Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

4.s.i påsketiden - Jubilate Deo

Joh 16,16-22

Fr Asle Ambrosius

Å møte fremtiden i ettertidens lys

Det er rart hvordan alt kan oppleves annerledes i ettertid! Det som der og da syntes som det trakk ut i evigheter, viste seg å være over på et øyeblikk, i lys av noe nytt som skjedde. Det som var tungt og vanskelig, ja nesten uutholdelig å bære, viste seg i ettertidens lys å være nyttig, om ikke til og med nødvendig, for at noe nytt skulle bryte frem. En sorg, et traume, en ørkenvandring, en sykdomsperiode, et svangerskap og en barnefødsel. Hvordan dette oppleves, hvordan vi skal bedømme det, kommer helt an på det som skjedde i etterkant, hva det førte til, hvor det førte oss hen. I ettertidens lys kan alt oppleves annerledes, alt kan bli nytt. Og gleden kan igjen strømme inn i våre liv på overraskende vis og med ukjent styrke. Det er alminnelig, menneskelig erfaring. ”Når en kvinne skal føde, er hun engstelig,” sier Jesus, ”for hennes tid er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene, i sin glede over at et nytt menneske er kommet til verden.” Nå skal jeg som mann være forsiktig med å generalisere, men Jesus har vel et poeng her, vil jeg tro, noe som de fleste mødre sikkert kan bekrefte. Han sier det, ikke for å bagatellisere smertene eller belastningene eller utfordringene med å være kvinne og bære frem barn til verden (vi menn får være glade for at vi slipper!). For noen kan det under spesielle forhold bli for tungt og vanskelig, så hun trenger ekstra hjelp og omsorg for å komme igjennom. Men poenget med Jesu ord er at når nytt liv blir til, når barnet blir født og er der lys levende mellom stolte foreldre, da strømmer gleden på. Det som var, det som måtte ha vært av uro og plager, om det ikke blir borte på en-to-tre, kommer det allikevel i skyggen av den sitrende gleden over underet som er skjedd.

”Slik er det også med dere,” sier Jesus, og overfører denne menneskelige erfaringen inn i disiplenes situasjon før påskens traumatiske hendelser. ”Nå er dere bedrøvet,” sier han, ”men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” Og dere husker fra evangeliet på påskeoktaven, der det står: ”Disiplene ble glade da de så Herren.”

Men nå, der og da, sto disiplene overfor en truende fremtid som gjorde dem urolige og redde. Jesus var i ferd med å forlate dem – og det på verst mulig, tenkelig vis. Men som den gode sjelesørgeren, forbereder han dem på det som skal skje. Han trøster dem, ikke med å bagatellisere eller fordreie virkeligheten. Men med å si det som det er: ”Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli vendt til glede.”

Hører dere den dobbelte bunnen i det Jesus sier? Rett nok taler han til dem i tiden før det skjedde, for å forberede dem på hva som ville skje. Og allikevel er det som om det han sier blir tydelig og mulig å forstå først i lyset av det som senere skjedde. Tidsperspektivet i Jesu ord blir med ett annerledes. Det forskyver seg, slik at alt som skjer i disiplenes liv senere, oppleves i lyset fra den tomme graven og løftet om at Jesus skal komme igjen i herlighet og ta dem til seg så de skal få være der han er. Alt i livet får et nytt perspektiv. Blir på ett vis relativt, mindre betydningsfullt, fordi det løftes inn i evighetens perspektiv. Og allikevel blir livet ikke uten mening. Ingenting som disippelen opplever etter dette blir meningsløst. Selv det som er vondt og vanskelig, ja uutholdelig å bære der og da, blir løftet inn i den store sammenhengen. Alt tjener den til gode som elsker Gud, skriver apostelen senere. ”For han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting med ham?”

Så lever vi i en salig tid, da alt er relativt og alt er trygt på samme tid. ”Om en liten stund,” sier Jesus. Ja, hele syv ganger lyder dette, nesten som et refreng: ”Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund skal dere se meg.”

Skulle vi ikke, som Jesu disipler, øve oss i dette refrenget: Om en liten stund! Ville det ikke hjelpe oss til å møte alle ting i livet – ikke lettvint og overfladisk – men med håp og tålmodighet. ”De trengsler vi nå må bære, er lette,” skriver apostelen Paulus, ”og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større.” Tenk hvilken styrke det er å møte livet med, i alt det som ligger foran oss og som vi med god grunn kan være urolige for, menneskelig talt. Det varer bare en liten stund! Det går ikke bare over, sånn rent generelt; det går over i noe som er langt bedre. Alt oppleves annerledes i ettertidens lys – i oppstandelsens lys. I lyset av Den oppstandnes nærvær mellom oss.

Og det gjelder ikke bare sorgen og trengselen – men også gleden som livet har å by på, ofte i rikelig mon. Også den varer en liten stund, det er også en nyttig lærdom for en Jesu disippel. Også gleden over livet og alt det gode livet kan by på er i det nye tidsperspektivet en relativ erfaring. Men i ettertidens lys, i oppstandelsens lys, i Den oppstandnes nærvær, finnes det en glede som bærer igjennom alt. Gleden i hjertet over å tilhøre Den oppstandne. Den fullkomne gleden som ingen kan ta fra oss. Med den går vi frimodige inn i fremtiden – i Guds fremtid – i ettertidens lys.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no