Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 6.s. i påsketiden

Joh 16,23-28

Fr Asle Ambrosius

Forrige søndags tekster viste oss at påske og pinse hører på det nøyeste sammen. Fortellingen om Jesu død og oppstandelse en gang for alle bæres videre til stadig nye generasjoner og gjøres levende og virkekraftig på nytt og på nytt for stadig nye mennesker ved Åndens hjelp. Helligånden tar av det som hører Jesus til og forkynner oss til liv og salighet.

I dag får vi høre at påskehendelsen og det som fullføres ved at Ånden sendes over disiplene på pinsedagen skaper en helt spesiell situasjon for alle verdens bedere. Ånden som fullfører Jesu gjerning i verden er jo på en ganske spesiell måte nettopp bønnens Ånd – eller barnekårets Ånd som han også kalles – som gjør at vi kan påkalle Gud som Far i trygg forvissning om at han hører oss og bryr seg om oss. ”Og denne frimodige tillit har vi til ham”, skriver Johannes i dagens epistel, ” at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.” Jesu oppstandelse skaper altså en ny situasjon i religionenes verden – for alle som på en eller annen måte sukker og ber til Gud om hjelp og trøst når det butter imot. Bønnen har fått radikalt nye betingelser. Veien til Guds hjerte er fra nå av vidåpen for den som bare vil ta den i bruk. Det er vårløsning, ikke bare i naturens, men også i Åndens verden!

På den dagen – sier Jesus – på den dagen skal dere be i mitt navn! Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen!

Hvilken dag er så dette? Hvilken avgjørende begivenhet sikter det til? Jo nettopp den dagen da disiplene får møte Jesus på nytt etter oppstandelsen – den dagen da sorgen og smerten over døden og fraværet blir skiftet ut med gleden og fryden over livet og nærværet. På den dagen, sier Jesus, skal dere be i mitt navn og deres glede skal være fullkommen. Jeg tror vi må forstå dette som dagen da oppstandelsen, himmelfarten og utgytelsen av Ånden flyter sammen som en eneste stor og skjellsettende handling som radikalt forandrer menneskenes mulighet til å pleie vennskap med Gud. ”Jeg er utgått fra Faderen,” sier Jesus”, og kommet til verden. Jeg forlater verden igjen og går til Faderen.” På den dagen! Det er denne sammenhengen salige Grundtvig på en mesterlig måte får frem i dagens inngangssalme: ”Dette er dagen som Herren har gjort, den skal hans tjenere fryde, opp han i dag lukket himmelriks port, så skal hver søndag det lyde. For i dens hellige timer herlig av graven oppstod Guds Ord, nådig fra himlen Guds Ånd nedfor, derfor så liflig det kime.”

Så blir vi også i dag, på denne søndagen, når vi er samlet i Jesu navn, så å si løftet inn i det nye livet med Gud, inn i hans vennskap – inn i hans kjærlighet som omgir oss og som frir oss fra tungsinn og motløshet og lar oss få del i en glede fra en annen verden. Det er som om vi i bønnen får følge Sønnen helt hjem og får overta hans privilegier hos Faderen, han som er all virkelig og vedvarende gledes sanne kilde. Jesus trenger ikke lenger spørre for oss. Vi kan få komme selv, slik som vi er, og vite at vi er elsket av Faderen selv, for Jesu skyld.

Det er altså Jesus som utgjør den store forskjellen, hører vi i dagens evangelium. Å be har mennesker gjort til alle tider. Det er en almenmenneskelig erfaring å henvende seg til høyere makter når livet blir for komplisert, kanskje også når livet oppleves for stort og mektig og skjønt til å kunne forstås i snevre vitenskapelige kategorier. Men Jesus fører bønnen videre, inn i en ny og befriende virkelighet. Han åpner opp for en ny erfaring i bønnens verden. Han vil fri bønnen fra åndelig krampe, private kraftanstrengelser og livsødende selvtekt. For når den dagen kommer, sier han, skal dere be i mitt navn.

Hva betyr nå det? Hva vil det si å be i Jesu navn?

Vel, det er ikke ment bare som noe vi hekter på til slutt, et slags mantra som åpner veien for oss. Å be i Jesu navn er å be sammen med Jesus. I forening med ham. Omsluttet av ham. Og ikke bare i splended isolation, en og en, men i det fellesskapet som kalles Kristi legeme i verden – i det Åndens samfunn som er Kirkens fellesskap. Derfor heter det Fader Vår, og ikke min Far i himmelen. Som Jesu venner er vi på en merkelig måte forent i bønnen, slik at den binder oss sammen og holder oss oppe. Derfor er det også knyttet store løfter til vår felles bønn, det dere blir enige å be om, som det står. Her flyter den enkelte og fellesskapet sammen i en gjensidig tjeneste for og med hverandre, der den enkelte alltid hører hjemme, men aldri helt får lov til å bli solospiller. Bønnens Ånd er fellesskapets Ånd, og de forskjellige bønnetråder veves sammen i ett stort stykke. ”Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen”, sier Paulus i Efeserbrevets tredje kapittel, ”han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.” Og hva er det han ber om? Jo, om at han som er så rik på herlighet, må styrke de troende med sin kraft og Ånd, slik at de kan stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, og sammen med alle de hellige kan bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja kjenne hele Kristi kjærlighet og bli fylt av hele Guds fylde. Og så avslutter han slik: ”Ham være ære i menigheten og i Kristus Jesus gjennom alle slekter og i alle evigheter!” Det er å be i Jesu navn.  Der den enkeltes bønner i lønnkammeret og menighetens bønner flyter sammen i en bred og mektig lovsangsstrøm. Bønnen – også den private eller personlige bønnen – utgår med andre ord fra alteret. Her får jeg ikke bare nye ord til bønnen, men også ny tilførsel av energi, av ånd og kraft i min ellers så svake og til tider så fattige bønnepraksis. Og i Kirkens store takkebønn – i eukaristibønnen – får jeg legge mine ord, mine sukk og min takk og hva det måtte være, og så føyes de sammen med andre troendes bønner og fremfor alt av Jesu egen bønn. Som vår yppersteprest samler han alt i seg og fører det med seg like inn i det aller helligste – inn i Guds eget faderhjerte. Det er å be i Jesu navn.

Men det er enda en ting å legge til dette med bønnen og navnet Jesus. Jeg vet ikke om dere merket dere det, men det står ikke bare noe om det å be i Jesu navn. Det står faktisk også om det å få i Jesu navn. Hør hva Jesus sier en gang til: ”Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere dette i Jesu navn.” Er ikke det en litt annen tanke? Gud vil gi oss det vi ber om i Jesu navn! Hvis vi fortsatt holder oss til dette at navnet er ensbetydende med personen og at det å be i Jesu navn derfor betyr å be sammen med Jesus i kirkens fellesskap, må dette bety noe i retning av at Gud også vil gi sine gaver til oss – ikke bare enkeltvis og privat – men sammen med Jesus og i kirkens fellesskap.

Hva betyr det for den enkelte av oss når vi ber Gud om noe, når vi har noe på hjertet og ber inderlig om at Gud må gi oss dette for Jesu skyld? Jeg lurer på om det ikke er et ord av Paulus som kan hjelpe oss til å sette dette i det rette perspektivet. Han sier følgende om Gud i Rom 8, 32: ”Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?”

Forstår vi hvor radikalt dette er? Satt på spissen kan vi si: Uten Jesus får vi ingen ting. Sammen med Jesus får vi alt! Det betyr ikke at vi får alt vi vil, bare vi fremsetter et ønske om det. Men det betyr at vi får alt sammen med Jesus. Ikke bare de gode tingene som vi ber om, men også de vonde tingene som skjer uten at vi ønsker det. Også det får vi ta imot i Jesu navn. Da kan det ikke skade oss. For alt får vi sammen med ham som kan snu alt til det beste for oss. Alt som fører til liv og salighet.

Derfor står det slik: Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud. Selv døden må tjene livet når vi får den sammen med Jesus han som siret over døden og brakte liv og udødelighet frem i verden ved evangeliet.

Forstår vi da hvilke enorme løfter som er knyttet til bønnen i Jesu navn? Og hvilke enorme gaver vi får ta imot i Jesu navn? Sammen med Jesus – i menighetens fellesskap.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no