Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 9. søndag etter pinse

Matt 7,15-21

Fr Asle Ambrosius

Åndelig klarsyn

Sist jeg talte til dere handlet det om å se rett – på seg selv og på andre. Vi hørte om bjelken i vårt eget øye som hindrer oss i å se klart, og om splinten i vår brors som vi er så opptatt av; en advarsel fra Jesus om ikke å være for snar til å dømme, i betydningen av å fordømme menneskene omkring oss som kanskje ikke er akkurat slik som vi ønsker at de skal være. For bare Gud selv troner så høyt at han kan se så dypt at han dømmer rettferdig.

I dag handler det også om å se klart, men nå med en annen aksent. Jesus ber oss om å skjerpe blikket slik at vi nettopp kan dømme, i betydningen bedømme; med andre ord, slik at vi kan skjelne mellom rett og galt, mellom sannhet og løgn, mellom tiltalende overflate og ekte fromhet, mellom det som klør i øret og det som er mat for sjelen.

Og det er det første vi skal merke oss i dag: Det er ingen motsetning mellom kjærlighetens forsvar for medmennesket og det øvede blikket til å prøve åndene. Begge deler er kristne dyder, men det kreves altså en viss modenhet for ikke å blande de sammen, slik at kjærligheten spilles ut mot sannheten. Han som selv kalles kjærlighetens apostel skriver i sitt første brev slik: ”Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden” (1 Joh 4,1). Vi oppfordres altså til å ha et kritisk blikk på det som utgir seg for å være kristendom. Ikke alt er et som det gir seg ut for å være, derfor må vi skjerpe blikket. Vi forbinder gjerne ordet ”kritikk” med noe negativt – og det er vel slik de fleste tenker. Ordets opphav er imidlertid det greske verbet krinein, som egentlig betyr nettopp dette å skjelne, skille det falske fra det ekte, slagget fra gullet. I den forstand er det et modent kristenmenneskes dyd å være kritisk. Når Paulus i sitt første brev til menigheten i Korint, en menighet som er ute å kjøre både moralsk og hva angår kvaliteten på kristne lærere, lister opp for dem de spesielle nådegavene, nevner han også nådegaven til å bedømme åndene; med andre ord en oppfordring til ikke å la seg forføre av falske profeter og fremmed lærdom. Og var det en nådegave som var viktig i datidens Korint, så må det da være vel så viktig i vår tid da de fleste kristne sannheter ikke bare fornektes av kirkens motstandere, men utvannes og forfalskes av mennesker som er satt til å være hyrder og lærere.

Måtte nådegaven til å bedømme ånder bes frem også i vår tid, i vår kirke, så vi lærer oss å skjerpe blikket og øve oss i å prøve åndene!

”Vokt dere for de falske profeter!” sier Jesus. De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.”

Ja, nettopp det er et avgjørende kjennetegn når det gjelder det vi kan kalle skjelningens nådegave, eller åndelig klarsyn. Det avslører falsk fromhet. Sauepelsen er varm og myk og sauene er selv kjent for å være snille og milde dyr. Det er lett å la seg forføre av milde og fromme ord og venninger. Ord som klør i øret fremfor å utfordre til selvransakelse og oppgjør.  Og nettopp det er et kjennetegn for de falske profetene. De lover fred og ingen fare. De taler det som folk gjerne vil høre, bekrefter mennesket i sin syndige tilstand uten å kalle til omvendelse og bot. Og evangeliet om syndens forlatelse for Jesu dyre blods skyld utvannes til et vennlig klapp på skulderen og en falsk trøst om at veien til himmelen er åpen for alle bare vi gjør så godt vi kan. Men Jesus sier tvert imot: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmerike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.” Det betyr ikke at Gud elsker bare noen og lar andre gå fløyten. Men det betyr at veien til himmelen er den samme for alle: omvendelse og tro på evangeliet. Og evangeliet er den dyre nåden for Jesu skyld alene.

Forførelsens dypeste årsak – uansett i hvilken form vi møter den i – er en sammenblanding av det vi kaller lov og evangelium. Det vil si at vi lar evangeliet gjelde der loven er klar og tydelig – når Guds bud blir satt til side og mennesket blir unnskyldt og bekreftet uten kallet til omvendelse. Og der vi på den andre siden lar loven blande seg inn der Guds ord taler klart og tydelig om at et menneske blir rettferdig for Gud ved troen på Jesus alene. Det er vel dette som Bonhoeffer i sin bok ”Etterfølgelse” kaller ”billig nåde”; ”nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus, han som ble menneske av kjøtt og blod.”

De falske profetene trøster altså der de skulle uroe og uroer der de skulle trøste.

La oss, som sagt, be om nådegaven til å skjelne, slik at vi kan avsløre falsk og forførende lære. Men hvordan skjer det? Her kan vi lære av de som er dyktige til å avsløre falskmynteri. Det er ikke mulig å kunne forutse i hvilken form falskneriet oppstår, så det er nytteløst å være ekspert på det som er falskt. I stedet gjelder det å oppøve nesen og skjerpe blikket for det som er ekte. Bare slik kan en raskt avsløre enhver form for forsøk på juks.

Det nytter ikke å bli ekspert på all verdens falske profeter og deres forførende lærdommer. Vår eneste sjanse er å lære sannheten å kjenne, bli ”ekspert” på ekte, klassisk kristendom, ”den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige” (Jud 1,3).  Lære Jesus å kjenne, han som alene er hel ved. Bare slik kan vi være rustet til å stå imot et hvert lærdoms vær som ikke kommer fra Gud. ”Guds Ånd kjenner dere på dette,” skriver Johannes: ”Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud” (1 Joh 4,2).

Og så får vi være tålmodige. Ikke hoppe så lett på. Ikke la oss begeistre for tidlig. Sannheten kommer for en dag, sier Jesus. Den gode frukten kommer innenfra og avslører hva som bor i et menneske. På sikt kan ikke treet lyve. Treet vil kjennes på fruktene. Det som til syvende og sist blir resultatet og virkningene. Det forteller oss også hvor viktig det er – ikke bare å verne om den rette læren, å være ortodokse i betydningen rettroende, eller for å si det litt respektløst ”ha det i kjeften”, men at vi fyller opp hjertet vårt med det som er godt, med Ordet fra Guds munn, og lar ord og handling og liv følge som gode frukter, til glede for menneskene omkring oss. For også vi står i fare for å bli avslørt dersom vi ikke gjør som Jesus sier, men sier bare det som vi tror er rett og fromt, og ligner slike som har gudsfrykt i det ytre, men som fornekter Åndens kraft (se 2 Tim 3,5).

Så la oss, kjære medkristne, skjerpe blikket og øve oss i åndelig klarsyn. Langs den veien vil vi, tror jeg, forstå at det er en sammenheng mellom Jesu ord om å ikke dømme vårt medmenneske og det å dømme i troens saker. Begge deler hører med til det å være en Jesu Kristi etterfølger. Begge deler er nødvendig for kjærlighetens skyld. For til syvende og sist henger både vår egen og vår brors fremtid på dette: at Jesus taler sant, og at bare sannheten fører frem tist og setter mennesket fri.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no