Den nordisk-katolske kirke i Oslo

St. Johannes Døperen menighet

Preken 4.s.i påsketiden - Sjelesørgeren

Joh 14,1-11a

Fr Asle Ambrosius

Sist søndag møtte vi Jesus som den gode hyrden. I dag møter vi ham som sjelesørgeren – som taler livets ord i dødens verden. Det er som den gode hyrde han er sjelesørger – og som sjelesørger er han den gode hyrde. Slik vi skal synge det ved utgangen i dag: ”Mellom alle verdens røster bare din er den som trøster, led oss i ditt hyrdespor!”

”La ikke hjertet bli grepet av angst”, sier Jesus til oss i dag. Vel var det redde og tvilrådige disipler den gang han sa det til, der de sto overfor avskjedens tunge øyeblikk. Det var like før påske, og det hadde for alvor gått opp for dem at Jesus skulle gå fra dem – ikke bare slik det vanligvis var når et menneske skulle dø og avskjedens stund var kommet. Her var det noe ganske spesielt. Sammen med Jesus hadde de opplevd livet på en annen måte. Det hadde ikke bare vært et vanlig vennskap. Det var som om Gud selv var hos dem når de var sammen med ham. Han hadde åpnet øynene deres så de hadde sett like inn i himmelen. Han hadde løftet dem inn i et kjærlighetens fellesskap som gav dem en trygghet og en overbevisning – ja, en visshet om å høre til og ha et livskall som gav livet mening. Nå skulle han bli tatt fra dem – og de skulle overlates til seg selv. Derfor var de redde. Ja, mer enn det – redd kan man være for så mangt, og så lenge man vet hva man er redd for, er det kanskje ikke så farlig, det går gjerne over etter hvert. Men det var angsten som tok dem. Redselen for det ukjente. Som når selve grunnlaget svikter. Den vonde følelsen av at alt var forbi, forgjeves. Et kaldt grep om hjertet.

”La ikke hjertet bli grepet av angst”, sier Jesus til dem – og til oss. Han kunne si det den gang – og han sier det i dag. For det første fordi menneskets hjerte alltid er det samme. Og for det andre fordi Han alltid er den samme, og hans ord har makt til å trenge inn i hjertets dypeste lag. Han er sjelesørgeren som kjenner menneskehjertet til bunns, hva som bor der av lengsler og sår og smerter. Og han vet noe vi ikke vet. Han kjenner ikke bare vårt hjerte til bunns, men han kan stille våre hjerter til ro og etterlate oss en fred som overgår all forstand. Midt i virkeligheten – der vi befinner oss – med alt det som truer med å ta fra oss fremtiden og dermed gleden over livet her og nå.

”La ikke hjertet bli grepet av angst! Tro på Gud og tro på meg!”

Jeg håper å unngå for mye psykologisering – og tar slett ikke mål av meg til å kunne skildre angstens mange ansikter og skjulte grunner i en kort preken. Men jeg vil allikevel ut i fra dagens evangelium berøre fire årsaker til det vi kan kalle den eksistensielle angsten som så lett sniker seg inn i hjertene våre og som truer med å ta livsgnisten og livsgleden fra oss.

Det første er mangelen på selve hensikt med livet – savnet av et mål for vår livsvandring. Selve sluttadressen. Hvor går veien? ”Herre, vi vet ikke hvor du går hen?” Vi vet at vi en gang skal dø. Vi vet at våre nærmeste enn gang skal dø. Men hvor går veien? Hvor bærer det hen? Hvor fører døden oss hen? Hjem – eller ut i det store intet? For å si det slik: Det hjelper ikke å vite hvor vi er, hvis vi ikke kjenner målet. ”Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere”, sier Jesus til sine disipler, nå som den gang. ”Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.”

Jesus gir oss et mål å gå mot, et mål for livet vårt. Han lar oss kjenne Faderen som har skapt oss. Han lar oss få vite at vi er elsket av ham. Han minner oss om at vi er ventet på den andre siden av døden. Og han har lært oss å be: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd.” Vi kan trygt overgi oss til ham.

Det er den første medisinen han setter inn mot angstens truende tomrom: et mål å gå mot, et sted vi er ventet.

Det andre er mangelen på orientering, følelsen av å være lost et eller annet sted i universet. Kommet bort. Å ha mistet meningen. Være forlatt. Målet kan nok være der, langt fremme et sted, men hva hjelper det når jeg ikke vet hvor jeg er akkurat nå? Akkurat nå er det håpløst. Sjelens mørke natt.

”Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien? ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg?”

Jesus gir oss ikke bare et mål å gå mot, han gir oss også en vei å gå på. Og den veien begynner alltid der jeg befinner meg akkurat nå. Like ved meg. ”Jeg er Veien”, sier Jesus, ”ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Han kunne like godt ha sagt: Alle som følger meg, kommer til Faderen. Veien er lagt én gang for alle. Vel er den både smal og steinete og trøblete. Men den fører alltid frem til målet. Så lenge jeg holder meg til Jesus, overlater min sak til ham, er jeg på veien hjem. Ja, noen ganger, når jeg er for trøtt til å gå selv, bærer han meg – som den gode hyrden vi hørte om sist søndag. Og når han bærer, bærer det i liv og død.

”Han går ved min side, han leder min gang. Han blir ikke trett han som jeg. Og nådig han vokter meg livsdagen lang. Han svikter ei, svikter meg ei.”

”La ikke hjertet blir grepet av angst.”

Det tredje er ensomheten – det å kjenne at jeg ikke hører til. Er satt utenfor. Ikke er elsket. Sjelens ubotelige ensomhet. Midt i mengden – og allikevel ikke en del av fellesskapet. Det topper seg når døden nærmer seg. Alle må vi dø alene. Vi møter døden hver for oss.

Jesus gir oss det fellesskapet vi alle så sårt lengter etter. Hele hans livsgjerning gikk ut på å innby til fellesskap – med seg selv og med Faderen – og med alle de andre som tilhører ham. Også i døden var det fokus: å i oss til hverandre. Skape kjærlighetens fellesskap der ingen er alene, selv ikke i døden. ”Kvinne, der er din sønn”; ”Se, der er din mor.” ”Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”

Jesus gir oss et rom å bo i i sin kirke, ja han åpner for oss Guds saler, der det er rom for alle. ”Om jeg lever eller dør, hører jeg Herren til” – og ”Jeg skal få bo i Herrens hus gjennom lange tider.”

Slik setter Jesus inn fellesskapet mot angstens truende ensomhet. Og han ber oss om å vise gjestfrihet – gi hverandre rom – slik at ingen behøver å være alene på veien.

Og så det fjerde og siste: tomheten. Når hjertet blir grepet av angst, er det fordi det ikke finner mening, fordi det er fylt av slikt som ikke gir mening, av ting og tanker som er tomme og uten i stand til å fylle et menneskehjerte. Det kan bare Gud. ”Mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg, Gud!” Et hjerte mettes ikke ved å fylle på med alt det skapte, om det er aldri så godt. Det vil alltid ha mer. Blir aldri tilfreds. Bare Gud selv – skaperen av alle ting, all tings giver – kan fylle et menneskehjerte. Derfor er det slik at gudsfrykten er begynnelsen til alt godt. Frykten for Gud driver all annen frykt ut.

Det er dette grunnleggende Jesus minner disiplene om – i dag som den gang: ”Tro på Gud og tro på meg!” Mot angsten i alle dens fasetter setter Jesus inn troen. Ikke bare troen på at Gud finnes, men at han finnes der for meg. Jesus gir en sannhet å tro på. Ikke en filosofisk sannhet, men en sannhet i form av en person. En person som jeg kan kjenne og forholde meg til. ”Jeg er veien, sannheten og livet”, sier han til oss i dag. Jesus er den sanne veien til livet. Og sannheten i dette ordet kan bare prøves gjennom erfaring. Ved å ta ham på ordet og vise ham tillit.

”Tro meg”, sier han, ”når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.” Så innbys vi i dag på nytt til å gjøre troens vågestykke og overgi vårt engstelige hjerte til ham som kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv og som ved sitt liv og sin død har vist oss Guds faderhjerte for alle sine barn.

 

© 2016 Den nordisk-katolske kirke Oslo - G. Haug  All rights reserved

grhaug@online.no