Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

5. søndag etter pinse

Luk 6,36-42

Fr Asle Ambrosius

BARMHJERTIGHETENS ØYNE

”Barmhjertighetens øyne” har jeg satt som overskrift over dagens preken. For Jesus sier til oss i dag: ”Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig!”

Men før vi samler hovedbudskapet om å se med barmhjertighetens øyne i tre punkter må jeg si noe om det å se på andre mennesker med en dømmende blikk. Hva betyr dette ”å dømme” som Jesus så sterkt advarer imot?

Ordet som brukes heter krinein på gresk. Det betyr å felle dom, men kan også bety å skille eller skjelne. Flere steder i Skriften oppfordres vi nettopp til å skjelne, i betydningen av å skille ut det gode fra det onde, det som er rett fra det som er galt, skjelne mellom lys og mørke. Her må vi altså ikke blande sammen to forskjellige ting. For som kristne skal vi ikke være ukritiske. Den samme Paulus som advarer oss mot å dømme, skriver til våre trossøsken i Fillippi: ”Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett…” (Fil 1,9-10). I forlengelsen av det kan vi til og med snakke om å ha skjelningens nådegave, øyne som ser klart og dømmer rett. Og en gang skal alt komme til sin rett, i Guds rettferdige dom, han som troner så høyt så han kan se så dypt at han kan dømme rettferdig. Alt er altså ikke like godt, like sant, like rett. Som kristne må vi øve oss i denne vanskelige kunsten det er å skjelne mellom godt og ondt, sannhet og løgn, apostolisk tro og falsk lære. Og allikevel, altså, denne sterke advarselen gjennom hele Skriften mot å dømme, i betydningen fordømme eller å dømme før tiden, det vil si, mot ¨ta saken i egne hender. Så lenge vi er her, så lenge vi er mennesker og medmennesker og medvandrere er vårt kall å vise barmhjertighet. For, som Jakob skriver i sitt brev, skal dommen, Guds dom, ”være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertighet triumferer over dommen”, skriver han (Jakob 2,13). Er ikke det et fantastisk uttrykk – ”barmhjertigheten triumferer over dommen”!  Med andre ord, ubarmhjertigheten skaper sin egen dom. Den er som en rekyl. For med den dom vi dømmer andre med, skal vi selv dømmes. Med det mål vi måler andre med skal vi selv måles. ”Men barmhjertigheten seirer over dommen”, skriver Jakob. Det er som vi hører Mesterens egen mildhet når han sier: ”Salige er de  barmhjertige, for de skal få barmhjertighet”.

Og da er vi der vi skal være i dag når vi på nytt hører evangeliet fra Jesu munn: ”Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig!” Han taler om øyne som ser – og ikke ser – og som trenger å renses for å kunne se og skjelne klart.

For oversiktens skyld vil jeg, som jeg sa innledningsvis, samle hovedbudskapet for dagen under overskriften ”Barmhjertighetens øyne” – utmyntet i tre punkter:

For det første er det slik at Barmhjertighetens øyne ser sitt eget behov for barmhjertighet. Det er det første tegnet på barmhjertighetens klarsyn. Det dreier seg om å få et sant syn på seg selv, lære seg selv å kjenne seg selv på godt og ondt. Og det er en vanskelig øvelse. For vi har så lett for å bli nærsynte – forblindet av vårt eget ego som har en tendens til å vokse seg stort. Jesus kaller det å ha en bjelke i eget øye uten selv å være klar over det. Det er så mye lettere å se feil hos andre enn hos seg selv. Psykologien kaller det for projeksjon – overføring. Altså, på seg selv kjenner en andre – eller omvendt. På en måte blir vi særlig skjerpet når vi oppdager egne feil hos andre. Derfor kan vi faktisk lære mye om oss selv om vi blir oss bevisst hva vi dømmer andre for. Ubarmhjertigheten, som mener seg å være så klarsynt, viser seg ofte å være det motsatte og ser ikke at flisen og bjelken er av samme slag. Derfor er den også blind for å se sitt eget behov for barmhjertighet. Men jo mer vi ser av vår egen narraktighet eller dårskap som Skriften kaller det, jo mer klarner synet, og vi ser at vi, mer enn noen, er avhengig av Guds godhet og barmhjertighet. Og jo mer dette går opp for oss, jo mer opplever vi at de ufullkomne menneskene omkring oss er medmennesker med det samme behov som vi har selv. Det er med andre ord noe befriende å oppleve fellesskap i synden, om jeg skal våge å formulere meg slik. For først da oppdager vi behovet for nåden – som gjelder for oss alle sammen, også for meg og deg. ”Dette er et troverdig ord,” skriver Paulus til sin unge venn Timoteus, ”vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Jesus Kristus først skulle vise hele sin tålmodighet på meg, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv” (1 Tim 1,15-16).

Så det er altså dette det første tegnet på barmhjertighetens øyne – at vi ser at vi selv har det største behov for det som alle mennesker har behov for: Guds langmodighet og barmhjertighet, han som kommer oss i møte og som hjelper oss i vår nød.

For det andre: Barmhjertighetens øyne ser at ubarmhjertighet er en synsfeil. Det avhenger av øynene som ser, sier vi. Og det er sant. Barmhjertigheten er klarsynt, ubarmhjertigheten er en synsfeil. Det er altså måten vi ser oss selv og andre på som skiller den barmhjertige fra den ubarmhjertige. Øynene våre avslører oss – hva vi ser og hva som bor i oss. I våre tette fellesskap er det lett å kritisere og kommentere og slik bidra til å skape motsetninger mellom personer og grupper. Bare legg merke til hva som ofte sies over kaffekoppen og i såkalt godt lag. Omtale av andre, gjerne i negative ordelag, er ofte godt tema også blant kristne. Derfor trenger vi å skjerpe oppmerksomheten om hvordan vi omtaler andre, også de som er våre meningsmotstandere. Ubarmhjertighet i alle former er og blir en alvorlig synsfeil. For å sitere Paulus igjen: ”Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du så enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv, og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som gjør slikt.” Det dreier seg med andre ord om medmenneskelighet på et dypt plan – det å se på andre med barmhjertighetens øyne – slik Gud ser på oss. Det motsatte er hykleri, et farlig synsbedrag – det å ville gjøre seg selv bedre enn andre. ”Din hykler!” sier Jesus. ”Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.”

Og for det tredje – og det er selve evangeliet i dag: Barmhjertige øyne har sett Den barmhjertige. Har sett inn i selve godhetens og barmhjertighetens evige kilde. Har sett inn i Guds hjerte og hjertelag. Hvor du enn blar i Den hellige skrift møter du Guds barmhjertighet. Han er der når alt håp er ute. Han skaper noe nytt når det mennesker bygde, raste sammen. Han slår ikke hånden av et ulydig folk. Han lokker og leter og lengter etter det som er fortapt og venter i tålmodighet på vår kjærlighet. Han lar nåde gå for rett når en synder omvender seg og ber om tilgivelse. Å se Den barmhjertige, er å se Jesus, Guds synlige bilde i verden, han som ikke skjelte når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig (1 Pet 2,23). Og som derfor kunne si til kvinnen som var grepet på fersk gjerning i hor: ”Heller ikke jeg fordømmer deg.” ”For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17).

Barmhjertighetens øyne dreier seg til syvende og sist om hvem vi har for øye – hvem vi lar øynene våre hvile på. For den som har sett Gud – som har sett inn i hans klarhets blendende lys – vil for alltid være såret med kjærlighetens sår, så han eller hun ser både på seg selv og på andre med barmhjertighetens rensede øyne.

Det er bare Den barmhjertige selv som kan skape mennesker som ser slik han så og ser, som ser med barmhjertighetens klare øyne. Som gjerne tilgir, fordi de selv har fått mye tilgitt. Som gjerne gir, fordi de selv har tatt imot så mye.

Er vi kommet dit hen, kjære medkristne, da er vi kommet inn i den gode sirkelen der vi gir og får og gir videre det vi får. Da lar vi Guds godhet drive oss til daglig omvendelse, til å møte hverandre med Barmhjertighetens øyne.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no