Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 5. søndag etter pinse

Luk 6,36-42

Fr Asle Ambrosius

Barmhjertighetens klare øyne

Vi lar den hellige Paulus oppsummere tekstene våre for dagen med det store og selvransakende spørsmålet: ”Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?” Eller formulert på en annen måte, enda mer personlig og utfordrende: ”Forakter du hans uendelige godhet, overbærenhet og tålmodighet?” Det er alvorlige spørsmål som krever et svar fra oss, ikke bare med munnen men med selve livet.

Spørsmålene er rettet inn mot egne rekker, til menighetslemmer og kristustroende. Og bakgrunnen må være noe han selv har erfart og som har gjort ham dypt bedrøvet og derfor utfordret ham til å ta det opp som et smertelig problem. Hvordan er det mulig at mennesker som deg og meg som selv har fått erfare Guds uendelige godhet og barmhjertighet kan bli så selvgode og selvrettferdige at hjertene blir kalde og ufølsomme, øynene smale og kritiske og munnen skarp og fordømmende! Ja, for han må ha opplevd det blant sine medtroende for å kunne skrive som han gjør. Og vi vil vel også lyve hvis vi sa at fenomenet var ukjent for oss. Senest hørte jeg det for et par dager siden fra en hyttenabo i Skiptvet som tydeligvis hadde personlige minner som han ønsket å dele med meg, om hvordan fordømmelse og mangel på kristen ærlighet og kjærlighet hadde holdt ham borte fra troen og kirken. Vel, jeg vet at det kan være lett å ha noen å skylde på, og vi kan fort bli misforstått og tillagt motiver som vi slett ikke har. Og allikevel, eksemplene er for mange og for skremmende i sine konsekvenser til at vi kan overse det og gå i selvforsvar. Og har vi ikke nok av erfaringer fra indrekirkelige forhold den siste tiden også her hos oss om hvor fort det er å dømme hverandre – om ikke nord og ned – så i hvert fall ut og vekk. Så skapes det avstand, oppstår splittelse som etterlater seg sår. Ukjærlige kommentarer, grove anklager og fordømmende hjerter. Vi trenger ikke gå nærmere inn på det – og ikke heller skal vi fordele skyld, selv om det kunne være fristende – men vi løper ikke bort fra ansvaret som kristne og medkristne og takker heller Paulus for at han stiller sine ransakende spørsmål til den enkelte av oss: ”Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Eller forakter du hans uendelige godhet, overbærenhet og tålmodighet?”

Vel, vi skjønner i hvert fall så mye at vi har mye å lære. Mye å bearbeide. Mye å strekke oss imot. Og vi vil for all del unngå å forakte – det er et sterkt ord – Guds godhet, overbærenhet og tålmodighet. Måtte Gud forby oss å komme i den situasjon at det ble konklusjonen over vårt liv at vi foraktet Guds nåde. For det kan vel bare bety en ting: at vi ikke får den nåden som vi er avhengig av når vi mest trenger den.

Så la oss, kjære medkristne, uten forbehold, uten å gå i selvforsvar, uten å ty til bortforklaringer, villig lytte til ham som i lignelsen kalles Mester og som er den eneste som ser så klart at han kan vise oss veien uten å falle i grøften – verken på den ene eller den andre siden. Ja, for det er to sider også av denne saken. Å dømme – krinein på gresk – betyr å skille, men også å skjelne. Flere steder i Skriften oppfordres vi nettopp til å skjelne, i betydningen av å skille ut det gode fra det onde, det som er rett fra det som er galt, skjelne mellom lys og mørke. Den samme Paulus som advarer oss mot å dømme, skriver til fillipperne: ”Og dette er min bønn, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft, slik at dere i de forskjellige spørsmål kan dømme om hva som er rett…” (Fil 1,9-10). I forlengelsen av det kan vi til og med snakke om å ha skjelningens nådegave, øyne som ser klar og dømmer rett. Og en gang skal alt komme til sin rett, i Guds rettferdige dom. Alt er altså ikke like godt, like sant, like rett. Og allikevel denne sterke advarselen gjennom hele Skriften til ikke å dømme, i betydningen fordømme eller å dømme før tiden, det vil si, ta saken i egne hender. Så lenge vi er her, så lenge vi er mennesker og medmennesker og medvandrere er vårt kall ikke å fordømme, men å vise barmhjertighet. For, som Jakob skriver i sitt brev, skal dommen, Guds dom, ”være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertighet triumferer over dommen” (Jakob 2,13). Med andre ord, ubarmhjertigheten skaper sin egen dom. Med den dom vi dømmer med, skal vi selv dømmes. Med det mål vi måler andre med skal vi selv måles. Men barmhjertigheten seirer over dommen, skriver Jakob. De barmhjertige er salige fordi de selv skal møte barmhjertighet.

Og da er vi der vi skal være i dag når vi på nytt hører evangeliet fra Jesu munn: ”Vær barmhjertige, slik deres Far er barmhjertig!” Og så taler han om øyne som ser – og ikke ser – og som trenger å renses for å kunne se og skjelne klart.

For oversiktens skyld vil jeg derfor samle evangeliet for dagen under overskriften ”Barmhjertighetens klare øyne” – og utmynte det i tre punkter:

For det første er det slik at Barmhjertighetens klare øyne ser sitt eget behov for barmhjertighet. Det er det første tegnet på barmhjertighetens klarsyn. Det dreier seg om å få et sant syn på seg selv, kjenne seg selv på godt og ondt. Og det er en vanskelig øvelse. For vi har så lett for å bli nærsynte – forblindet av vårt eget ego. Jesus kaller det å ha en bjelke i eget øye uten selv å være klar over det. Det er så mye lettere å se feil hos andre enn hos seg selv. Psykologien kaller det for projeksjon – overføring. Altså, på seg selv kjenner en andre – eller  omvendt. På en måte blir vi særlig skjerpet når vi oppdager egne feil hos andre. Derfor kan vi faktisk lære mye om oss selv om vi blir oss bevisst hva vi dømmer hos andre. Ubarmhjertigheten, som mener seg å være så klarsynt, viser seg ofte å være det motsatte og ser ikke at flisen og bjelken er av samme slag. Derfor er den også blind for å se sitt eget behov for barmhjertighet. Men jo mer vi ser av vår egen narraktighet eller dårskap som Skriften kaller det, jo mer klarner synet, og vi ser at vi, mer enn noen, er avhengig av Guds godhet og barmhjertighet. Og jo mer dette går opp for oss, jo mer opplever vi at de ufullkomne menneskene omkring oss er medmennesker med det samme behov som vi har selv. Det er noe befriende å oppleve fellesskap i synden, om jeg skal våge å formulere meg slik. For først da oppdager vi behovet for nåden – for oss alle. ”Det er et troverdig ord,” skriver Paulus til sin unge venn Timoteus, ”vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere; og blant dem er jeg den største. Men når jeg fikk barmhjertighet, var det for at Jesus Kristus først skulle vise hele sin tålmodighet på meg, til et forbilde for dem som senere skulle komme til tro på ham og få evig liv” (1 Tim 1,15-16).

Så det er altså det første tegnet på barmhjertighetens klarsyn – at vi ser at vi selv har det største behov for det som alle mennesker har behov for: Guds langmodighet og barmhjertighet, han som kommer oss i møte og som hjelper oss i vår nød.

For det andre: Barmhjertighetens øyne ser at ubarmhjertighet er en synsfeil. Det avhenger av øynene som ser, sier vi. Og det er sant. Barmhjertigheten er klarsynt, ubarmhjertigheten er en synsfeil. Det er altså måten vi ser oss selv og andre på som skiller den barmhjertige fra den ubarmhjertige. Øynene våre avslører oss – hva vi ser og hva som bor i oss. I våre tette fellesskap er det lett å kritisere og kommentere og slik bidra til å skape motsetninger mellom personer og grupper. Bare legg merke til hva som ofte sies over kaffekoppen og i såkalt godt lag. Omtale av andre, gjerne i negative ordelag, er ofte godt tema også blant kristne. Derfor trenger vi å skjerpe oppmerksomheten om hvordan vi omtaler andre, også de som er våre meningsmotstandere. Ubarmhjertighet i alle former er og blir en synsfeil. Paulus igjen: ”Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du så enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv, og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som gjør slikt.” Det dreier seg med andre ord om medmenneskelighet på et dypt plan – det å se på andre med barmhjertighetens klare øyne – slik Gud ser på oss. Det motsatte er hykleri – det å ville gjøre seg selv bedre enn andre. ”Din hykler!” sier Jesus. ”Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.”

Og for det tredje – og det er selve evangeliet i dag, som alltid: Barmhjertige øyne har sett Den barmhjertige. Har sett inn i selve godhetens og barmhjertighetens evige kilde. Har sett inn i Guds hjerte og hjertelag. Hvor du enn blar i Den hellige skrift møter du Guds barmhjertighet. Han er der når alt håp er ute. Han skaper noe nytt når det mennesker bygde, raste sammen. Han slår ikke hånden av et ulydig folk. Han lokker og leter etter det som var fortapt og venter i tålmodighet på vår kjærlighet. Han lar nåde gå for rett når en synder omvender seg og ber om tilgivelse. Å se Den barmhjertige, er å se Jesus, Guds synlige bilde i verden, han som ikke skjelte når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig (1 Pet 2,23). Og som derfor kunne si til kvinnen som var grepet på fersk gjerning i hor: ”Heller ikke jeg fordømmer deg.” ”For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham” (Joh 3,17).

Så dreier det seg til syvende og sist om hvem vi har for øye – hvem vi lar øynene våre hvile på. For den som har sett Gud – som har sett inn i hans klarhets blendende lys – vil for alltid være såret med kjærlighetens sår, så han eller hun ser både på seg selv og på andre med barmhjertighetens rensede øyne.

Det er bare Den barmhjertige selv som kan skape mennesker som ser slik han så, som ser med barmhjertighetens klare øyne. Som gjerne tilgir, fordi de selv har fått mye tilgitt. Som gjerne gir, fordi de selv har tatt imot så mye.

Er vi kommet dit hen, kjære medkristne, da er vi kommet inn i den gode sirkelen der vi gir og får og gir videre det vi får. Da får Guds godhet drive oss til daglig omvendelse. Da kan vi lytte til Jesu formaning i dag på en måte som ikke dømmer oss, men som tvert imot vinner gjenklang i oss, når han sier: ”Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanger. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.”

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no