Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 5.s.e.pinse

Johannes 8,2—11

Fr Tom Hængsle

Jesus opphever ikke syndens alvor. Han annullerer ikke omvendelsens nødvendighet. Lærdommen vi skal trekke av dagens tekst er ikke at det er lettere å ha med Gud å gjøre enn å bli utsatt for fordømmende kristne mennesker.

Jesus har aldri sagt eller gjort noe som gjør det berettiget å mene at det ikke er så farlig å bryte Guds bud. Han opphever ikke syndens alvor, men bekrefter det. «Syndens lønn er døden,» skriver Paulus (Rom 6,23) Når Jesus vender seg til kvinnen, bekrefter han syndens alvor med de siste ordene: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.»

Jesus opphever ikke syndens alvor, men han fratar oss retten til å fordømme. Han forbyr oss ikke å ha våre tanker om hva som er rett og galt. Han prøver ikke å viske ut de grensene. Jesus setter tvert imot et tydelig skillemerke mellom mennesker. De som forarges over Jesus og snur ham ryggen, står under Guds dom. De som bøyer seg for ham i tro og lydighet, blir ledet inn til det evige liv. Jesus er veien til Gud og det finnes ingen annen. Dette skillet foretar Gud alene, for han er den som skal dømme mennesker. Likevel har ikke vi i velmenende frykt for å støte noen rett til å glatte over evangeliets utfordring.

Det er godt og nødvendig at vi vet forskjell på rett og urett kristendom. Det er viktig å kunne skjelne mellom sann og falsk tro og lære. Men dommen tilhører Gud. Det er ikke vår oppgave å sørge for at de ugudelige får det de har fortjent.

Ingen av oss føler seg fristet til å steine noen. I dag er det andre metoder som ligger oss nærmere. Vi prøver å straffe ved ord eller handling, baktalelse eller holdning. Det er et brudd med Jesu vilje.

Han fratar oss retten til å fordømme. Han gjør det enkelt og effektiv med ordene «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Fordi vi er syndere, er vi inhabile til å felle noen dom om andre. Synden forurenser våre motiver. Vi ønsker å kalle vår indignasjon for nidkjærhet for retten og sannheten og omsorg for Guds sak. Men motivet er ofte det å få kjenne tilfredsstillelsen ved å kunne sitte til doms over andre.

Fariseerne og de skriftlærde opptrådte som Moselovens voktere. Men deres motiv var i virkeligheten et annet: «Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for.»

Hva er den egentlige årsaken når du og jeg bekjenner andres synder? Er det ikke et utslag av vår egen selvhevdelsestrang? Ved å tråkke (forsiktig) på andre kommer jeg selv litt høyere opp. Ved å kaste skygge over et medmenneske fremstår jeg selv i et bedre lys.

Ja, selv denne gripende fortellingen i dagens tekst om hvordan Jesus fratar oss retten til å dømme, selv denne beretningen lokker dømmende tanker frem fra vårt hjertedyp. Vi ser foraktelig og dømmende på fariseerne og de skriftlærde – og faller dermed i samme grøften som dem. Eller vi utleverer andre kristne, som vi synes er fariseiske, til fordømmelse. Vår syndige natur gjør oss udugelige til å eksekvere Guds dom.

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Med dette viser Jesus til at de selvbestaltede dommerne står under den samme dom selv. De kom til Jesus trygge på sin egen anstendighet og korrekthet. Og så gjorde de den fryktelige oppdagelsen at overfor Gud er alle mennesker syndere.

Jesus avslører vår egen hjemmelagede rettferdighet. Den holder ikke mål når Guds lyskaster rettes mot dem. Både fariseere og ekteskapsbrytere er ikke noe annet enn syndere for Gud. Vi står under den samme dom.

«Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først.» Der Guds ord virkelig når inn, mister en både lysten og muligheten til å fordømme. Jesus har brakt Guds rike nær og satt oss inn i en ny tid. Og det betyr: Nå er det ikke tid til å gå rundt og felle sure dommer om Per og Pål. Nå er selvransakelsen eneste riktige reaksjon. Den dømmende og fordømmende holdning til medmennesker er et tegn på at det står dårlig til med selvransakelsen. Og det er ille. For manglende selvransakelse fører til at en forsømmer å be Gud om benådning og tilgivelse, - den nåde og tilgivelse som frelser fra fortapelsen.

Jesus fratar oss retten til å dømme. Men selv beholder han denne rett. Han har rett både til å dømme og til å frikjenne, «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Med dette avskjærer han ikke sin egen mulighet til å dømme. For selv er han uten synd.

«Da rettet han seg opp og spurte: ’Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?’ Hun svarte: ‘Nei, herre, ingen.’» - Men med dette er historien ikke slutt. Ikke for kvinnen og ikke for deg og meg. Det gjenstår å høre hva Jesus sier. At mennesker avstår fra å dømme meg, ja, at de aktivt går inn for å frifinne meg, - det er ikke det som er det avgjørende. Heller ikke min egen vurdering er det utslagsgivende. Paulus skriver

(1 Kor 4,3-5) «Men for meg betyr det ingen ting om jeg blir dømt av dere eller i det hele av noen menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet om noe galt jeg har gjort, er jeg dermed ikke frikjent. Herren er den som dømmer meg. Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal bringe fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre alt det menneskene har hatt i sinne. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent.»

Som sagt, det gjenstår å høre hva Jesus sier. Vil han dømme? Vil han frikjenne? – Han gjør begge deler. Han fastholder dødsdommen over kvinnens syndeliv. Men samtidig frikjenner han: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.»

«Syndens lønn er døden.» Men denne syndestraff har Jesus tatt på seg i vårt sted. Dette er grunnlaget og forutsetningen for forlatelsen. Jesu død på korset er et ja til Guds hellighet, et ja til Guds krav og hans rett til å straffe.

Syndenes forlatelse innebærer ikke at Gud ser igjennom fingrene med våre synder og dermed opphever sin egen lov. Tvert imot. I Jesu død drives lovens rettferdige krav til sin ytterste konsekvens. Kristus tar på seg og bærer i sin kropp på korsets tre alle våre synder og lider i vårt sted straffen for dem. Derfor kan han si: «Heller ikke jeg fordømmer deg.» For han har selv båret dommen.

«Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? Hvem kan anklage dem som Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner, hvem kan da fordømme? Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.» (Rom 8,31-34)

Jesus opphever ikke syndens alvor. Han fratar oss retten til å dømme og frikjenne. Det er altså i forholdet til ham at evig dom eller evig frifinnelse avgjøres for ditt og mitt vedkommende. Han sa selv:

(Joh 3,17-18) «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.»

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no