Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

5. søndag i påsketiden

Joh 17,9-17

Fr Asle Ambrosius

Gleden over å være Guds barn

I dag inviteres vi inn så å si i det aller helligste – inn i bønnekammeret der Jesus i full tillit ber til sin himmelske Far. Vi er på alle måter privilegerte som får høre denne samtalen mellom Faderen og Sønnen. Det er som om vi får se og høre Gud selv fra innsiden – fra hjertet – fra samspillet i Den treenige Gud selv – fra den enhet i vesen og vilje som har vært der fra før verden ble skapt. «Alt mitt er ditt», sier Jesus, «og det som er ditt er mitt.» Og i denne fortrolige samtalen avsløres også Guds frelsesplan for menneskeheten, den som Paulus i dagens epistel skriver om slik: «I Kristus har han utvalgt oss før verden ble skapt, så vi skulle stå hellige og feilfrie for hans ansikt.»

Jesus ber – og vi kaller bønnen Jesu yppersteprestelige bønn. Hvis bønn er å leve i Guds nærhet og vandre for Guds ansikt, var hele Jesu liv bønn, fra begynnelsen til ende. Og mer enn det, han fortsetter å be. For som det står i Hebreerbrevet:  ”Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem”. Verbet som er blir brukt om å gå i forbønn betyr «å være nær på vegne av». Så er han der for oss også i dag for Guds trone og taler tillitsfullt med Faderen om oss. «Jeg ber for dem», sier han. «Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.»

Her møter vi på et dilemma, ja, på et anstøt. Er det slik at Guds kjærlighet gjelder bare noen få utvalgte – det vi kunne kalle «de siste dagers hellige»? Skal verden gå sin skjeve gang, mens Guds barn priser seg lykkelige og synger lovsanger til egen oppbyggelse?

Her gjelder det å holde hodet klart og hjertet varmt. Det siste først. Guds hjerte gjelder alle mennesker. «For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Og i samsvar med dette står det tydelig og klart: «Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.» Det må vi aldri glemme.  Liturgien minner oss om dette hver gang vi feirer Jesu frelsesverk: «Dette er mitt blod som utgytes for dere – og for de mange – til synenes forlatelse.» Så er det heller ikke vår sak å dømme i  Guds uutgrunnelige dom. Vårt kall er å vitne om Guds kjærlighet til alle – og hvile i hans løfter om å bli bevart inntil enden. «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.»

Så må vi ikke bare holde hjertet varmt, men holde hodet klart! For «verden» og «verden» betyr tydeligvis ikke det samme. Det ene er den verden Gud har skapt – hans skaperverk – som han selv ser på og sier er «såre godt» og som han fortsatt elsker og venter på å kunne forsones og forenes i Kristus. Det andre er den verden som ligger i mørke – den gudfientlige verden – den som trosser og ikke tar imot. Om sine venner sier Jesus: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.»

Så settes det altså en grense som går midt igjennom verden. Det finnes et innenfor og et utenfor. Men det er altså ikke opp til oss å trekke denne grensen. Det vil si, så langt det er mulig, skal vi i vår praksis verne om Guds hellighet. Derfor ber Jesus: «Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet!» Men det er Gud selv som i sin endelige dom skal trekke denne grensen – han som troner så høyt og som ser så dypt ned og som favner så vidt – at hans dommer ikke bare er uransakelige, men også rettferdige.

Inntil da sender han oss ut. Ikke bare innvier han seg selv for oss ved sin lidelse og død og bærer oss frem for Faderen i sine bønner. Men han innvier også oss til å være hans tjenere i verden – og for verden i stedfortredende bønn. Så har han ikke lovet oss at det er en lett vei som fører oss strake veien til paradis. Han ønsker oss alt godt på veien, men tar ikke fra oss belastningen ved å høre ham til. Han taler til og med om verdens hat. «Verden har lagt dem for hat», sier han, «for de er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. Men dette sier jeg mens jeg er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål.»

Det er denne gleden vi skal få eie – ikke gleden over at verden bare kan gå sin skjeve gang mens vi kan ha det trygt og godt innenfor kirkens fire vegger – men gleden som engelen forkynte over jorden julenatt: en stor glede, en glede for hele verden! Gleden over Guds frelse i Kristus Jesus. For som Paulus skriver i dagens epistel: «I kjærlighet har han, av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, til pris og ære for hans herlighet og for den nåde han har vist oss i sin elskede Sønn».

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no