Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 5.s.i påsketiden - Presten

Joh 17,9-19

Fr Asle Ambrosius

To siste søndagene har vi møtt Jesus som henholdsvis den gode hyrde som leder oss på livets vei, og som sjelesørgeren som kjenner dybdene i menneskehjertet og som har makt til å stille det engstelige hjertet til ro.

I dag møter vi Jesus som presten – og teksten er hentet fra det vi gjerne kaller Jesu yppersteprestelige bønn. Vi inviteres inn på hellig grunn, inn i det mest intime rommet – bønnerommet – der Sønnen er alene med sin himmelske Fader og i kjærlighetens fortrolige samtale avslører sine innerste tanker. Det er et privilegium å få lytte til bønnen – og på den måten komme på innsiden av det guddommelige mysterium vi kaller Gud – Treenighetens mysterium der Faderen og Sønnen i Den hellige Ånds enhet virker sammen til vår frelse.

Hva er det som skjer? Hva er det vi hører?

For det første hører vi at Jesus ber. Det kan høres selvfølgelig ut – og kommer neppe som noen overraskelse. Det hører så å si til menneskets vesen å be, skapt som vi er i Guds bilde, til samfunn med ham. Mennesker under alle himmelstrøk og i alle kulturer søker på en eller annen måte ut over seg selv og formulerer sine smerter, lengsler og håp i bønn – med eller uten ord.

Også Jesus ber – men vi merker straks at hans bønn på flere måter er annerledes og mer definert, om vi kan si det slik. Han ber ikke ut i løse luften, han henvender seg ikke til en ukjent guddom, han prøver ikke å påvirke ved fine formuleringer eller fromme geberder. Han ber til sin Far i himmelen som han hører sammen med i et kjærlighetens fellesskap fra ”før verdens grunnvoll ble lagt” (v 24). De to er ett i vesen (v 21) og ett i vilje og gjerning (v 6 – 8).

Så når Jesus ber, er han ”i sitt rette element”. Han er der Faderen vil han skal være – i fortrolig samfunn med ham. Slik kan vi si at hele Jesu liv var bønn – også når det ikke ble sagt et ord eller formulert noen bønner. Jesus levde sitt liv for Guds ansikt. Midt i verden – midt blant menneskene – levde han sitt liv gudvendt. Han delte disiplenes liv og hverdag, han tok del i deres sorger og gleder, hjertet hans var fylt av medlidenhet i møte med all menneskelig nød – men det var alltid vendt mot Gud. Slik var han alt som barn. ”Visste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus?” Vi husker det fra travle arbeidsdager, da han søkte seg ut til ”et stille sted” for å være alene med sin himmelske far. Og vi husker bønnekampen i Getsemane: ”Skje ikke min vilje, men din!”

Også i den såkalte yppersteprestelige bønn merker vi hvordan ord og liv er vevet sammen. I bønnen kommer han selv. Han innvier seg selv. Stiller seg til Faderens disposisjon. Han sier: ”Far, timen er kommet. Gi din Sønn del i herligheten, så Sønnen kan forherlige deg!” Det er yppersteprestens bønn, der han gjør seg ferdig til å gå inn i helligdommen. Og her er enda mer: ”Jeg innvier meg for dem”, sier han. Det betyr at han kommer med seg selv som offeret, bærer seg selv frem som det lyteløse lammet, en gang for alle.

Det er en slik yppersteprest vi har, skriver Hebreerbrevets forfatter. ”Derfor kan han også helt og fullt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem” (Hebr 7,25).

Jesus ber – og han fortsetter med å be. Det er hans prestelige oppgave – også i dag.

Det andre er dette: Jesus ber for oss. ”Jeg ber for dem”, sier Jesus. ”Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine.” Men hva med de andre? Er ikke Jesus for alle mennesker? Dette skurrer skikkelig i folkekirkelige ører som ikke vil høre om noe skille mellom oss og dem, mellom troens folk og alle de andre som tror noe annet eller som ikke tror i det hele tatt. Der hvermannsens syn på hva som er kristendom teller like mye som den som åpent bekjenner Jesu navn og som deltar i kirkens nattverdfeiring. Som legger kirkens trosoverlevering ut til demokratisk avstemming og legger kirken åpen og ubeskyttet på det religiøse livssynsmarkedet.

Jesus ber ikke for ”verden”, men for de han kaller ”sine”, de som Faderen ”har gitt ham”. Og han begrunner det med at de ikke ”er av verden”, slik han selv ”ikke er av verden”. Her står vi igjen ved et stort mysterium, som vi gjør lurt i å grunne lenge på før vi våger å si noe om.

Jeg våger å si dette – så langt jeg kan se inn i Guds ord. For det er jo der vi må lete for å kunne mene noe om troens hemmeligheter. ”Ditt ord er sannhet”, sier Jesus så vi hører det. Og hva sier Guds ord?

For det første at Gud elsker verden – det må bety alle mennesker i denne verden, uansett hvordan de nå er født eller lever. Så høyt har Gud elsket verden ”at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes men ha evig liv.” Det ligger i bunnen. Ingen er i utgangspunktet satt utenfor – Guds evige kjærlighet inkluderer alle – ”i min Fars hus er det mange rom”, hørte vi Jesus si forrige søndag. Men når det er sagt, er ikke alt sagt. I sitt juleevangelium skriver Johannes: ”Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Han var i verden, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn.”

Det er denne sannheten Jesus tar med seg inn i bønnen for Faderens ansikt. Det lyder nesten som et ekko: ”Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg fra verden. De var dine, og du gav meg dem, og de har holdt fast ved ditt ord.”

Altså ”verden” og ”verden”, fru Blom! Verden er i Bibelen ikke bare Guds skapte verden, men er også den verden som står ham imot, som ikke vil høre, som ikke vil ta imot, som lukker seg til for lyset, som ikke tåler Guds kjærlighet, ja, som endog reiser seg i protest og hat mot Guds utvalgte. Troens skille er ikke gitt noen av oss å trekke. Til det er vi for begrenset og ser for grunt. Dessuten er vår rettferdighetssans ikke det samme som Guds rettferdighet. Bare Gud vet, og bare Gud selv gir troens gave til den som åpner seg for hans ord. Men det går et skille mellom tro og vantro, mellom lys og mørke, mellom kirken og verden.

La oss merke oss akkurat dette i en tid full av åndelig forvirring langt inn i lederskapet i kirkene. Gud har virkelige fiender. Johannes opererer med et skarpt skille: Lysets barn og djevelens barn. Jakob sier det slik: ”Vennskap med verden er fiendskap mot Gud”. Vi kan si det slik: Den eneste sjansen verden har, er å slutte å være verden!

Det er dette perspektivet Jesus legger på sine venner. De er revet ”ut av mørket og inn i hans underfulle lys”. De er gitt ham av Gud selv. Derfor er de, ja vi våger å si VI, derfor er vi hans spesielle eiendom slik vi synger det i kveldsbønnen: ”Vokt meg Herre som din øyesten! Skjul meg under dine vingers skygge!”

”Jeg ber for dem”, sier Jesus. ”Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt.” Så eksklusivt er det å være et Guds barn. Ikke ekskluderende – for hans favn er åpen for enhver som søker ham – men så eksklusivt. Han kaller oss ”sine egne” og tar oss med inn i bønnerommet, inn på hellig grunn, og inkluderer oss i bønnen han ber til Faderen. Derfor kan vi synge med frimodighet, uten å skamme oss og uten selvrettferdig stolthet: ”Jeg er frelst og dyrekjøpt og til saligheten døpt i det guddomsnavn hvorved alle kne skal knele ned. Blant Guds venner er jeg talt og til himmerike kalt, ved hans Ånd som styrer alt.”

Jesus ber for oss.

Men så må vi legge til enda noen ord og si: Jesus ber for oss at også vi skal hellige oss. Og hva betyr så det? Jo, det betyr at vi har en oppgave å gjøre i verden og for verden. Når Jesus helliger seg, innvier seg, gjør han det for vår skyld. Han setter sitt liv inn for oss. Når Jesus sier at vi skal hellige oss, så skal vi gjøre det for de andres skyld, for verdens skyld, gi vårt liv i kjærlighetens tjeneste som et vitnesbyrd om Ham. For å si det slik: Jesus tar oss ut av verden for å sende oss til verden. ”Likesom du har sendt meg til verden”, ber han, ”har jeg sendt dem til verden.” Derfor vil han ikke ta oss ut av verden, han vil ikke at vi skal isolere oss fra menneskene omkring oss. Han vil tvert imot at vi skal leve så nær dem at vi kan smitte dem med vår tro og vår kjærlighet. Da må vi våge å være der de er, menge oss med dem, som vi sier, le sammen med dem og gråte sammen med dem, og fremfor alt være et sant og ekte medmenneske som bryr seg og som tåler og som bærer. Det er derfor du lever, kjære medkristne, det er derfor du har de vennene du har, det er derfor du bor der du bor og kjenner de du kjenner. Du er innviet, krismert, til kjærlighetens tjeneste for og blant mennesker. Men, går det frem av Jesu bønn, du kan aldri være noe for andre i kristen mening hvis du er som alle andre. Hvis kirken går opp i verden, går både kirken og verden ad dundas. Hvis saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Så derfor ber Jesus for oss, at vi må bli bevart i hans navn, at vi må bli bevart i troen. Og det kan vi bare bli ved å holde oss nær til ham, bruke de midler og de gaver han gir oss i sin kirke, bekjenne troen og være trofast mot den læren vi har mottatt av våre fedre. Når Jesus ber for oss, ber han derfor slik: ”Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet!”

I dag står vi på hellig grunn. Vi er tatt inn i Jesu lønnkammer og hører hva som ligger ham på hjertet i bønnens samtale med Faderen. Og hva hører vi?

Vi hører at Jesus ber

Vi hører at Jesus ber for oss

Vi hører at Jesus ber for oss at vi må helliges til tjeneste i og for verden

Til ære for Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet!

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no