eller tørstende blant dere? Når Jesus presenterer frelsens folk, ser det ut til at han karakteriserer en helt annen forsamling enn den jeg har foran meg nå.

Men det er for en overfladisk betraktning. Trenger vi litt dypere ned i den bibelske tankeverden, oppdager vi at det ikke er de alminnelige ytre vilkår som Jesus retter oppmerksomheten mot. Spørsmålet om fattigdom i økonomisk og sosial forstand spiller liten eller ingen rolle i Jesu forkynnelse om hvem som får adgang til Guds rike. Det er ikke snakk om noen avgrenset gruppe av sosialt og økonomisk fattige i Israel. Langt mindre er det en saligprisning av alle nødlidende generelt.

Hvis vi undersøker bruken av begreper som «fattig», «saktmodig» o.l. i GT, går det fram at de fattige i dagens tekst best kan omskrives med uttrykk som «hjelpeløs», «elendig», avhengig av andres hjelp og velvilje, ikke i stand til å gi gjenytelse, - og da i første rekke som en karakteristikk av menneskenes forhold til Gud. Den nød og hjelpeløshet som her avtegnes, er ikke den som vanligvis avhjelpes med penger, mat og drikke, medisin eller menneskelig omsorg. Det dreier seg som den fundamentale nød et menneske står i overfor Gud selv.

Saligprisningene er evangelium i ordets egentlige forstand: et godt budskap om at Gud på en overraskende, uventet måte tar mennesker til nåde i deres hjelpeløshet og avmakt overfor ham. De som før stod uten håp, tilsies nytt håp når de samles rundt Jesus. Innbydelsen til Guds rike og tilsagnet om frelse gjelder nettopp dem som ikke kan gjøre opp for seg. «Salige er de fattige i ånden.»

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Dette ordet «sørge» skal ikke forstås rent allment om å være bedrøvet. I Bibelen er sorg ofte en folkets reaksjon på domstrussel. Det er et uttrykk for at man bøyer seg under Guds dom og ydmyker seg i forventningen om at Gud vil vende sin dom til frelse. De sørgende er de som i sin hjelpeløshet og nød ydmyker seg for Gud og anroper hans barmhjertighet og ber om hans frelsende inngripen.

«Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden,» står det videre. Også i denne saligprisningen ligger vekten på tilsigelsen av frelsesløftet, ikke på mottagerne og deres gode egenskaper.

«Salige er de som hungrer og tørster efter rettferdighet; for de skal mettes.» Denne hunger og tørst er ikke fortjenstfulle menneskelige egenskaper eller dyder, men rett og slett et følbart behov for Guds inngrep, Guds rettferdighet.

De fire første saligprisningene beskriver altså frelsesmottagerne ut fra deres åndelige nød, mangel og lengsel etter Gud. Passer dette på deg og meg? Trenger vi å be som Rosenius:

«Vik ej ur mitt hjärta, hälsosamma smärta, andens fattigdom.

Säg mig mina brister, att jag aldrig mister nådens rikedom.

(Vandringsmann på jorden, fatta djupt de orden: blott som arma, små

Nåden vi erfare, Gud, den underbare, har beslutat så.”)

De tre neste beskriver kirkens liv og adferd etter Guds vilje. «Salige er de barmhjertige … de rene av hjertet .. de som skaper fred ..» Her er det tydelig at frelsesmottagerne beskrives ut fra positive egenskaper som skal etterstrebes. Men også i disse saligprisningene ligger det stor vekt på frelsestilsagnet. Enhver tanke på at frelsen fortjenes ved menneskelig dyd, ligger fjernt. Også de barmhjertige er avhengig av Guds barmhjertighet.

Men la oss ikke stenge av for det formanende i disse versene. «Salige er de barmhjertige.» Gud krever at menneskene skal gjøre barmhjertighet. Det dreier seg ikke bare om følelser, men også om handlinger, om aktiv omsorg.

«Salig er de rene av hjertet.»  Med dette menes ikke at hjertet er rent for synd, men at det oppriktig og uten reservasjoner vender seg til Gud som sin Herre. At man uten baktanker og bihensyn hengir seg til Gud, åpner seg for Gud.

«Salige er de som skaper fred.» De som skaper fred og forlikelse mellom mennesker. Den gamle oversettelsen «fredsommelige» drar for mye i passiviserende retning. Grunnteksten viser at det er de aktivt fredsskapende som prises salige.

Når Jesus skal beskrive det nye gudsrikets folk, gjør han det også fra denne siden. Han karakteriserer dem ved deres liv og adferd etter Guds vilje, ved deres positive holdninger blant medmennesker.  Den som Jesus tar imot i sitt rike, den setter han også i arbeid der. Hans nåde skaper et nytt liv som tar seg synlige uttrykk.

Jeg har til nå utfra de fire første saligprisningene talt om kirkens grunnvoll i Jesu frelsestilsagn til syndere; og utfra de tre neste om kirkens liv og adferd etter Guds vilje. Til slutt noen ord om kirkens stilling i verden, om menneskers fremferd mot den.

Matt 5,10-12 «Salige er de som er forfulgt for rettferdighets skyld; for himlenes rike er deres. 11 Salige er I når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. 12 Gled og fryd eder! for eders lønn er stor i himmelen; for således forfulgte de profetene før eder.»

«En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» Joh 15,20. Jesus var annerledes. Han kaller oss til følge ham. Han gir oss helt andre verdier. Vi får et nytt mål og en ny mening. Våre tanker får en helt annen retning. «Vi har vår borgerrett i himmelen.» (Fil 3,20) Men dermed blir vi også fremmede i verden. Vi tilhører et annerledes folk. Verden har aldri tålt annerledes mennesker. Fremmede har alltid blitt trakassert.

En ting er å lide for sitt gamle menneskes skyld, fordi en har så lite av Jesu sinnelag i seg. Men noe annet er å lide for Jesu skyld, fordi en har så mye av hans renhet og tanker i seg. Dette irriterer. Folk vegrer seg og setter i gang løgnens våpen og «lyver eder allehånde ondt på» En Jesu disippel skal ikke bli forbauset om forfølgelse kommer. Han bør bli mer forbauset om den ikke kommer.

Jesus sier også hvordan vi da skal forholde oss. «Gled og fryd eder!» Århundrenes martyrhistorie har gitt oss mange eksempler på dette. Det er som om gledesytringene slår våpnene ut av hendene på fienden. Han hadde jo regnet med at de skulle gi opp. I stedet reiser de seg opp, retter ryggen og ser mot himmelen. Da mister den gamle slange masken. Lovsang klarer han ikke.

«For således forfulgte de profetene før eder.» Jesus sier at vi er i godt selskap når dette skjer. Og han vil kanskje si noe mer: Les om profetene, les om mine vitner både i den første kristne tiden og frem til vår egen tid. Lytt til deres vitnesbyrd om hvordan jeg har vært med dem igjennom alt. De skal gi dere styrke og kraft og mot.

De himmelrike, de salige, har vi nå hørt Jesus beskrive fra tre synsvinkler: 1) Grunnlaget i Guds uforskyldte nåde, 2) De himmelrikes liv og adferd, 3) Deres stilling i verden. Til slutt vil jeg samle alle beskrivelsene av de salige og grunnene til deres salighet i ett eneste uttrykk: Salige er de som har Jesus. Salige er de som i dåpen ble hans disipler og ved troen fortsatt er det. La oss gå til ham ved nattverdbordet i dag slik at vi bindes sterkere til ham og en gang blir evig salige.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no